De siste ti årene har bruk av tvang overfor personer med demens fått økende oppmerksomhet i Norge, og det er gjennomført flere studier. Tvang eller press i forbindelse med stell og pleie er vanlig i norske sykehjem.
Etter 2009 ble bruk av tvang i helse tjenesten regulert: helsehjelp kan gis til pasienter som mangler samtykkekompetanse og som motsetter seg nødvendighelsehjelp når det er fattet lovlig vedtak.
Bruk av tvang i omsorgsarbeid er vanskelig for helsepersonell, og innebærer etiske, faglige og juridiske utfordringer som det er viktig å belyse. Tvang kan være opplagt; bruk av fysiske tvangsmidler som hindrer bevegelse (sengehest, belter i stol eller seng, bordbrett) og «kjemisk tvang» (medisiner) for å regulere vanskelig atferd hos personer med demens. Det som først og fremst interesserer oss er de mindre åpenbare former for tvang og grenselandet mellom frivillighet og tvang. Grensene mellom frivillighet og tvang kan være hårfine. Ofte står pleierne i situasjoner der pasienters motstand ikke virker «rasjonell», der pasienten kanskje noen minutter senere er fornøyd med å ha fått hjelp, og der det å hjelpe kan føles tvingende nødvendig.
Les mer: Pleie og omsorg i grenselandet mellom frivillighet og tvang
