
Små metodiske forskjeller gir store forskjeller når en vil undersøke utbredelsen av ADHD. Forekomsten er kanskje lavere enn man har trodd.
– Jeg ville vite hvor vanlig ADHD egentlig er i barnebefolkningen, og var nok litt naiv da jeg startet forskningen min, smiler Anne Karin Ullebø. I dag vet hun at nettopp dette er kjernen: Feilkildene er så mange at det er vanskelig å anslå antallet i en befolkning som har ADHD. Dette er en heterogen gruppe som defineres på forskjellige måter i ulike studier, og definisjonsforskjellene er også store mellom forskning og klinikk.
– Det forskes mye på tester, men det finnes ingen tester i dag som sikkert kan slå fast om man har ADHD eller ikke, poengterer Ullebø, som ble overrasket over at små metodiske forskjeller i undersøkelsene kunne gi så ulike resultater.
Det handler jo om symptomer som ikke er uvanlige blant barn flest: uro, impulsivitet, oppmerksomhetsproblemer og hyperaktivitet.
– Det kan være vanskelig å trekke grensen mellom noe vi mener er en vedvarende tilstand, altså ADHD, og det som er resultat av påkjenninger barnet har i en periode. I klinikken trengs det omfattende utredninger for å avgjøre dette, sier Ullebø. Før man kan sette en ADHD-diagnose, må man ha utelukket at symptomene skyldes andre ting.
Les mer: Metoden avgjør diagnosen
Disclaimer: Fotografiene i PsykNytt er illustrasjonsfoto, og personene på bildene har ingenting med sakene å gjøre.





