PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Under pandemien økte andelen førstegangsdiagnoser for spiseforstyrrelser og tvangslidelser (OCD) blant kvinner sammenlignet med årene 2015-2019. Det viser en studie fra Folkehelseinstituttet.

Økningen var spesielt kraftig blant kvinner i alderen 18-24 år i 2021. FHIs forskere tok utgangspunkt i andelen førstegangsdiagnoser for spiseforstyrrelser blant kvinner i alderen 18-24 år i perioden 2015-2019. De beregnet at andelen førstegangsdiagnoser i denne gruppen burde vært 97 per 100 000 kvinner i primærhelsetjenesten og 305 per 100 000 kvinner i spesialisthelsetjenesten i 2021.

Den faktiske andelen i 2021 var 142 per 100 000 kvinner i primærhelsetjenesten, og 466 per 100 000 kvinner i spesialisthelsetjenesten. Det er 52 prosent høyere enn forventet i spesialisthelsetjenesten. Totalt var det 224 022 kvinner i alderen 18-24 i Norge i 2021. Av disse fikk ca. 1000 en førstegangsdiagnose for spiseforstyrrelser. Dette utgjør ca. 0,5 prosent av kvinnene.

Blant kvinner i aldersgruppene 25-39 år og 40-65 år ble det også funnet en noe mindre økning i andelen førstegangsdiagnoser for spiseforstyrrelser i ett eller begge pandemiår (se tabell S3 og S5 i den vitenskapelige artikkelen). Økningen fant sted både i primærhelsetjenesten (fastleger og legevakt) og spesialisthelsetjenesten (psykiatriske poliklinikker og sengeavdelinger på sykehus).

– Resultatene viser at spiseforstyrrelser ikke bare er et problem som rammer barn og ungdommer, men også voksne kvinner, sier Pia Jensen, stipendiat ved Folkehelseinstituttet. Forskerne fant også en økning i andelen førstegangsdiagnoser for tvangslidelser (OCD) blant kvinner i alderen 18-24 år i 2021. Denne økningen ble kun funnet i spesialisthelsetjenesten, og ikke i primærhelsetjenesten.

Les hele saken: Flere kvinner fikk spiseforstyrrelser og tvangslidelser under pandemien (FHI)

Boken er et kjærkomment tilskudd på veien til et behandlingstilbud for mennesker med overspisingslidelse. Her trenger vi å mobilisere.

Anmeldt av Hedvig Aasen

Som kliniker i spiseforstyrrelsesfeltet er det fint å se et økende tilfang av skandinavisk litteratur om mennesker med overspisingslidelse (Binge Eating Disorder, BED). Dette er en gruppe pasienter med et hjelpebehov som vi i dag ikke er i nærheten av å kunne møte på en tilfredsstillende måte. Med innføringen av ICD-11 og forestående revisjon av Helsedirektoratets prioriteringsveileder ligger det heldigvis an til at dette skal endres. Denne danske læreboken er en nyttig innføring til sentrale problemstillinger i behandlingen av overspisingslidelse.

BOK BED – en lærebog om Binge Eating Disorder FORFATTERE Birgitte Hartvig Schousboe, Loa Clausen og René Klinkby Støving ÅR 2021 FORLAG Hans Reitzels Forlag SIDER 166

Les hele anmeldelsen: Oversiktlig om forsømt pasientgruppe (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Mobbing og andre belastende livshendelser er vanligere opplevelser for personer som utvikler bulimi og overspisingslidelse.

Biologiske risikofaktorer, som genetikk, personlighet og vekt, og miljømessige risikofaktorer, som kultur, skjønnhetsideal og livshendelser, er sentrale i utvikling og opprettholdelse av spiseforstyrrelser (Jacobi et al., 2004; Stice et al., 2017). En viktig faktor som trekkes frem, er opplevelser av belastende eller traumatiske livshendelser. Overgrep og mishandling i barndommen nevnes ofte i litteraturen (Molendijk et al., 2017), men vi vet mindre om andre typer belastninger og mer vanlige hendelser, slik som mobbing på skolen.

Spiseforstyrrelser er psykiske lidelser der problematiske tanker og følelser rundt mat, kropp og vekt går ut over livskvaliteten og evnen til å fungere i hverdagen (American Psychiatric Association, 2013). De tre mest kjente er anoreksi (restriktivt matinntak og lav kroppsvekt), bulimi (gjentagende overspisingsepisoder og kompenserende atferd for å hindre vektoppgang) og overspisingslidelse (gjentagende overspisingsepisoder med tap av kontroll, men uten kompenserende atferd). Lidelsene er ofte preget av svakt selvbilde og negative tanker. Unge jenter i ungdomsårene rammes oftest, men menn og kvinner i alle aldre kan utvikle spiseproblemer og fullverdige spiseforstyrrelser. Man vet ikke sikkert hvorfor noen får en spiseforstyrrelse og andre ikke. Derfor er det viktig å kartlegge ulike faktorer som kan bidra til utvikling eller opprettholdelse av symptomene. Belastende livshendelser som overgrep og mobbing eller livstruende opplevelser kan ha en negativ innvirkning på psykisk og fysisk helse, og har en sammenheng med spiseforstyrrelser (Copeland et al., 2013; Solmi et al., 2020).

Source: Ulike veier inn til spiseforstyrrelser | Tidsskrift for Norsk psykologforening

Det er utfordrende å gi god helsehjelp til lavprevalente pasientgrupper. Helse Bergen har undersøkt hvordan de kan bedre tilbudet sitt til pasienter med spiseforstyrrelser.

Anorexia nervosa (AN) er fremdeles en av de vanskeligste psykiske lidelsene å behandle, med svake behandlings­resultater og høy dødsrate (Scarborough, 2018). De siste 20 årene er tilsynelatende lovende metoder blitt utviklet. Hvordan man skal implementere nye behandlingsmetoder, har fått økende oppmerksomhet (Scarborough, 2018).

Familiebasert terapi (FBT) har vist positive resultater for AN blant ungdom og anbefales i dag som førstevalg i poliklinisk behandling (Helsedirektoratet, 2017; National Guideline Alliance, 2017). Recovery rate varierer, med beste utfall på rundt 50–60 % ved seks- og tolv-måneders oppfølging (Lock et al., 2010; Murray et al., 2019). Ved intense foreldrekonflikter kan imidlertid FBT være kontraindisert. Kognitiv atferdsterapi for spiseforstyrrelser (KAT-S) kan være en alternativ behandling dersom pasienten kan nyttiggjøre seg individuell terapi (Dalle Grave et al., 2013; National Guideline Alliance, 2017). KAT-S viser også lovende resultater for bulimia nervosa (BN) (National Guideline Alliance, 2017).

Spiseforstyrrelser er imidlertid lavprevalente, med en prevalens på 0,5 % til 1 % (Smink et al., 2012; Le Grange et al., 2015). Organiseringen av tilbud til lavprevalente pasientgrupper utfordres av behov for mengdetrening for å vedlikeholde kompetansen (Ericsson, 2006; Baker et al., 2010). Etablering av separate avdelinger for spiseforstyrrelser kan være en måte å organisere tjenesten på (Fairburn et al., 2013; Frostad et al., 2018). En annen måte er det å opprette mindre spesialteam. Det er mulig at en slik løsning kan bidra til tidlig intervensjon og mer fleksible pasientforløp (Carter et al., 2012; Royal College of Psychiatrists, 2019; Scarborough, 2018). Enkelte studier rapporterer fordeler knyttet til spesialteam målt i pasientutfall, antall sykehusinnleggelser og turnover blant ansatte (Fenner & Kleve, 2014; Garety et al., 2006; Mickan, 2005).

Faglige retningslinjer er tydelige i sine anbefalinger om bruk av evidensbaserte metoder, EBM (Helsedirektoratet, 2017; National Guideline Alliance, 2017). Imidlertid mangler vi kunnskaper om hvordan en skal organisere tjenester for lavprevalente pasientgrupper på en mest mulig hensiktsmessig måte. Implementering av evidensbasert eller ny kunnskap på behandlingsstedene kan også være utfordrende (Scarborough, 2018).

Les hele fagbidraget: Spesialiserte team for spiseforstyrrelser | Tidsskrift for Norsk psykologforening