PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

I gårsdagens utgave av Dagbladet skrev kommunelegen i Seljord en kronikk som du også bør sjekke ut. Tittelen var «psykisk helse – en hellig ku». Der slår hun hardt fra seg, og klarte forhåpentligvis å terge på seg flere enn meg. Min reaksjon var såpass at jeg for første gang i mitt liv gjorde noe så besteborgelig som å sende en forarget replikk til Dagbladets debattsider.

Jeg har ingenting mot Elisabeth Swensens konklusjon eller en del av hennes synspunkter. Men premissene og hvorledes hun argumenterer på, fører heller til at hun slår vilt rundt seg enn å treffe noen som bør treffes. Undertittelen ”De alvorlig psykisk syke taper kampen om oppmerksomhet og penger..” er riktig, men neppe noen nyhet. Slik har det vel alltid vært.

Men Swensen drar dette videre. Hun hevder at ”forebygging og tidlig diagnostikk…” fører til at det  foregår en ukritisk kartlegging, testing og viderehenvisning av barn og unge til psykiatrisk diagnostikk og behandling”, noe hun hevder er et ”…svik mot den oppvoksende generasjon”.  Jeg måtte lese dette flere ganger for å forsikre meg at hun mente alvor. Første gangen med forbauselse, andre gangen hoderystende, og siste gang både hoderystende og humrende. Påstanden blir rett og slett for drøy til å bli tatt alvorlig. Det synes som om hun slår så vilt rundt seg for å skaffe seg spalteplass i Dagbladet.

Les videre: Om å bli slått i hodet med en hammer eller to

As a medical student I found that most other students thought that psychiatry was not a true profession—the consultants sit and sip tea, talk nonsense, and nobody ever seems to gets better.

No blood test confirms what is wrong. No imaging shows the diagnosis. Simply put, ward rounds that consist of sitting in a room and chatting just didn’t seem like «real medicine» to most of my peers. Psychiatric patients were people to be mocked, feared («you were left alone with them?»), or ignored. Revision for objective structured clinical exams and written papers was left to the last minute because it was «only psych.»

I don’t know why I thought this would be different when I qualified. Perhaps the «doctor» title would equate to being surrounded by those who understand, appreciate, and respect psychiatry? Goes to show that a label does not define how you act.

Throughout medical school I was taught to be impartial and non-judgmental, and I swore to uphold the Hippocratic oath and «do no harm or injustice» to patients, either verbally or physically. I am sure the doctor who rolled his eyes, saying «nutter» under his breath when a patient who had overdosed on paracetamol came in had taken the same oath as me. I’ve heard qualified doctors share a joke about a «schizo» patient, giggling and clutching their sides laughing.

Needless to say I have never sat and shared a joke about a patient receiving palliative care, so why the difference?

Les videre: The Forsaken Specialty: Abstract and Introduction (Krever gratis registrering og innlogging på Medscape.com)

Disclaimer: Fotografiene i PsykNytt er illustrasjonsfoto, og personene på bildene har ingenting med sakene å gjøre.