Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
Kategori

Kropp og sinn

foreldre som maser på tenåringsjente
Når hjernen trekkes inn i bildet, kan man tilsynelatende si og mene hva som helst. Ill.foto: Colourbox.

Hjerneforskning brukes ukritisk i saker om tilknytning, omsorg og barns utvikling.

Per Lorentzen

Mot slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ble en litt tilårskommen og forslitt tilknytningsteori, opprinnelig lansert av psykoanalytikeren John Bowlby på 1950-tallet, revitalisert av nevrovitenskap og «ny hjerneforskning». Kombinasjonen av tilknytningsteori og nevrovitenskap har av noen fagpersoner innen sosialt arbeid og barnevernsfeltet blitt betegnet som «et ekteskap i helvete» (Featherstone et al., 2014). At dette er et problematisk ekteskap, blir særlig tydelig i de mange råd og anbefalinger vi ser foreldre nå eksponeres for. Etter mitt syn er mye av den hjerneforskningen som formidles, både i psykologisk, barnevernsfaglig og populærvitenskapelig sammenheng, karikaturer, nevromyter, nevrobabbel og nevro-science fiction.

«Neuroparenting»

Når hjernen trekkes inn i bildet, kan man tilsynelatende si og mene hva som helst. Ett eksempel på dette er når foreldre oppfordres til å lære seg å snakke både til sin egen og barnets amygdala – som om denne delen av hjernen skulle ha hørsel og være tilsnakkende (Prehn, 2019). Enda tydeligere blir det når ny hjerneforskning angivelig kan identifisere den «optimale foreldrestilen». Slike teorier og perspektiv er nå blitt så omfattende og populære at noen snakker om en helt ny foreldrestil – «neuroparenting» (Macvarish, 2016). Innen neuroparenting sies det at funn og innsikter fra hjerneforskning skal kunne brukes for å forbedre og styrke foreldres kompetanse og forståelse for barns behov. Videre kan foreldre bruke slike funn til å justere sin foreldrestil i tråd med barnets utviklingsstadium.

Alle små og store hverdagslige valg som foreldre tar i sin omsorgsutøvelse, vil ifølge hjernebasert informasjon bidra til enten å styrke eller å hemme barnets hjerneutvikling. Hverdagen bør derfor brukes bevisst for å kople opp «brede motorveier» i barnets hjerne. Alternativet er «smale og tynne stier». Enhver misbrukt mulighet til å bygge hjernen er en tapt mulighet som aldri kommer igjen. Det er snakk om «use it or lose it». Et typisk eksempel på råd til nybakte foreldre kan være følgende oppfordring, helt sikkert velment, fra Stine Sofies Stiftelse: «Se, snakk, syng og lek med babyen. Da bygger du barnets hjerne. Gjør de dagligdagse gjøremålene, som måltider og bleieskift, om til hjernebyggende aktiviteter.»

Les hele kronikken: Hjernen er ikke stjernen (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

0

Paraplyoversikt: Fysisk aktivitet har effekt på angst- og depresjonssymptomer

eldre mann trener ute sammen med folk i forskjellige aldre
Oversikten omfatter voksne med kroniske somatiske sykdommer, psykisk syke og friske personer. Ill. foto: Colourbox.

En oversikt over systematiske oversikter publisert i British Journal of Sports Medicine i fjor har slått fast at fysisk aktivitet har effekt på depresjon, angst og psykiske plager. Effekten var størst for kortvarige tiltak.

Forskerne søkte etter systematiske oversikter i tolv databaser. De valgte ut  oversikter med metaanalyser av randomiserte, kontrollerte forsøk, som var designet for å øke fysisk aktivitet blant voksne og som vurderte depresjon, angst eller psykiske plager. Studiene ble identifisert av to uavhengige personer.

Middels effekt

Nittisju oversikter (1039 RCTer med 128 119 deltakere) ble inkludert. Deltakerne var friske voksne, personer med psykiske lidelser og personer med ulike kroniske sykdommer. Fysisk aktivitet hadde middels effekt på depresjon, angst, og «psykiske plager», sammenlignet med vanlig behandling, i alle populasjoner.

De største fordelene ble sett hos personer med depresjon, HIV og nyresykdom, hos gravide og kvinner etter fødsel, og hos friske individer. Fysisk aktivitet med høyere intensitet var assosiert med større forbedringer i symptomene. Effektiviteten av fysisk aktivitet ble redusert når tiltakene hadde lengre varighet.

Forskerne konkluderer med at fysisk aktivitet er svært fordelaktig for å forbedre symptomer på depresjon, angst og psykiske plager. Det gjelder over et bredt spekter av voksne, inkludert den generelle befolkningen, personer med diagnostiserte psykiske lidelser, og personer med kronisk sykdom. Fysisk aktivitet bør være sentral i behandlingen av depresjon, angst og psykiske plager, skriver forskerne.

Ikke alltid førstelinje

I den amerikanske psykologforeningens retningslinje Clinical Practice Guideline for the Treatment of Depression er ikke psykoterapi og farmakoterapi anbefalt som førstelinjebehandling, men livsstilsendringer er beskrevet som komplementære, alternative tiltak. I Australia blir livsstilsendringer og psykoterapi anbefalt som førstelinjetiltak, slik det framgår av The 2020 Royal Australian and New Zealand College of Psychiatrists clinical practice guidelines for mood disorders.

Forfatterne av denne paraplyoversikten mener at til tross for omfattende dokumentasjon for fordelene med fysisk aktivitet, har trening ikke blitt brukt i stor grad terapeutisk. De skriver videre at motstand hos pasienter, vanskeligheter med å forskrive og overvåke fysisk aktivitet i kliniske omgivelser, samt det store volumet av usammenlignbare studier har sannsynligvis hindret en bredere bruk i praksis.

Les hele artikkelen: Effectiveness of physical activity interventions for improving depression, anxiety and distress: an overview of systematic reviews

En forklaring på paraplyoversikt og bruk av paraplyoversikt finner du i FHI-rapporten Slik oppsummerer vi forskning

Relevante søkeord: angst, depresjon, trening, fysisk aktivitet

0

Kronikk: Alvorlig psykisk syke mottar ikke fullgod helsehjelp i Norge (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Mann som tar seg til brystet i smerte
Den største muligheten for å å øke livskvaliteten og forventet levetid hos psykisk syke kan være å forebygge somatisk sykdom. Ill.foto: Colourbox.

Målrettede livsstilstiltak kan redusere risikoen for hjerte- og karsykdom hos alvorlig psykisk syke. Vi bør ikke akseptere den økte dødeligheten av hjerte- og karsykdommer i en slik sårbar pasientgruppe.

Madeleine Elisabeth Angelsen, Emma Njålsdatter Johannessen, Kjetil Retterstøl, Dawn Elizabeth Peleikis

Psykiatrisk helsevern i Norge kan trolig bli bedre til å ivareta den somatiske helsen til de psykisk syke. Alvorlig psykisk syke har kortere forventet levetid hovedsakelig som følge av hjerte- og karsykdom, knyttet til modifiserbare risikofaktorer som fedme, høyt blodsukker, blodtrykk og kolesterol. Mange har også en usunn livsstil med bruk av tobakk og rusmidler og lite fysisk aktivitet. Rutinemessig kostholdsveiledning gis ikke til inneliggende pasienter, selv om enkelte antipsykotiske medisiner kan gi kraftig vektoppgang.

Er somatisk helsehjelp underprioritert?

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) publiserte nylig en rapport der dødsfallet til en 70 år gammel kvinne med psykoselidelse ble omtalt. Kvinnens psykiatriske sykdom så ut til å overskygge hennes behov for oppfølging av somatiske sykdomstegn. Dette endte på tragisk vis med hjerteinfarkt og død. Det ble da stilt spørsmål ved psykiatrisk helsevesens prosedyrer for utredning og behandling av somatisk sykdom. I samme rapport var konklusjonen at den største muligheten for å redusere tap av leveår og øke livskvaliteten hos psykisk syke lå i å forebygge somatisk sykdom.

«Den største muligheten for å redusere tap av leveår og øke livskvaliteten hos psykisk syke lå i å forebygge somatisk sykdom»

I internasjonale studier har man entydig funnet at pasienter med alvorlig psykisk sykdom har en livsstil som disponerer for kardiovaskulær sykdom, med usunt kosthold og høy forekomst av overvekt og metabolske risikofaktorer. Estimert forventet levetid i denne pasientgruppa er 15–20 år kortere enn blant de mentalt friske, hovedsakelig som følge av kardiovaskulær sykdom relatert til livsstil.

Les hele kronikken: Alvorlig psykisk syke mottar ikke fullgod helsehjelp i Norge (Tidsskrift for Den norske legeforening)

0

Ikke-medikamentelle tiltak mot angst hos barn

Jente som får sprøyte mens hun holder et kosedyr.
Tiltak for å redusere angst og med det også smerte kan øke barnets tillit til helsevesenet. Ill.foto: Colourbox.

Ugeskrift for læger publiserte nylig en oversiktsartikkel om ikke-medikamentelle tiltak mot angst og smerte hos barn. De åpenbare fordelene med ikke-mediikamentelle tiltak er at man reduserer legemiddelbruk og  bivirkninger.

I tillegg kan barnet få en positiv opplevelse med en behandling som vanligvis er forbundet med ubehag. En tilleggsgevinst kan være økt tillit til helsevesenet og større etterlevelse av behandling i fremtiden.

Tiltakene som trekkes frem er:

  • VR
  • sykehusklovner
  • leketerapi
  • hypnose
  • musikkterapi

Les hele artikkelen: Nonfarmakologisk smerte- og angstbehandling af børn (Ugeskrift for læger)

Det finnes mange tiltak som kan være smerte- og angstdempende, og ikke alle er inkludert i den publiserte artikkelen. Noen kan være effektive, men svært ressurskrevende eller vanskelige å gjennomføre i praksis, og derfor ikke tatt med.

I metaanalyser er det dokumentert en klar sammenheng mellom angst, og smerten som den enkelte opplever. At barn generelt er engstelige når de har med helsevesenet å gjøre, støttes nå ikke bare av empiri, men også av vitenskapelig litteratur. Å redusere angsten reduserer indirekte opplevelsen av smerte. Type smerte, om den er prosedyrerelatert, akutt eller kronisk, er viktig i forhold til målemetode og behandling.

Smerte er en subjektiv opplevelse og er derfor vanskelig å måle objektivt. En systematisk oversikt konkluderte i 2022 med at antallet studier er for lite og populasjonen for variert til å si hvilke instrumenter som er best egnet for å vurdere smerte hos barn. Forskerne konkluderte med at en kritisk tilnærming alltid bør benyttes ved valg av målemetode.

Relevante søkeord: angst, smerte, barn, legemiddelfrie tiltak, ikkemedikamentell behandling

0

Diabetes type 1 øker risiko for selvmord: Hva kan psykologen gjøre? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

sykepleier setter kontinuerlig glukosemåler på en tenåring
Her settes en kontinuerlig glukosemåler, som kan være nyttig for å få til mest mulig normale blodsukkerverdier og langtidsblodsukker. Ill.foto: Colourbox.

Ideen og initiativet til artikkelen kom etter en henvendelse til Diabetesforbundet fra en mor som hadde mistet sønnen i selvmord. Gutten, som var tidlig i tyveårene, hadde DT1 og ønsket at sparepengene hans skulle brukes til forskning på å leve et godt liv med diabetes.

Ane Wilhelmsen-Langeland, Nina Handelsby, Line Wisting, Eirin Winje

Deler av skrivearbeidet er finansiert av disse midlene. Vårt ønske er å presentere oppdatert og evidensbasert kunnskap om DT1 og selvmord til psykologer.

DT1 er en alvorlig kronisk autoimmun sykdom, der kroppen ikke produserer det livsviktige hormonet insulin. Sykdommen kan utvikles i alle aldre. Personer med DT1 må til enhver tid regulere tilførsel av det livsnødvendige hormonet insulin med insulinpenn eller -pumpe. Målet er mest mulig normale blodsukkerverdier og langtidsblodsukker. Å leve med DT1 er en kompleks og alltid pågående egenbehandlingsoppgave. Det innebærer å observere blodsukkeret kontinuerlig og følge med på, gjøre vurderinger og tiltak i insulindosering og -injeksjoner, mat, aktivitet og en rekke andre faktorer, flere ganger i døgnet. Konsekvensene av feilvurderinger eller manglende behandling kan være alvorlige.

Personer med DT1 (PMD) har høyere risiko for å utvikle selvmordstanker og ta selvmord enn normalpopulasjonen (Barnard-Kelly et al., 2020; Hill et al., 2021). Studier rapporterer også om forhøyet forekomst av psykiske lidelser som depresjon (Zanoveli et al., 2016), angst (Nguyen et al., 2021), PTSD (Şişmanlar Ş et al., 2012) og spiseforstyrrelser (Young et al., 2013) blant personer med diabetes type 1 sammenlignet med normalbefolkningen. Selvmordsrisikoen øker ytterligere ved DT1 og samtidig psykisk lidelse (Barnard-Kelly, 2019; Wang et al., 2017).

Psykologer møter mennesker med DT1 i alle typer klinisk praksis, selv om det ikke nødvendigvis er diabetessykdommen som er årsak til kontakten. I lys av den forstemmende statistikken over selvmordsrisiko for personer med DT1 ønsker vi å gi psykologer en oppdatert, klinisk relevant og evidensbasert oppsummering av forskning på selvmord, selvmordstanker og selvmordsatferd ved DT1. Vi vil drøfte mulige sammenhenger mellom de særegne biopsykososiale aspektene ved sykdommen og forhøyet selvmordsrisiko og gi konkrete anbefalinger for å fange opp og hjelpe selvmordsnære mennesker med DT1. Mer konkret forsøker vi å besvare spørsmålet: Hvordan kan vi forstå den økte selvmordsrisikoen ved diabetes type 1, og hva kan psykologen gjøre?

Les hele artikkelen: Diabetes type 1 øker risiko for selvmord: Hva kan psykologen gjøre? ( Tidsskrift for Norsk psykologforening)

0

UpToDate: COVID-19 hadde liten virkning på den generelle befolkningens mentale helse

kvinnelig lege setter vaksine på mannlig pasient
De fleste studiene ble gjennomført i høyinntektsland. Ill.foto: Colourbox.

UpToDates nyhetstjeneste What’s New in Psychiatry melder at mental helse og angstsymptomer hos den generelle befolkningen ikke ble forverret i løpet av pandemien, og at det bare var små forverringer i depressive symptomer. Dette taler i mot resultater fra tidligere studier.

UpToDate viser til høykvalitets-studier som vurderte de samme personene før og under pandemien. Tre av fire studier var gjennomført i høyinntektsland. 

Pandemien var imidlertid assosiert med økte symptomer hos flere undergrupper, som kvinner, eldre, foreldre, seksuelle minoritetsgrupper og universitetsstudenter. Det er grunn til å overvåke generell mental helse, angst og/eller depresjon hos disse undergruppene, skriver forfatterne.

Tidligere tverrsnittstudier har antydet at pandemien hadde en sterkere påvirkning av psykisk helse.

 (Se «COVID-19: Psychiatric illness», section on ‘General population’.)

Kilde: COVID-19 and mental health (September 2023)

Helsebiblioteket har kjøpt fri oppslagsverket UpToDate for norsk helsevesen. Hvis du vil ha tilgang hjemmefra, bør du lese denne artikkelen: Lettere å få tilgang til UpToDate hjemmefra – slik gjør du det.

Relevante søkeord: covid-19, psykisk helse, pandemi, angst, depresjon

0

Antidepressiva til pasienter med long-covid-symptomer (RELIS)

kvinne med munnbind som snakker i mobil utendørs
Valg av antidepressiv behandling hos pasienter med depresjon etter covid-infeksjon er lite undersøkt. Ill.foto: Colourbox.

RELIS har fått spørsmål om det finnes anbefalinger om valg av antidepressiva hos pasienter med long-covid-symptomer og depresjon. Kan fluvoksamin kan være spesielt fordelaktig i denne situasjonen?

Flere publikasjoner diskuterer mulige mekanismer for utvikling av depresjon ved long-covid, men årsakene er ikke fastslått. Valg av antidepressiv behandling hos pasienter med depresjon etter covid-infeksjon er lite undersøkt. Det er generelt SSRI som omtales og det diskuteres om det er forskjeller på virkestoffene som kan ha betydning.

Evidens for valg av antidepressiva ved long-covid

Vi finner lite konkrete anbefalinger om hvilket antidepressivt middel som bør velges ved langvarig depresjon etter gjennomgått covid-infeksjon. Behandlingsanbefalingene i BMJ Best Practice for komplikasjoner etter covid-infeksjon kommenterer at det mangler evidens for farmakologisk behandling.

Retningslinjene fra WHO kommenterer at enkelte psykofarmaka kan forlenge QT-tiden og være problematiske hos pasienter med symptomer etter covid-infeksjon når det gjelder sedasjon, kardiovaskulær og respiratorisk funksjon, immunologiske forstyrrelser eller koagulasjonsforstyrrelser. Her anbefales i første rekke psykologisk støttebehandling, trening hvis mulig, og andre ikke-medikamentelle tiltak, men det står videre at antidepressiva (her nevnes amitriptylin og fluoksetin) kan vurderes ved depresjon etter en helhetsvurdering. Medikamentvalg er ikke kommentert nærmere.

Behandlingsanbefalingene i UpToDate kommenterer ikke valg av spesifikke antidepressiva i avsnittet om komplikasjoner etter covid-infeksjon, men viser videre til anbefalingene for angst, depresjon og PTSD. For PTSD og alvorlig depresjon foreslås primært et SSRI (her nevnes sertralin og citalopram/escitalopram), alternativt et SNRI eller et atypisk antidepressivt middel. Bivirkningsprofil, spesifikke symptomer, komorbiditet, øvrige medikamenter med mer må tas med i vurderingen ved valg av behandling. Valg av spesifikke virkestoffer ut fra antatt patofysiologi ved long-covid er ikke diskutert.

Les hele artikkelen: Antidepressiva til pasienter med long-covid-symptomer (RELIS)

0

Viktig å snakke om alkohol på somatisk sykehus (ROP)

Mann som drikker vann.
Mange underrapporterer om alkoholforbruk. Ill.foto: Colourbox.

30 prosent av alle innleggelser på sykehus er på en eller annen alkoholrelatert. Derfor har flere sykehus innført alkoholprat med pasientene på somatiske avdelinger. På Haugesund sykehus har de møtt en del motbør, men målet er at kartlegging av alkohol skal bli like naturlig som kartlegging av avføring.

Marte Frimand

Elisabeth Aarvik er spesialsykepleier ved Klinikk for psykisk helsevern og rus i sykehuset i Haugesund. Hun og hennes kolleger jobber for at alle pasienter som blir innlagt ved somatisk avdeling på sykehuset, skal få en prat om alkohol. De som har et risikoforbruk, blir henvist til rusklinikken for videre oppfølging.

– Tanken er at alle skal bli spurt om alkoholbruk og få informasjon om alkohol og alkoholens påvirkning på sykdommen de er innlagt for. Ofte gjør legen dette når pasienten kommer inn, men så blir informasjonen gjerne liggende i journalen uten at det følges videre opp. I tillegg er det mange som underrapporterer, sier Aarvik.

Folk ble rasende

Alkoholprosjektet startet i 2014 på hjerteposten. Den nasjonale alkoholstrategien kom i 2021, og da startet arbeidet med å øke kompetansen blant alt helsepersonell.

– I begynnelsen gikk vi ganske høyt ut og spurte alle pasientene om deres forhold til alkohol. Det var det ikke alle som syntes var helt greit. Vi fikk mange negative kommentarer, og det ble skrevet om det i avisen. Folk var rasende fordi vi gikk inn i privatlivet til folk, sier Aarvik.

I starten ønsket de også at alle som drakk rundt en flaske vin i uka skulle henvises til rusklinikken. Det førte ikke til flere henvisninger, så prosjektet ble endret på.

– Dette blir til mens vi går. I dag spør vi ikke pasientene om hvor mye alkohol de drikker. Vi snakker generelt om alkohol, hva alkohol gjør i forhold til den sykdommen pasienten er innlagt for, og hva det å redusere kan gjøre med tilfriskningen. Vi må snakke om det på en sånn måte at pasientene ikke føler at vi skal ta dem på noe. Vi er heller ikke så opptatt av å få henvisninger. Vi tenker mer at vi sår noen frø hos pasienten, som kanskje kan føre til noen endringer, sier Aarvik.

Les hele saken Viktig å snakke om alkohol på somatisk sykehus (ROP)

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑