Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
date

11. mars 2013

Her finner du retningslinjer for diagnostisering og behandling av ADHD

Helsebiblioteket har samlet retningslinjer på ett sted. Ill.foto: HelleM, iStockphoto
Helsebiblioteket har samlet retningslinjer på ett sted. Ill.foto: HelleM, iStockphoto

Helsebiblioteket samler og tilgjengeliggjør retningslinjer innen psykisk helse. Her er retningslinjene for ADHD – attention deficit/hyperactivity disorder.

Ifølge oppslagsverket BMJ Best Practice innebærer ADHD manglende oppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. ADHD regnes som en kronisk tilstand som debuterer i tidlig barndom, men som ofte fortsetter inn i voksen alder. For å tilfredsstille diagnosekriteriene må barnet ha problemer på to eller flere arenaer, oftest både på skolen og i hjemmet. ADHD kan hindre akademisk, mellommenneskelig og yrkesmessig utvikling, og kan føre til at den som er rammet tar større risiko og er mer utsatt for ulykker.

Hovedvekten i Helsebibliotekets samling er lagt på norske retningslinjer, men for psykisk helse er det også lagt inn lenker til utenlandske retningslinjer. Samlesiden for retningslinjer for ADHD  finner du under psykisk helse. Det er laget egne retningslinjer for barn og for voksne. De nyeste norske anbefalingene er fra 2011, og er publisert i Veileder i barne- og ungdomspsykiatri.

Aktuelle lenker:

Retningslinjer for ADHD hos Helsebiblioteket

Atferdsforstyrrelser i Veileder for barne- og ungdomspsykiatri

Hyperkinetiske forstyrrelser i Veileder for barne- og ungdomspsykiatri

Diagnostisering og behandling av ADHD hos barn, ungdom og voksne (Norsk)

Diagnostisering og behandling av ADHD hos barn, ungdom og voksne (Engelsk)

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Ny narkotikaforskrift er trådt i kraft

Forskriften stiller krav til håndtering av legemidler. ill.foto: istockphoto.
Forskriften stiller krav til håndtering av legemidler. Ill.foto: sjlocke, iStockphoto

En ny narkotikaforskrift trådte i kraft 14. februar 2013. Forskriften fastsetter hva som er narkotika. Den skal forebygge spredning og misbruk, og skal sikre tilgang til nødvendige legemidler.

Den nye forskriften tetter gamle hull i regelverket. Mange flere stoffer omfattes nå av regelverket. I tillegg til enkeltstoffene som står på narkotikalisten, regnes ti grupper av stoffer som narkotika. Det holder at et stoff tilhører en av disse gruppene for at det skal regnes som ulovlig. Det gjør det mye lettere for myndighetene å definere nye stoffer som ulovlige før de har fått stor utbredelse.

Blant de stoffene som nå blir forbudt, er syntetisk cannabis, såkalt «spice».

Du finner lenke til forskriften og annet regelverk som gjelder rus og avhengighet på Helsebiblioteket. Der finner du en egen side for lover og regelverk som er aktuelle for hele psykisk helse-feltet.

Aktuelle lenker:

Narkotikaforskriften

Narkotikalisten

Lover og regler for psykisk helse hos Helsebiblioteket

Regelverk for legemidler hos Helsebiblioteket

Søknad om rekvireringsrett for sentralstimulerende legemidler

Ny narkotikaforskrift tetter smutthullene

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Samtaleterapi kan redusere smerter hos barn og ungdom (Cochrane)

Kronisk smerte kan redusere livskvaliteten hos barn og unge. Ill.foto: DIGIcal, iStockphoto
Hodepine og magesmerter er to smertetilstander som også rammer barn. Ill.foto: DIGIcal, iStockphoto

En oppdatert oversikt fra Cochrane-gruppen bekrefter at samtaleterapi kan redusere kroniske smerter hos barn og unge. Oversikten slår fast at effekten vedvarer etter endt behandling.

Mange barn og unge kan fortelle om intense smerter, lavt stemningsleie og nedsatt fungeringsevne. Kroniske eller tilbakevendende smerter i hode, mage eller ledd har sterk innvirkning på livskvaliteten hos disse barna og ungdommene.

Samtaleterapier har i de senere årene seilt opp som effektive tiltak ved kronisk eller tilbakevendende smerte. Det anerkjente Cochrane-samarbeidet har publisert en oppdatering av en systematisk oversikt fra 2009. Den oppdaterte versjonen omfatter den nyeste forskningen om effekten av samtaleterapi ved kronisk smerte, først og fremst kognitiv atferdsterapi.

Forfatterne har inkludert åtte nye studier i oversikten, hvorav den nyeste studien er fra mars 2012. I alt omfatter oversikten 37 studier, med totalt 1938 deltakere. De fleste studiene undersøkte behandlinger for hodepine. De øvrige fokuserte blant annet på magesmerter, fibromyalgi og barneleddgikt.

Forskerne framhever fem viktige funn:

  • Terapi reduserte smerte hos både hodepinegruppen og de andre smertegruppene
  • Deltakerne med kronisk hodepine opplevde fortsatt smertelettelse ved oppfølging
  • Hodepinegruppen rapporterte også om et betydelig løft i stemningsleiet ved oppfølging
  • Fungeringsevnen ble betydelig bedre hos de andre smertegruppene etter behandling

– Analysen vår bekrefter at kognitiv atferdsterapi og andre tilnærminger effektivt reduserer smerteopplevelse hos barn og unge under 18 år. Vi kan også bekrefte at effekten vedvarer etter endt behandling, konkluderer forfatterne.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Pårørende kan redusere symptomene ved demens (American Journal of Psychiatry)

Ill.foto: UgurDemir, iStockphoto
Kognitiv svikt og nevropsykiatriske symptomer kan være en byrde for både pasient og pårørende. Ill.foto: UgurDemir, iStockphoto

Pårørende kan bidra til å redusere nevropsykiatriske symptomer hos en person med demens – uten medisiner.

Tre av fire personer med demens er plaget av nevropsykiatriske symptomer. Symptomene inkluderer depresjon, søvnproblemer, apati, psykose og aggresjon, og kan redusere livskvaliteten hos både pasient og omsorgspersoner.

Forskning viser at farmakologiske tiltak ikke har særlig effekt ved nevropsykiatriske symptomer, og bruk av medikamenter fører ofte til bivirkninger. Interessen for ikke-farmakologiske tiltak for disse pasientene er derfor stor.

Nå har forskere samlet all tilgjengelig kunnskap om effekten av ikke-farmakologiske tiltak i en ny, systematisk oversikt. Forfatterne inkluderte 23 studier i oversikten, med 3279 deltakerpar bestående av omsorgsperson og pasient.

Studiene vurderte mange ulike typer tiltak, hvorav noen var rettet mot pårørende:

  • Ferdighetstrening
  • Opplæring
  • Utvidet hjelp og støtte
  • Selvhjelpsteknikker

Andre tiltak omfattet blant annet:

  • Aktivitetsplanlegging
  • Tilrettelegging av omgivelsene
  • Fysisk aktivitet for pasienten
  • Samarbeid med pleiepersonell

Selv om funnene i oversikten var beskjedne, kunne forfatterne slå fast at ikke-farmakologiske tiltak utført av omsorgspersoner i hjemmet hadde positiv effekt på nevropsykiatriske symptomer hos personer med demens. Tiltakene bedret også omsorgspersonenes reaksjoner på symptomene.

– Ikke-farmakologiske tiltak utført av pårørende kan redusere hyppigheten og alvorlighetsgraden av nevropsykiatriske symptomer ved demens. Effekten av tiltakene er på høyde med effekten av medisiner, og bør anbefales til  personer med demens som bor hjemme, og deres omsorgspersoner, konkluderer forfatterne.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke (Helsedirektoratet.no)

Ill.foto: DNY59, iStockphoto
Taushetsplikten skal ivareta personvern og integritet hos pasienter i psykisk helsevern. Ill.foto: DNY59, iStockphoto

I forbindelse med debatten som går om helsepersonells plikt til å melde fra til politiet, minner vi om vårt rundskriv «Helsetjenesten og politiets ansvar for psykisk syke».

​Både helsepersonell og ansatte i politiet er underlagt lovbestemt taushetsplikt.

Helsepersonell har som hovedregel taushetsplikt om pasientforhold. Taushetsplikten er begrunnet i hensynet til pasientens personvern og integritet, samt behovet for tillit mellom helsepersonell og pasient. På samme måte har politiet taushetsplikt «om noens personlige forhold».

I noen situasjoner kommer krav om konfidensialitet i konflikt med hensynet til samfunnsvern. Blant annet kan helsepersonell oppleve at det å overholde taushetsplikten kan sette liv og helse i fare. Det er derfor gjort enkelte lovbestemte unntak fra taushetsplikten, og helsepersonell og politi vil i enkelte situasjoner ha plikt/rett til å gi opplysninger videre.

Dersom helsepersonell har grunn til å tro at pasienten har utført eller er i ferd med å utføre kriminelle handlinger og på denne bakgrunn vurderes å være til fare for sine omgivelser, må det antas at retten til å videreformidle opplysninger er tilstede. Plikten til å varsle vil inntre i situasjoner der dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på liv og helse, eller for å hindre store materielle skader.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

EEG-utredning ved AD/HD (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ill.foto: ssj414, iStockphoto
Oppmerksomhetssvikt, økt impulsivitet og hyperaktivitet kan påvises hos omlag 5 prosent av barn i skolealder. Ill.foto: ssj414, iStockphoto

BAKGRUNN: Mange barn med AD/HD utvikler epilepsi, og omtrent 20 % av barn med epilepsi har også AD/HD. I denne artikkelen omtaler vi bruk av EEG ved AD/HD hos barn og har lagt vekt på diagnostikk av komorbid epilepsi.

KUNNSKAPSGRUNNLAG: Artikkelen bygger på et litteratursøk i PubMed, personlig litteraturarkiv og forfatternes erfaring med bruk av EEG, epilepsibehandling og diagnostikk og behandling av AD/HD hos barn og unge.

RESULTATER: Det er beskrevet en moderat forhøyet forekomst av epileptiform EEG-aktivitet hos barn med AD/HD uten epilepsi sammenliknet med friske barn, både i våken tilstand og ved søvn. Selekterte materialer og mangelen på kontrollerte studier med blindet evaluering kan trolig forklare mye av forskjellen. Betydningen av epileptiform EEG-aktivitet hos barn med AD/HD uten anfall er usikker. Det er en spesialistoppgave å vurdere hvorvidt EEG-funn kan forklare symptomene og om man skal forsøke antiepileptika. Spektralanalyse av frekvensinnholdet i EEG (QEEG) har i mange studier vist økt mengde langsom thetaaktivitet og økt theta-beta-ratio hos barn med AD/HD.

FORTOLKNING: Anfallssymptomer, forstyrret søvnkvalitet, betydelig endring i atferd eller tilbakegang av kognitive evner hos barn med AD/HD bør føre til barnenevrologisk vurdering med EEG og eventuelt 24-timers EEG. QEEG-variablene er etter vår vurdering artefaktfølsomme og biologisk uspesifikke. Vi anbefaler derfor ikke QEEG-metoden brukt som selvstendig diagnostisk markør.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Undervisning om psykiske plager for elever i videregående skole: Læringsutbytte etter seks og tolv måneder (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: powerofforever, iStockphoto
Elever i videregående skole har utbytte av å lære om psykisk helse. Ill.foto: powerofforever, iStockphoto

Forebyggende arbeid er en livsforbedrende og kostnadseffektiv tilnærming til psykiske helseproblemer. Denne intervensjonsstudien dokumenterer at et undervisningsprogram styrker elevers kunnskap om psykisk helse og kunnskap om hjelpeapparatet. Læringseffekten er til stede etter 12 måneder.

Mellom 15 og 20 % av alle ungdommer i Norge har psykiske problemer som går ut over deres fungeringsevne (Johansson Helland & Schjeldrup Mathiesen, 2009; Rødje, Clench-Aas, Van Roy, Holmboe & Müller, 2004; Sosial- og helsedepartementet, 2000). Tidlig hjelp vil kunne gi unge med slike problemer bedre muligheter og minske risikoen for gjentatte, alvorlige sykdomsperioder (Aronen & Arajärvi, 2000; Feldman, 2004; Kupfer, Frank & Perel, 1989; Jørgensen, Larsen & Rosenbaum, 2000; Mentore, 2000). Både primærstudier og forskningsoppsummeringer internasjonalt har dokumentert effekter på kort sikt av forebyggende intervensjoner.

Effektene både for befolkningsrettede tiltak og tiltak rettet mot høyrisikogrupper er særlig funnet på områdene angst, depresjon, selvmord, atferdsproblemer og mobbing. De er i hovedsak knyttet til endring av kunnskap, oppmerksomhet, holdninger/ stigma og atferd. Utvalget blir imidlertid langt smalere for omtaler av effekter og utbytte på lengre sikt (Andersen, Johansen & Nord, 2010). Nasjonalt er det få studier av god kvalitet på dette området.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

«En ny mulighet» – å arbeide med klientens traumenarrativ (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: PoisonedHeart, iStockphoto
Traumenarrativet kan fremme forståelse av og aksept for egne posttraumatiske reaksjoner, noe som igjen kan fremme selvempati, selvaksept og selvtillit. Ill.foto: PoisonedHeart, iStockphoto

Siden Freuds tid har traumer og klientens traumehistorie stått sentralt i psykologisk teori og praksis. Men hvordan bearbeides traumatiske opplevelser ved at vi snakker om dem?

I en klinisk hverdag møter vi ofte mennesker som har vært utsatt for traumatiske hendelser. Dette kan være alt fra terroranslagene 22. juli, krigstraumer, naturkatastrofer og alvorlige ulykker, til fysiske og seksuelle overgrep – enten de er enkeltstående eller gjentatte. Noen ganger vegrer vi oss for å snakke direkte og detaljert om den traumatiske hendelsen med disse klientene. Det kan være flere grunner til dette, som terapeutens egne emosjonelle reaksjoner på å høre om traumet; frykt for å gjøre mer skade enn nytte ved å frembringe vonde minner og sterke reaksjoner hos klienten; eller en følelse av faglig tilkortkommenhet (Hokland, 2006; Jensen, 2012).

Jeg vil her dele noen erfaringer og tanker jeg gjorde meg i et terapiforløp hvor traumenarrativet ble en viktig terapeutisk intervensjon. Traumenarrativet er klientens egen fortelling om den traumatiske hendelsen og innebærer en strukturert, detaljert og eksplisitt utforskning av traumet (Jensen, 2011).

I utarbeidelsen av traumenarrativet blir klienten først bedt om å fortelle om den traumatiske opplevelsen, og historien skrives ned (som oftest av terapeuten). I de påfølgende terapitimene begynner terapeuten timen med å lese traumenarrativet høyt. Når historien gjennomgås, utvider klienten historien og legger til tanker og følelser forbundet med det som hendte. Terapeuten hjelper klienten til å fortelle viktige detaljer om selve hendelsesforløpet («fortell meg mer om det» eller «hva skjedde så?»), og til å beskrive tankene («hva tenkte du da?»), følelsene («hva følte du da?»), og de kroppslige reaksjonene («hva kjente du i kroppen?»), før, under og etter hendelsen.

Mange mener at bearbeiding av traumehistorien er en av de viktigste endringsfaktorene i arbeidet med posttraumatiske stressreaksjoner (f.eks. Cohen, Mannarino & Deblinger, 2006).

Les mer her: «En ny mulighet» – å arbeide med klientens traumenarrativ

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑