Håndbok i rusbehandling.
Til pasienter med moderat til alvorlig rusmiddelavhengighet. 2. utg.
Av D Haarr
Olaf G. Aasland hadde en begeistret anmeldelse i Tidsskriftet nr. 15/2011 av denne boken som allerede etter vel ett år er kommet i en ny og utvidet utgave. Det betyr at behovet for en slik håndbok i rusbehandling er stort.
Dessuten er fagfeltet i en rivende utvikling. Antall sider er økt fra 387 til 437 og antall kapitler fra 16 til 19. Fortsatt står det kvinner bak de aller fleste kapitlene. Fortsatt er de fleste forfatterne psykologer med tilknytning til Stiftelsen Bergensklinikkene. Fortsatt er dette en bok som tydelig viser hva Kari Lossius sier i forordet: «Vi er alle glødende opptatt av at rusproblematikk skal få høyere status, at denne pasientgruppen skal få bedre behandlingsvilkår og at ruspasienter skal bli ivaretatt på samme måte som alle andre pasienter.»
Boken retter seg primært mot behandlere, de som utdanner seg innenfor helse- og sosialtjenesten og til mennesker med interesse for rus og rusbehandling. Den har ikke ambisjoner om å favne hele feltet. Jeg hadde likevel ønsket at noen flere emner var blitt behandlet.
Innholdet er delt i fire logiske deler. Pasienthistorier og kliniske eksempler er fordelt utover og gjør teksten lett å lese. Hvert kapittel avsluttes med et avsnitt med «spørsmål og myter». Ikke alle er like relevante, men ideen er god. Med mange forfattere blir det også forskjeller på kapitlene, både hva gjelder detaljeringsgrad og disponering av stoffet. Jeg synes at kapitlene om AD/HD, personlighetsforstyrrelser, kognitiv terapi, motiverende samtaler og gruppebehandling er spesielt gode. Avrusningskapitlet har mange praktiske råd, men det må snart tilpasses veilederen som er på trappene. Kapitlet som omhandler rusens nevrobiologi er noe snaut. En mer omfattende beskrivelse av hypothalamus-hypofyse-binyrebark-aksen og rusens epigenetikk hadde vært på sin plass. Kapitlet om mentaliseringsbasert terapi synes jeg er for detaljert og omfattende i forhold til bokens intensjoner.
