Er det samsvar mellom hva psykologien er og hva den gjør? Jeg ønsker i denne artikkelen å (gjen)reise en debatt om psykologiens grunnlagsproblemer, og vise at dens historiske røtter griper inn i vår tid.
Det sies ofte som unnskyldning for manglende vitenskapelige sannheter at psykologi er en ung vitenskap. Desto mer bemerkelsesverdig er det at som profesjon har faget hatt en formidabel vekst og utbredelse i vestlige land, særlig i de siste tiårene. Er profesjonaliseringen en følge av at psykologi som vitenskap likevel har oppnådd et modenhetsnivå som gir vitenskapelig «garanti» for praksis?
Vi vil helst tro at psykologien kom før psykologene, og at moderne profesjoner har vokst på vitenskapens grunn. Kan det være omvendt, at det er anvendelse og profesjonalisering som har «skapt» psykologien? Og hva slags forhold bør det være mellom psykologi som vitenskap (akademia) og psykologi som profesjon? Som vitenskap er man forpliktet kun på dette: å søke sannheten. En profesjon vil primært hegne om at den er nyttig. Psykologforeningen er satt til å passe på psykologene, men hvem passer på psykologien? I takt med psykologiens ekspansjon og utbredelse har kritikken vært økende. Mens man internt i faget alltid har hatt kunnskapsdebatter, er det påfallende at mye av kritikken mot psykologiens samfunnsmessige rolle har kommet utenfra (f. eks. Cushman, 1995; Furedi, 2004; Hillman & Ventura, 1994; Jacoby 1977/1975; Laschs, 1979; Nolan, 1998; Polsky, 1993; Rieff, 1987/1965; Sennet,1986/1977), og ifølge Prilleltensky (1989, 2001) fått liten oppmerksomhet i psykologien selv. En analyse av Tidsskriftet for perioden 1974–2007 underbygger dette når det gjelder norsk psykologi (Bruland, 2008). Hvordan kan det forstås?
Les mer her: Sjelens ingeniørkunst. Om psykologien og psykologenes selvforståelse
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
