Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
måned

april 2013

Positiv effekt av fysisk aktivitet ved angstlidelser (British Journal of Sports Medicine)

Fysisk aktivitet kan gi bedre psykisk helse. Ill.foto: blyjak, iStockphoto
Fysisk aktivitet kan gi bedre psykisk helse. Ill.foto: blyjak, iStockphoto

Fysisk aktivitet kan redusere symptomer på angst, men er ikke like effektivt som antidepressiva, viser en ny, systematisk oversikt.

Fordelene med fysisk aktivitet ved depresjon har blitt utforsket og diskutert mye. Ikke så med angstlidelser: Effekten av fysisk aktivitet ved lidelser som generalisert angstlidelse, panikkangst, PTSD, eller sosial angst, har ikke blitt undersøkt i like stor grad. Vanlige tiltak ved angstlidelser er medisinering og samtaleterapi.

I den nye oversikten fra Storbritannia har forfatterne samlet all tilgjengelig kunnskap om effekten av fysisk aktivitet ved angstlidelser.

Oversikten omfatter åtte randomiserte, kontrollerte studier. Kunnskapen om effekten av fysisk aktivitet ved angstlidelser i de ulike studiene kunne ikke sammenfattes i en metaanalyse av datamaterialet.

De har likevel kunnet oppsummere hovedfunnene i oversikten:

  • Fysisk aktivitet kan redusere symptomer på panikkangst, men er mindre effektivt sammenlignet med antidepressiva
  • Fysisk aktivitet i kombinasjon med antidepressiva, ergoterapi, livsstilsendringer, eller gruppeterapi med kognitiv atferdsterapi, kan redusere symptomer ved panikkangst og sosial angst
  • Det er ingen forskjell mellom aerobisk og anaerobisk aktivitet når det gjelder å redusere symptomer på angst
  • Det er fortsatt uklart om lett mosjon, eller moderat til intensiv trening, er mest effektivt ved angstlidelser

– Mye tyder på at fysisk aktivitet har positiv effekt ved angstlidelser, ut over en eventuell placebo-effekt. Selv om effekten er mindre sammenlignet med antidepressiva, kan fysisk aktivitet være et nyttig tilleggstiltak ved kliniske angstlidelser, konkluderer forfatterne.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Forekomsten av seksuelle overgrep i et representativt befolkningsutvalg i Norge (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: shaunl, iStockphoto
Det er godt dokumentert at personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep har en økt risiko for et bredt spekter av psykiske og somatiske problemer. Ill.foto: shaunl, iStockphoto

Seksuelle overgrep rapportertes av en betydelig andel i et representativt befolkningsutvalg. Det er behov for forebyggende tiltak rettet mot barn og unge.

Epidemiologisk forskning viser at en betydelig andel av barn og unge blir utsatt for seksuelle overgrep. En gjennomgang av studier fra 20 land viser at forekomsten av seksuelle overgrep i den generelle befolkningen varierer mellom 7 % og 36 % for kvinner, og mellom 3 % og 29 % for menn (Finkelhor, 1994). Den store spredningen i forekomst skyldes blant annet ulike definisjoner av seksuelle overgrep på tvers av studier, varierende utvalg, målemetoder og svarprosenter. Det har vært få forekomststudier av seksuelle overgrep i den generelle befolkningen i Norge, men det har vært antatt at mellom 10 % og 20 % av den kvinnelige befolkningen, og mellom 5 % og 10 % av den mannlige, har vært utsatt for seksuelle overgrep før fylte 18 år (Sætre, Holter, & Jebsen, 1986).

Seksuelle overgrep kan defineres som enhver seksuell handling som offeret ikke har samtykket i, eller har blitt presset eller manipulert til å ta del i. Seksuelle overgrep kan innbefatte alt fra seksualisert språk/atferd, intime berøringer til seksuell omgang som tukling med kjønnsorganer til gjennomført samleie og voldtekt. Straffeloven skiller mellom tre kategorier av seksuelle overgrep. Disse er seksuelt krenkende atferd (for eksempel blotting og kikking), handlinger (for eksempel beføling av bryster eller kjønnsorganer) og omgang (for eksempel samleie eller samleielignende handlinger som slikking og suging av kjønnsorgan) (Norges Lover, straffeloven, 2005, kapittel 26). Overgrep begått mot personer under 16 år, som er den seksuelle lavalderen i Norge, regnes som seksuelle overgrep mot barn.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Gutter med lav fødselsvekt risikerer depresjon senere i livet (Canadian Journal of Psychiatry)

Ill.foto: matt_scherf, iStockphoto
Stress hos mor under graviditeten stresser barnet. Ill.foto: matt_scherf, iStockphoto

Personer som er født med lav eller høy fødselsvekt, har økt risiko for å utvikle depresjon under stress senere i livet, viser en ny kanadisk studie. Gutter med lav fødselsvekt er særlig utsatt.

Depresjon og angst som oppstår i ungdomstiden blir for noen mennesker lidelser som følger dem resten av livet. Forskere har flere teorier om hvorfor noen er mer utsatt for psykiske plager. Èn av toeriene er at stress hos mor under graviditeten kan bidra til depresjon hos barnet når det vokser opp, og at fødselsvekten kan henge sammen med dette.

Kunnskapen om sammenhengen mellom fødselsvekt og depresjon er sprikende. En ny studie fra Canada viser imidlertid at personer som har lav vekt ved fødselen kan ha økt risiko for å utvikle depresjon når de blir utsatt for stress senere i livet.

Studien startet i 1994, og forfatterne fulgte 3732 ungdommer som alle ble vurdert for depresjon og angst i 12 til 15-årsalderen. Informasjon om fødselsvekten til deltakerne var tilgjengelig.
Viktige hendelser og vedvarende stressfaktorer i barndommen og ungdomstiden til deltakerne ble identifisert:

  • Dødsfall i familien; forelder eller annet familiemedlem
  • Konflikt mellom foreldrene, skilsmisse eller separasjon
  • Sykdom eller fysisk skade hos barnet eller et familiemedlem
  • Misbruk eller trussel om misbruk
  • Endringer i familiesammensetningen
  • Rusmisbruk eller psykisk sykdom i familien
  • Andre traumatiske hendelser som et kjæledyrs bortgang eller problemer på skolen
  • Lav sosio-økonomisk status
  • Lite sosial støtte fra venner og omgangskrets

– Barn med henholdsvis lav eller høy fødselsvekt har økt risiko for å utvikle depresjon og angst i ungdomstiden, sammenlignet med barn med normal fødselsvekt. Sammenhengen mellom lav fødselsvekt, vedvarende stress og depresjon er tydeligst hos gutter. Økt risiko for depresjon og angst i ungdomstiden er også knyttet til manglende sosial støtte, konkluderte forfatterne.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Oppvekstforhold, levekår og risikofaktorer for tilbakefall hos seksualforbrytere i fengsel: Skiller de seg fra øvrige innsatte? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: elusivemuse, iStockphoto
Sammenliknet med øvrige innsatte har sedelighetsdømte sjeldnere vært straffedømt før, de har flere barn, lavere bruk av rusmidler som alkohol og narkotika og færre problemer i arbeidslivet. Ill.foto: elusivemuse, iStockphoto

Seksualforbrytere som soner straff i norske fengsel, har bedre oppvekstforhold enn øvrige fanger. De har også færre rusproblemer og arbeidsmessige vansker. Dette kan føre til en undervurdering av risikoen for tilbakefall når man bruker internasjonale risikovurderingsinstrumenter.

Vi har i dag relativt godt kjennskap til oppvekstmiljø og levekårene for innsatte i norske fengsler (Friestad & Skog Hansen, 2004; Skardhammar, 2002). Et vesentlig spørsmål for oss er om de som er dømt for seksualforbrytelser, har et annet oppvekstmiljø og andre levekår enn de øvrige innsatte. I så fall: burde det ha betydning for vår vurdering av risiko for tilbakefall?

Studier fra andre land viser at oppvekstforholdene for de som gjennomfører seksuelle lovbrudd, stort sett er de samme for de som gjennomfører ikke-seksuelle lovbrudd. De har ofte opplevd omsorgssvikt, tidlig kontakt med barnevernet, har foreldre som er rusmisbrukere, familiemedlemmer som er/har vært i fengsel, vokser ikke opp sammen med begge foreldrene, og har relasjonelle problemer i familien (Borum, Bartel & Forth, 2002; Gendreau, Little & Goggin, 1996; Henry, Avshalom, Moffit & Silva, 1996).

Internasjonal forskning har vist at mange seksualforbrytere også gjennomfører andre, ikke seksuelt relaterte, lovbrudd. Som en følge av dette antar man at mange av de forhold som utgjør risikofaktorer hos seksualforbrytere, er de samme som hos andre lovbrytere (Andrews & Bonta, 1998; Seto & Eke, 2005). Tilbakefallsraten til generell kriminalitet hos seksualforbrytere varierer over studier. Maletzky (1991) fant i en retrospektiv studie at av 5000 seksualforbrytere hadde 24 % tilbakefall til andre former for lovbrudd. Longitudinelle studier viser det samme.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Foreldres innvirkning på tenåringers alkoholbruk (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: blueclue, iStockphoto
Aksept av alkoholbruk fra foreldres side fører til høyere forbruk blant ungdom. Ill.foto: blueclue, iStockphoto

Internasjonal forskning viser at foreldrenes holdninger og regler i stor grad påvirker tenåringsbarnas drikkevaner.

Den unge hjernen er spesielt sårbar for skadevirkninger ved bruk av rusmidler. Alkoholbruk i tenårene har vist seg å skade sentrale hjernestrukturer og -funksjoner, noe som igjen forårsaker cognitive og adferdsmessige endringer (Alfonso- Loeches & Guerri, 2011). Tidlig debut og høyt forbruk i tenårene øker i tillegg risikoen for høyt alkoholforbruk og utvikling av alkoholproblematikk senere i livet (Chen, Storr & Anthony, 2009; Dawson, Goldstein, Chou, Ruan & Grant, 2008; Pedersen & Skrondal, 1998).

I den siste landsdekkende undersøkelsen fra Statens institutt for rusmiddelforskning (Vedøy & Skretting, 2009) for perioden 2006?08 oppga gjennomsnittlig 40 % av ungdom i alderen 15?16 år at de hadde vært tydelig beruset én eller flere ganger det siste halvåret. I en omfattende skolesurvey blant 8.- og 10.-klassinger i Bergen hadde rundt 40 % av ungdommene i alderen 15?16 år vært tydelig beruset en eller flere ganger det siste halvåret (Iversen, Skutle, Knoff & Bolstad, 2010).

Venners meninger er viktige for tenåringer, men ikke nødvendigvis viktigere enn foreldrenes. I norske skoleundersøkelser svarte jevnt over to tredeler av elever i 8. og 10. klasse at de lytter mer til sine foreldre enn til sine jevnaldrende om bruk av rusmidler (Iversen et al, 2010; Iversen & Knoff, 2009a, 2009b). I en amerikansk spørreundersøkelse anerkjente flertallet av ungdom foreldrenes autoritet når det gjaldt bruk av alkohol og sigaretter (Jackson, 2002). Forskeren bak studien konkluderte med at forebyggende helsearbeid bør diskreditere myten om at ungdom ikke lytter til sine foreldre. En slik oppfatning vil ellers kunne fungere som en selvoppfyllende profeti som får foreldre til å avstå fra sine roller som autoriteter.

Les mer her: Foreldres innvirkning på tenåringers alkoholbruk

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Mestring av høydeskrekk i fjellet (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: oonal, iStockphoto
Mindre høydeskrekk med gruppebasert eksponeringstrening. Ill.foto: oonal, iStockphoto

Norge er fjellrikt og en prøvelse for friluftsinteresserte personer med høydeskrekk. Kan et kurs- og gruppebasert behandlingsopplegg i fjellet gi dempet angst og økt mestringstro?

Høydeskrekk er en sterk og vedvarende irrasjonell frykt for høyder hvor faktisk eller forventet eksponering alltid vil forårsake en umiddelbar angstreaksjon (American Psychiatric Association, 1994). Reaksjonen er subjektiv og uavhengig av antall høydemeter, og om en står på fjell eller eksempelvis veranda, stige og tårn. Den objektive risikoen for fallulykke må anses som svært liten for å møte de diagnostiske kriteriene for fobi. I likhet med andre fobier prøver personen å unngå høydesituasjoner. I høyder har personer med høydeskrekk en tendens til å overvurdere risikoen og underslå egen sikkerhet (Marshall, Bristol & Barbaree, 1992; Menzies & Clarke, 1995), og feiltolke kroppslige reaksjoner som truende (Davey, Menzies & Gallardo, 1997). Epidemiologiske studier av fobier internasjonalt og i Norge (Gøtestam, 1999) indikerer at høydeskrekk er blant de mest vanlige fobiene, med en livstidsprevalens på ca. 20 % (Curtis, Magee, Eaton, Wittchen & Kessler, 1998).

Flere behandlingsstudier av høydeskrekk viser at eksponeringsterapi i naturlige situasjoner («in vivo») gir best effekt (Baker, Cohen & Saunders, 1973; Bourque & Ladouceur, 1980; Emmelkamp & Felten, 1985; Williams, Turner & Peer, 1985). En sesjon over tre timer («rapid treatment») synes like effektivt ved spesifikke fobier som lengre behandlingsperioder med kortere tidsseksvenser (Hellstrøm, Fellenius & Øst, 1996; Øst, 1989, 1997), men faren for tilbakefall er større ved intense og korte behandlingsperioder (Rowe & Craske, 1998).

Les mer her: Mestring av høydeskrekk i fjellet

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Innføring i psykoterapi for barn (Tidsskrift for Den norske legeforening)

dialog
Bjørg Røed Hansen:
I dialog med barnet.
Intersubjektivitet i utvikling og i psykoterapi

Av B Grøholt

Dette er en innføring i teori og praksis for psykoterapi med barn.

Målgruppen er barnepsykoterapeuter, men boken gir også mer allmenn kunnskap om utviklingspsykologi. Utgangspunktet er spedbarnsforskning og to selvutviklingsteorier (Stern og Fonagy/Target).

All utvikling av barn skjer i samspill med andre mennesker, og i det første kapitlet beskriver forfatteren hvordan en rekke filosofer og utviklingspsykologer har beskrevet dette, f.eks. Husserl, Buber, Heidegger og Binsvanger. Hun holder deres tenkning opp mot intersubjektivitet slik det beskrives av Stern. Etter denne brede kartleggingen viser hun hvordan forskning på spedbarn har gitt kunnskap om hvordan en voksen kan dele følelser og intensjoner med barnet på en utviklingsfremmende måte. I neste kapittel trekker hun frem de to utviklingsteoriene som hun forklarer og sammenlikner, og som gir nyttig referanse til psykoterapeutisk arbeid.

I siste halvdel beskriver forfatteren to barn hun har hatt i terapi. Hun understreker hvordan små samhandlinger (mikroprosesser) mellom henne og barna virker utviklingsfremmende når de tilpasses barnets nivå og opplevde problem. Ved at terapeuten toner seg inn mot barnet oppstår en gjensidig dialog som kan være både affektiv (preverbal) og narrativ (verbal). Hun beskriver samhandlingen teoretisk og trekker frem en rekke konkrete eksempler og teknikker som understreker innholdet i teoriene. Som avslutning beskriver hun detaljert hvordan en tidsbegrenset terapi kan tilrettelegges innenfor en intersubjektiv ramme.

Gjennom hele boken er forfatteren opptatt av utviklingsfremmende samhandling mellom to individer, og hun er ikke opptatt av diagnoser eller symptomer som sådan. Utgangspunktet for terapien er vekst og ikke «reparasjon». Men pasientene kan godt ha problemer som passer inn i hvilken som helst diagnostisk kategori. En interessert leser vil finne referanser til mange aktuelle terapeutiske tilnærminger, som mentalisering og affektregulering.

Teoriene som beskrives, kan være kompliserte, og boken virker svært ordrik. Men den er samtidig full av enkle, konkrete beskrivelser fra terapirommet, som på en god måte demonstrerer nyansene i det som formidles. De samme fenomenene beskrives gjentatte ganger, men fordi forfatteren har tallrike kryssreferanser virker det ikke trettende.

Les hele anmeldelsen her

0

Inspirerende om tvangslidelser – teori og praksis blir god klinikk (Tidsskrift for Den norske legeforening)

tvangslidelser

Geir Thingnes, Jan Haslerud & Tone Madland Skeie:
Mestringsbok ved tvangslidelser

Av F Holsten

Målgruppen er pasienter, behandlere, pårørende og andre som er berørt av, eller interesserte i, tvangslidelser og hvordan vi kan mestre dem.

Første utgave kom i 2003, og dette er tredje utgave som er revidert og utarbeidet på bakgrunn av erfaringer fra gruppepoliklinikken ved Psykiatrisk divisjon ved Stavanger universitetssjukehus.

Dette er ikke først og fremst er en selvhjelpsbok, men et samarbeidsprosjekt hvor pasienten og behandleren samarbeider for å skape mestring.

Forfatterne baserer seg på kontrollerte studier av eksponering med responsprevensjon, kognitive tilnærminger og bruk av medikamenter, og hvordan flere tilnærminger kan forsterke og berike hverandre. De peker på at det er viktig å velge den behandlingsformen som gir best symptomlette på kortest mulig tid, og at bedringen opprettholdes.

Boken er inndelt i fire deler og 48 oversiktlige kapitler, hvor bidragsyterne beskriver kontakt- og ressursfasen, kartleggingsfasen, problemløsningsfasen og avslutningsfasen. I tillegg er det en oversikt over mestringskurs ved tvangslidelser (OCD), OCD-team, kontaktinformasjon til OCD-foreningen Ananke, supplerende faglitteratur og tidsskrifter. Hvert kapittel er også utstyrt med gode litteraturlister. Siden dette er ringperm, er det lett å kopiere arbeidsoppgaver og andre sider i løpet av terapiprosessen.

Vi følger Herbert, en oppdiktet pasient, som gjennom boken lærer seg å mestre sine problemer. Hvert kapittel avsluttes med pasientens arbeidsoppgaver og sentrale litteraturhenvisninger, slik at man beholder søkelyset på samarbeid og mestring hele tiden.

Denne mestringsboken for tvangslidelser er gjennomarbeidet og samtidig lettfattelig. Forfatterne har klart det mesterstykke å forenkle uten å banalisere eller bli overfladiske, noe som fordrer solid klinisk erfaring ved siden av god oversikt over litteraturen. Språket er lettfattelig og godt.

Les hele anmeldelsen her

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑