Ved ADHD har barnet oftest problemer både på skolen og i hjemmet. Ill.foto: Colourbox.
Helsebiblioteket har samlet retningslinjer laget for helsepersonell som hjelper folk med ADHD. Du finner samlingen her.
Ifølge oppslagsverket BMJ Best Practice er vanlige problemer for folk med ADHD manglende oppmerksomhet, i tillegg til hyperaktivitet og impulsivitet. ADHD regnes som en kronisk tilstand og debuterer i tidlig barndom, men fortsetter ofte inn i voksen alder.
Ifølge diagnosekriteriene må barnet ha problemer på to eller flere områder, oftest både på skolen og i hjemmet. ADHD kan hindre akademisk, mellommenneskelig og yrkesmessig utvikling, og kan føre til at den som er rammet tar større risiko og er mer utsatt for ulykker.
Effekten av nevrofeedback er usikker. Ill. foto: Colourbox.
En omfattende ny metaanalyse har undersøkt effekten av nevrofeedback som behandling for ADHD. Studien, som ble publisert i JAMA Psychiatry nylig, fant ingen betydelige fordeler ved nevrofeedback som selvstendig behandling for ADHD.
Forskerne analyserte data fra 38 randomiserte kliniske studier (RCT-er) med totalt 2472 deltakere deltakere, i alderen 5 til 40 år. Resultatene viste ingen signifikant forbedring i totale ADHD-symptomer ved bruk av nevrofeedback, sammenlignet med andre behandlingsformer, da man fokuserte på sannsynlig blindede studier og nevropsykologiske utfall. Det ble likevel observert en liten, men statistisk signifikant, positiv effekt når analysene var begrenset til studier som brukte veletablerte, standard nevrofeedback-protokoller. Spesielt ble det funnet en liten forbedring i prosesseringshastighet blant de nevropsykologiske utfallene som ble undersøkt.
Studiens konkluderte med at nevrofeedback alene ikke gir betydelig nytte for personer med ADHD på gruppenivå, verken klinisk eller nevropsykologisk.
Norsk retningslinje
Nevrofeedback som behandling for ADHD omtales i den norske nasjonale retningslinjen for ADHD: Bruk av nevrofeedback for ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse har basert seg på funn ved QEEG av økt theta- og/eller redusert beta-aktivitet hos barn med ADHD, selv om nyere studier indikerer at slike avvik kun finnes hos 20–30 prosent.
Også den norske retningslinjen konkluderer med at effekten er usikker. Forfatterne skriver at det er vanskelig å velge parametre for måling av effekt. Retningslinjen forteller videre at det mangler kontrollerte studier av voksne pasienter.
Hva er nevrofeedback
Nevrofeedback forklares teknisk blant annet i dansk wikipedia: Pasienten får se sanntidsbilder av EEG-måling eller fMRI og kan forsøke å manipulere bildet og dermed styre sin egen hjerneaktivitet.
Dette artikkelsammendraget er delvis oversatt og skrevet ved hjelp av KI-tjenesten Perplexity AI. Redaksjonen har kvalitetssjekket sammendraget opp mot originalartikkelen og foretatt justeringer.
– En årsak kan være pandemiens inngripen i unges liv. Da ungdommene ble sendt på hjemmeskole, mistet de mye av strukturen og rammene som skolen gir. Dette kan være spesielt utfordrende for unge med ADHD, sier Heidi Aase, avdelingsdirektør i FHI.
Økningen størst blant jenter
I 2004 var det rundt 0,6 prosent av jentene mellom 13 og 17 år som fikk medisiner for ADHD. I 2023 har dette økt til 3,5 prosent. Det betyr altså at 5 ganger så mange jenter får ADHD medisin i 2023 sammenliknet med 2004. Tilsvarende var det rundt 2 prosent av guttene som fikk medisiner for ADHD i 2004. I 2023 har dette økt 1,5 ganger til 5,4 prosent.
Oppfølgingen av pasienter med ADHD er ofte for dårlig, skriver forfatterne. Ill. foto: Colourbox.
Selv om vi trenger mer kunnskap om langtidseffektene kan vi likevel konkludere i dag: barn med klare ADHD-symptomer må behandles – også med ADHD-medisiner.
Lars Lien, Jørgen G. Bramness
Ofte når det kommer positive nyheter rundt effekter av medikamentell behandling for psykiske lidelser og særlig ADHD, kommer det motinnlegg om studiens svakheter og mangler i kunnskapsgrunnlaget
Et slikt motinnlegg har kommet fra spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Trond Velken. Problemet med hans bidrag er imidlertid at han velger ut og tolker studier på en måte som støtter hans syn og dermed begår den samme feilen han kritiserer andre for. F.eks. nevner han MTA-studien fra 2015 [1]. Rett nok var langtidseffektene i denne eldre studien usikre, men forfatterne mener at ved et bedre design (innledende titrering, tettere evaluering, bruk av lærerrapportering og høyere dosering) kunne forbedret resultatene.
Og dette er problemet med vår medikamentelle behandling av ADHD. Vi gir halvhjertet behandling, ofte med for lave doser og for svak oppfølging. Psykiater Amir Arden påpeker nettopp det i en kommentar i Dagens Medisin. At den største svakheten med dagens praksis er at vi ikke gir god nok oppfølging av våre ADHD -pasienter.
FNSP gir enkel tilgang til informasjon om behandling og oppfølging. Ill. foto: Colourbox.
Spesialisthelsetjenesten har gått sammen om en felles nettløsning med informasjon for pasienter. Felles Nettløsning for SPesialisthelsetjenesten (FNSP) skal bidra til å nå et nasjonalt mål om mer helhetlig og samordnet digital kommunikasjon i helsetjenesten.
– De siste åtte årene har spesialisthelsetjenesten i felleskap bygget en base med felles pasientinformasjon. Innholdet er laget, holdes oppdatert og brukes av alle sykehusene. I august 2024 inneholdt basen over 1700 sider med unik pasientinformasjon om utredning og behandling, sier Elisabeth Stakkeland som er medisinsk og helsefaglig redaktør for spesialisthelsetjenesten.
Kan brukes fritt
Informasjonen kan sykehusene fritt bruke på nettsider, i fraser i innkallingsbrev, og apper eller andre tjenester. Basen med informasjon er ment som et grunnlag som det enkelte sykehus deretter tilpasser med lokal informasjon som sted og avdeling, kurs og opplæring, og praktisk informasjon som parkering og mattilbud.
– All informasjon er skrevet av helsepersonell, fra både offentlige og private ideelle sykehus. Det blir kvalitetssikret, også i klarspråk, av de som tar det i bruk. Vi har også en medisinsk og helsefaglig redaksjon bestående 17 spesialister fra ulike fagområder, sier hun.
Pasientinformasjon er en viktig del av pasientens opplevelse og utbytte av utredning, behandling og oppfølging. Pasienten skal ha tilgjengelig og nødvendig informasjon for å kjenne trygghet og mestring, og medvirke i valg om sin behandling.
Høy kvalitet
– Vi ønsker å bidra til pasientens digitale helsetjeneste, med enhetlig informasjon fra spesialisthelsetjenesten, som er lett tilgjengelig og har høy kvalitet. Vi legger til rette for en mer bærekraftig helsetjeneste ved at vi deler innhold på tvers av virksomheter og fagområder, og gjenbruker informasjonen i mange kanaler, sier Stakkeland.
Treff i databasen kommer per i dag ikke opp når en søker i Google eller andre søkemotorer. Informasjonen er ikke individualisert for enkeltpasienten.
Over 50 nettsteder er flyttet over i FNSP. Blant disse er alle sykehusnettstedene. Det sparer mye arbeid at pasientbrosjyrer skrives bare én gang, og det sikrer pasientene bedre og mer enhetlig informasjon. Informasjonen i FNSP er tilgjengelig som åpne data, og den kan brukes i flere kanaler. FNSP skal bidra til en mer bærekraftig helsetjeneste både ved å spare arbeid og ved å gi lettere tilgang til nyttig informasjon.
FNSP har en tett tilknytning til helsenorge.no. På helsenorge.no samles informasjon om sykdom og diagnoser, mens FNSP har informasjon om hva som skjer før, under og etter et besøk på sykehuset.
Hvis du for eksempel vil ha alt som handler om fagområde psykisk helse barn og unge, velger du først filteret Fagområde og huker av for Psykisk helse barn og unge. Du får da opp en liste der du finner ADHD blant barn og unge blant de første. I denne artikkelen finner du informasjon om
Henvisning og vurdering
Utredning
Behandling
Oppfølging
I tillegg finner du lenke til informasjon om sykdommen på Helsenorge.no, samt andre relevante lenker.
Både norsk- og engelskspråklige kilder er tilgjengelige fra Helsebibliotekets sider. Ill.foto: Colourbox.
Helsebiblioteket har en egen side med lenker til god pasientinformasjon om ADHD.
ADHD kan gi problemer for barnet på skolen og andre steder. God informasjon både til foreldre og andre som har med barnet å gjøre, er viktig.
Den offentlige pasientportalen Helsenorge.no inneholder omfattende informasjon om ADHD.
Helsebiblioteket har oversatt to brosjyrer om ADHD fra engelsk: en om selve lidelsen og en om behandling for den. Originalbrosjyrene står i oppslagsverket BMJ Best Practice. Denne pasientinformasjonen bygger på den beste tilgjengelige forskningen. Oversettelsene ble sist oppdatert i 2022 og 2023.
Pasientorganisasjonen ADHD Norge har brosjyrer om ADHD hos forskjellige grupper, som for eksempel voksne, og kvinner. ADHD Norge har også brosjyrer på innvandrerspråk.
Amerikanske Centers for Disease Control har en brosjyre om ADHD på spansk.
Hvis du leter etter pasientinformasjon på andre språk, kan du gå til den engelske Wikipedia-artikkelen om ADHD og følge språklenkene i venstremargen. Engelske Wikipedia holder et høyt nivå på medisinske artikler, mens informasjonkvaliteten på andre språk varierer.
Dette er en oppdatert utgave av en artikkel som stod i PsykNytt 13.01.2019.
Barn med diagnosen atferdsforstyrrelse gir økt risiko for blant annet ADHD og schizofreni. Ill. foto: Colourbox.
En studie fra Folkehelseinstituttet viser at barn med atferdsforstyrrelse kan ha økt genetisk risiko for andre psykiske lidelser.
I en ny artikkel i Psychiatry Research fant forskerne at barn med diagnosen atferdsforstyrrelse, på gruppenivå hadde en økt genetisk risiko for psykiske lidelser som ADHD og autisme. Disse lidelsene starter ofte i barndommen.
– De hadde også høyere risiko for psykiske lidelser som schizofreni, bipolar lidelse og depresjon, som vanligvis utvikles i voksen alder, forteller Martin Steen Tesli, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet.
Fra tidligere forskning vet man at aggressive og voldelige barn kan ha psykiske lidelser. I denne studien har forskerne undersøkt dette nærmere. De studerte barn med atferdsforstyrrelse, en diagnose som vanligvis gis til barn som er utagerende og aggressive. For å få denne diagnosen må barnet ha oppført seg sosialt uakseptabelt, ofte voldelig, i minst et halvt år.
Over 3,6 millioner barn og deres mødre deltok i studien. Ill. foto: Colourbox.
Tidligere studier viser at mors diabetes under svangerskapet gir en betydelig økt risiko for ADHD hos barnet. Men sammenhengen er beskjeden, særlig dersom mor har svangerskapsdiabetes. Det viser resultater fra en stor internasjonal studie FHI har deltatt i.
I overkant av 3,6 millioner barn og deres mødre deltok i denne store internasjonale registerstudien fra 2001 til 2014, med oppfølging til 2020. 1,9 millioner av disse deltok fra Norge og andre nordiske land. Forskerne sammenlignet risikoen for ADHD hos barn av mødre som hadde diabetes i svangerskapet, med mødre som ikke hadde diabetes.
230.798 av mødrene hadde svangerskapsdiabetes og 54.825 av mødrene hadde enten diabetes type 1 eller 2 som oppsto før svangerskapet. ADHD-diagnose ble registrert hos 5,4 prosent (15.586) av barna født av mødre med diabetes og 3,9 prosent (131.504) av barna til mødre uten diabetes.
På verdensbasis blir ADHD diagnostisert hos 2–7 prosent av barn.
Genetikk og mors helse, livsstil og sosioøkonomi påvirker
Etter justering for andre sykdommer, medisinbruk og risikofaktorer hos mor, fant forskerne at:
Barn av mødre med svangerskapsdiabetes hadde 10 prosent høyere risiko for ADHD, noe som er en relativt liten økning av risiko, sammenlignet med risikoen for ADHD hos barn av mødre uten diabetes.
Imidlertid fant forskerne ingen forskjell i risiko for ADHD mellom søsken hvor mor hadde svangerskapsdiabetes i det ene svangerskapet, men ikke i det andre.
Barn av mødre med hvilken som helst type diabetes, som oppsto enten før eller under svangerskapet, hadde 16 prosent høyere risiko for ADHD, noe som er en relativt liten økning av risiko, sammenlignet med barn av mødre uten diabetes.
Barn av mødre med diabetes type 1 eller 2 som oppsto før graviditeten, hadde 39 prosent høyere risiko for ADHD enn hvis mor ikke hadde diabetes, noe som antyder en mer betydelig sammenheng.
– Resultater fra tidligere studier viser at diabetes under svangerskapet gir en betydelig økt risiko for ADHD hos barnet. Vår studie fant derimot kun en beskjeden sammenheng mellom mors diabetes og ADHD hos barnet etter å ha tatt hensyn til det komplekse samspillet mellom påvirkende faktorer. Spesielt viser søskensammenligninger at denne sammenhengen sannsynligvis påvirkes av felles genetikk og miljø, særlig for svangerskapsdiabetes, sier lege Lars Kjerpeseth ved FHI, som er en av forskerne bak denne studien.
Han mener det trengs forskning for å undersøke de spesifikke rollene til genetiske faktorer, og riktig blodsukkerkontroll av mor under ulike stadier av hjerneutviklingen hos barnet i svangerskapet.
Begrensninger i datagrunnlaget
Forskerne hadde ikke komplett oppfølging av barna til voksen alder. Gjennomsnittlig oppfølging varierte mellom landene, fra 7,7 år til 11,5 år. Forskerne inkluderte ikke ADHD-diagnoser hos barn under tre år, unntatt Taiwan som ikke hadde noen nedre aldersgrense. I Norge blir diagnosen sjeldent gitt til barn under fem år. Selv om alle barna i studien ble fulgt til de var minst seks år, kan noen barn ha blitt diagnostisert med ADHD etter studieslutt.
Dataene kommer fra en rekke register og databaser i ulike land med forskjeller i helsesystem, diagnose, behandling og kodesetting. Derfor kan dataene være noe upresise når det gjelder diagnoser som diabetes, ADHD, og sykdommer og medisiner forskerne justerte for i analysene. Dataene inneholder også mangelfull informasjon knyttet til livsstil og sosioøkonomi hos mor, som for eksempel fysisk aktivitet, kosthold, alkohol, røyking, inntekt og utdanning.
Registerstudie
Forskerne brukte data fra helseregistre i Norge (Fødselsregisteret, Pasientregisteret, KUHR, Reseptregisteret (inngår nå i Legemiddelregisteret) og Dødsårsaksregisteret), Finland, Island, Sverige og New Zealand, og helsedatabaser i Hong Kong og Taiwan. De nordiske dataene inngår i NorPreSS-prosjektet, som ledes av FHI.
Studien er et samarbeid mellom forskere på blant annet Folkehelseinstituttet, Universitetet i Hong Kong, University College London, Karolinska Institutet, UNSW Sydney og National Cheng Kung University i Taiwan.
