PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Av M Hafting

Målgruppen er ledere av sorggrupper, og målet er å gi dem nødvendig kunnskap til å sette sammen og lede sorggrupper.

Forfatterne er knyttet til Senter for krisepsykologi i Bergen, og de har erfaring fra sorggruppearbeid. Boken bygger på disse erfaringene, i tillegg til resultatene fra forskningsprosjektet Sorggrupper i Norge, ledet av en av forfatterne, sosiolog Iren Johnsen. Resultater fra dette prosjektet ble publisert i 2011 og 2012 (1, 2). Sitater fra informantene i prosjektet er tatt inn i teksten som illustrasjoner til det temaet som blir behandlet.

Sorggrupper er møtesteder der etterlatte kan treffe andre «i samme situasjon». Informantene i prosjektet var sorggruppeledere og deltakere. De fremhever fellesskapet med andre som har opplevd det samme, som det mest positive ved gruppedeltakelsen. I tillegg til å dele erfaringer kan de etterlatte få kunnskap, råd og informasjon og hjelp til å forstå sin situasjon og sine reaksjoner.

Forfatterne beskriver forskjellige slags sorggrupper. For det første har man terapeutiske grupper, ledet av personer med terapiutdanning, bl.a. psykologer eller psykiatere, dernest faglig styrte grupper ledet av personer uten terapiutdanning, som prester, diakoner eller sykepleiere. De beskriver også likemannsgrupper ledet av frivillige som selv har opplevd sorg og tap. En vanlig form er at fagfolk driver grupper sammen med likemenn. Gruppene kan være åpne ved at nye medlemmer blir tatt inn når det er ledig plass, og at medlemmene slutter når de ikke har behov for gruppen lenger. Andre grupper er lukket med et avtalt antall møter. Programmet kan være fastsatt på forhånd eller utarbeides gradvis ut fra deltakernes ønsker og behov.

Boken omhandler driften av grupper fra oppstart og rekruttering til selve gruppeprosessen med refleksjoner rundt hva som fremmer gode prosesser, og hvilke problemer som kan oppstå frem til avslutningen. Den har også med et kapittel om ulike typer sorgreaksjoner og mestringsstiler. Teksten er lettlest, og layouten er oversiktlig med vakre illustrasjoner av Jane Ness.

Les hele anmeldelsen her

Av S O Ilner

Intensjonen er å gi enkle og løsningsorienterte svar på dagsaktuelle spørsmål om behandling og organisering av helsetjenesten for personer med psykiske lidelser.

De 20 kapitlene er inndelt i tre deler, som omhandler følgende temaer: avstigmatisering og pasientinvolvering, faglige forhold og organisatoriske forhold. Forfatterne er alle danske spesialister i psykiatri, de to førstnevnte med lang erfaring som ledere av omfattende kliniske enheter, og sistnevnte som professor og internasjonalt kjent forsker, særlig innen områdene selvmordsforebygging og tidlig intervensjon ved psykoser. Med hensyn til lovgivning og retningslinjer er boken tilpasset danske forhold, men relevant også for norske forhold.

Eksempler på temaer som tas opp, er grenseoppgangen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten, samhandlingsforhold og utviklingen og problemene knyttet til spesialisering av tilbudene. Spesialiseringen kan være nyttig for fagutvikling og forskning. Den muliggjør utviklingen av en vifte av behandlingstilbud, som tilpasset psykoterapi, gruppebehandling og psykoedukasjon med systematisk medvirkning av pårørende. Men forfatterne påpeker mangelen på gode tilbud for de mange pasientene som har flere forskjellige sykdommer, eksemplifisert som middelaldrende pasienter med dårlig sosial funksjonsevne, manglende sosialt nettverk, interpersonelle konflikter, kroniske somatiske sykdommer, liten formell utdanning, dårlig økonomi, tendens til uhensiktsmessige handlingsmønstre i pressede situasjoner som de stadig befinner seg i, og dessuten rusmisbruk. Her er det behov for bred innsats som innbefatter både somatikk, psykiatri og sosialfag, og ikke bare spesialisert psykiatrisk symptombehandling.

Man regner med at bare omtrent halvparten av pasientene med alvorlige psykiske lidelser i de vestlige land får behandling, og ofte er behandlingen som gis, ikke i overensstemmelse med kunnskapsbaserte retningslinjer. Underbehandlingen rammer særlig unge uten utdanning eller arbeid. Psykiatrien har således bruk for flere velutdannede og dedikerte medarbeidere. Personalet er den viktigste ressursen, og forfatterne anbefaler at man gjør store anstrengelser for å sikre personalet gode arbeidsforhold og utviklingsmuligheter.

Les hele anmeldelsen her

I forbindelse med debatten som går om helsepersonells plikt til å melde fra til politiet, minner vi om vårt rundskriv «Helsetjenesten og politiets ansvar for psykisk syke».

​Både helsepersonell og ansatte i politiet er underlagt lovbestemt taushetsplikt.

Helsepersonell har som hovedregel taushetsplikt om pasientforhold. Taushetsplikten er begrunnet i hensynet til pasientens personvern og integritet, samt behovet for tillit mellom helsepersonell og pasient. På samme måte har politiet taushetsplikt «om noens personlige forhold».

I noen situasjoner kommer krav om konfidensialitet i konflikt med hensynet til samfunnsvern. Blant annet kan helsepersonell oppleve at det å overholde taushetsplikten kan sette liv og helse i fare. Det er derfor gjort enkelte lovbestemte unntak fra taushetsplikten, og helsepersonell og politi vil i enkelte situasjoner ha plikt/rett til å gi opplysninger videre.

Dersom helsepersonell har grunn til å tro at pasienten har utført eller er i ferd med å utføre kriminelle handlinger og på denne bakgrunn vurderes å være til fare for sine omgivelser, må det antas at retten til å videreformidle opplysninger er tilstede. Plikten til å varsle vil inntre i situasjoner der dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på liv og helse, eller for å hindre store materielle skader.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.