Søvnforstyrrelser er en av flere risikofaktorer for preeklampsi. Ill. foto: Colourbox.
En ny, fritt tilgjengelig meta-analyse publisert i The Journal of Maternal-Fetal & Neonatal Medicine viser at gravide med søvnforstyrrelser har betydelig høyere risiko for å utvikle preeklampsi (svangerskapsforgiftning).
Forskerne gjennomgikk 25 studier fra flere land. Meta-analysen inkluderte nesten 4000 gravide. Analysen viser at problemer som insomni, søvnapné, pusteforstyrrelser og dårlig søvnkvalitet er assosiert med en seksdoblet risikoen for å utvikle preeklampsi – en alvorlig svangerskapskomplikasjon som preges av høyt blodtrykk og økt belastning på organer som lever og nyrer.
Søvnforstyrrelser er vanlig blant gravide, men kan bli oversett i svangerskapsomsorgen. Funnene understreker behovet for systematisk kartlegging av søvn og tidlig behandling av søvnproblemer under graviditet.
Analysen viste at kvinner med preeklampsi i gjennomsnitt hadde høyere blodtrykk, kroppsmasseindeks og alder enn kontrollgruppen. Dette er også kjente risikofaktorer for preeklampsi. Selv om forskerne fant stor variasjon mellom studiene, var sammenhengen mellom dårlig søvn og preeklampsi tydelig.
Forskergruppen konkluderer med at bedre diagnostikk og behandling av søvnlidelser kan være et viktig bidrag for å redusere risikoen for komplikasjoner under graviditet.
Flere fritt tilgjengelige tester kan bidra til å avdekke schizofreni og evaluere graden av tilstanden. Du finner lenker til norskspråklige tester på Helsebibliotekets sider for psykisk helse. Samlingen av skåringsverktøy er blant de best besøkte sidene på hele Helsebiblioteket. Her er noen smakebiter av skåringsverktøy på schizofreni- og psykosesidene:
BPRS – Brief Psychiatric Rating Scale blir ansett som et godt hjelpemiddel for å kartlegge symptomer hos personer med schizofreni eller andre psykotiske tilstander. Den totale poengskåren angir grad av sykdom. Skalaen er mye brukt i studier av psykoser. Her er bare de spørsmålene som gjelder på psykose, gjengitt.
CDSS – The Calgary Depression Scale for Schizophrenia er copyrightbelagt, men kan brukes gratis av non-profit-organisasjoner, som offentlig helsevesen. Tillatelse til å bruke dette skåringsverktøyet kan innhentes ved å sende en mail til Dr. Donald Addington ved Universitetet i Calgary.
HONOS – Health Of the Nation Outcome Scale er også et generelt skåringsverktøy som også omfatter psykotiske lidelser.
Ungdom og helsesykepleierne var i et prosjekt enige om at SMS og Snapchat ikke kan erstatte fysiske samtaler. Ill. foto: Colourbox.
– SMS og Snapchat kan være en styrke i arbeidet med ungdom i psykisk helsehjelp, sier Ann Katrin Trustrup og Line Jenhaug.
Eskil Skjeldal
– Hva er prosjektets innhold?
– Prosjektet handler om hvordan bruk av SMS og Snapchat kan påvirke lavterskel psykisk helsearbeid for ungdommer. I dette prosjektet er det i hovedsak tatt utgangspunkt i ungdommenes egne opplevelser for å fremme deres stemme. Fem ungdommer og to helsesykepleiere er intervjuet.
– Hvilke spørsmål stilte dere for å finne ut av dette?
– Til ungdommene ble det stilt spørsmål om erfaringene med digital og fysisk kontakt med helsesykepleierne. Det ble videre spurt om hvilken kontakt de foretrakk og elementer som var viktig for følelsen av trygghet i relasjonen, positive og negative erfaringer, og hvordan ungdommene tenker at den digitale kontakten har påvirket relasjonen til helsepsykepleier. Til helsepsykepleierne ble det stilt spørsmål om bruken av digitale plattformer, deres tilgjengelighet der og hvordan det kunne påvirke relasjonen. Om de opplevde kjønnsforskjeller, og positive og negative sider.
– Hva fant dere?
– Vi fant at SMS og Snapchat kan være en styrke i arbeidet med ungdom i psykisk helsehjelp. Man når ut til flere ungdommer, særlig gutter. Digital kontakt var et godt hjelpemiddel i å ordne det praktiske rundt oppfølgingen og hjelperne var mer tilgjengelige. Det var også et godt hjelpemiddel når det gjelder å planlegge samtalene med tanke på tema, slik var både ungdom og hjelpere forberedt til den fysiske samtalen. For spørsmål som kunne være vanskelige å stille ansikt til ansikt var også digital kontakt positivt.
– Dype samtaler om alvorlige tema ble foretrukket at foregikk ansikt-til-ansikt for å unngå misforståelse samt muligheten til å lese hverandres kroppsspråk. Ungdommene ønsket ikke at helsesykepleier skulle bruke ungdommens eget slang-språk digitalt, da det ville oppleves uprofesjonelt og useriøst. Helsesykepleierne så på digital kontakt som et nødvendig supplement i arbeidet med ungdom, men både ungdom og helsesykepleierne var enige om at det ikke kan erstatte fysiske samtaler.
– Hvorfor er dette viktige funn?
– Funnene er viktige fordi de viser hvordan hjelpere i dagens samfunn kan benytte digitale samtaler til å komme i kontakt med ungdommer og også utvide relasjoner med ungdommer. At fysiske møter imidlertid ikke kan erstattes av digital kontakt er viktig i dagens samfunn, blant annet fordi mindre fysiske møter kan ses som ressursbesparende.
Artikkelen stod i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (fra juni 2025) og kan leses her.
Vil du vite mer om prosjektet? Du kan ta kontakt med Ann Katrin Trustrup her: anntrustrup@gmail.com
De fleste som utfører voldshandlinger har ingen alvorlig psykisk lidelse. Ill. foto: Colourbox.
Ingen er i stand til å se inn i sjelen til andre og vite hva de tenker, hva de er i stand til å gjøre, eller forutsi hva de kommer til å gjøre i fremtiden. Samfunnet har likevel en forventning om at det er mulig.
Pia Jorde Løvgren
Ved voldsrisikovurderinger av personer som har utført vold, utreder og vurderer man sannsynligheten for at en voldshendelse vil kunne skje og hvilke risikofaktorer som er forbundet med en høyere eller lavere sannsynlighet for dette.
Voldsrisikovurderinger har utviklet seg fra å forsøke å forutsi hvem som kan utføre voldshandlinger, til klinisk relevante modeller for å kartlegge og håndtere en persons voldsrisiko. Man ser på risiko som dynamisk og påvirkelig, og vi snakker ikke lenger om «farlige» personer, men om personer som, under visse omstendigheter og i visse situasjoner, kan utgjøre en fare for andre.
De fleste som utfører voldshandlinger har ingen alvorlig psykisk lidelse og anses som tilregnelige. Det vil si at de har skyldevne, og det er rimelig og rettferdig at de må møte konsekvenser for sine handlinger. Når retten vurderer at en tilregnelig voldsutøver har særlig høy risiko for gjentagelse, kan vedkommende dømmes til forvaringsstraff. Personen kan da holdes i fengslig forvaring inntil gjentagelsesrisikoen vurderes som så lav at man anser at løslatelse er trygt.
Som ved andre sannsynlighetsvurderinger, er det fare for at vi på den ene siden kan overvurdere risikoen og utsette en person for urettmessig strenge tiltak. På den andre siden kan vi undervurdere risikoen, med fare for at noen blir utsatt for vold, overgrep eller drap.
En godt kvalifisert voldsrisikovurdering er alltid en sannsynlighetsvurdering
Ki-baserte chatboter er noe annet enn psykoterapi, skriver artikkelforfatterne. Ill. foto: Colourbox.
Bruk av KI i psykoterapi er først og fremst et prinsipielt og etisk spørsmål. I terapeutisk sammenheng må KI anvendes med kritisk refleksjon og etisk ansvar.
Helene Amundsen Nissen-Lie og Erik Stänicke
I programmet «The Tonight Show» med Jimmy Fallon (Mesella & Diomeda, 2024) gir Jerry Seinfeld følgende beskrivelse av AI (eller kunstig intelligens, KI) høsten 2024:
Alt vi hadde, var ekte intelligens, ikke sant? Fra vår begynnelse som mennesker. Det funket ikke. Vi var dumme, og vi er fremdeles dumme. Men vi fortsatte å tenke, til vi klarte å lage en fake variant av intelligens: kunstig intelligens. Slik at dumme folk ville virke smarte. Men så begynte vi å tenke, kanskje var ikke det det smarteste vi hadde gjort? For hva om den kunstige hjernen ble smartere enn den ekte hjernen? Da ville vi jo virke enda dummere? Så hvis jeg har forstått dette riktig: Vi er smarte nok til å lage KI, dumme nok til å trenge det, og så stupide at vi ikke aner om vi gjorde det rette. (vår oversettelse)
Bruk av kunstig intelligens i psykoterapi
Årets Psykoterapibiennale på Litteraturhuset i Oslo hadde tittelen «Psykoterapi – et knapphetsgode?» (10. mars, 2025), og førsteforfatter hadde i oppgave å avslutte dagen med et foredrag med tittelen «Fremtidens psykoterapi». Hva var vel mer naturlig enn å se på bruken av kunstig intelligens (KI) i psykoterapi? Kan vi hjelpe flere om vi tar i bruk det teknologiske fremskrittet som KI representerer? Kan vi supplere eller i noen tilfeller erstatte psykoterapi mellom en terapeut og en pasient ved hjelp av KI? Er dette først og fremst et ‘empirisk spørsmål’, om hvor effektiv KI-basert terapi er sammenliknet med vanlig psykoterapi? Altså virker en slik behandling tilfredsstillende eller like godt som tradisjonell psykoterapi? Er det noen som ikke vil profittere på KI-basert terapi? Er dette et empirisk, etisk eller politisk spørsmål? Kan terapi gitt ved hjelp av KI, uten menneskelig kontakt, i det hele tatt kalles psykoterapi?
Ved bruk av tenkning fra filosofi og psykoanalytisk teori vil vi argumentere for at mangelen på intensjonalt gjensvar, emosjonell opplevelse eller menneskelig kontakt gjør KI-baserte chatboter til noe annet enn psykoterapi. Vi håper at teksten kan stimulere til faglig refleksjon og diskusjon i feltet.
Mange peker på potensialet KI har i behandling av psykiske helseplager, ikke minst med tanke på at psykoterapi nettopp er et knapphetsgode. KI kan brukes på flere måter i behandlingskjeden (Hatch et al., 2025). Vi kan bruke KI i diagnostisering, KI kan analysere data fra spørreskjemaer og journaler, og det kan brukes i kliniske vurderinger for å bidra til mer presis diagnostikk. KI, eller maskinlæring, kan hjelpe oss å finne riktig behandling eller tilpasse behandlingen vi allerede gir (se Delgadillo & Atzil-Slonim, 2023). Kombinert med KI kan virtuell virkelighet (VR) brukes til eksponeringsterapi for angst (se blant andre Imel et al., 2017).
Man kan bruke apper til å overvåke symptomer, humør og til og med selvmordsfare. I en fersk norsk studie undersøker en gruppe forskere hvordan ungdom mellom 16 og 20 år opplever svarene om psykisk helse fra store språkmodeller (ChatGPT) sammenliknet med svarene fra fagpersoner hos en nettbasert informasjonstjeneste (ung.no). Deltakerne var positive til svarene fra både fagpersoner og ChatGPT, men anbefalte oftere svarene fra ChatGPT til andre. Som begrunnelse for det oppgav en undergruppe av deltakerne som ble undersøkt kvalitativt at svarene fra ChatGPT blant annet hadde høyere informasjonskvalitet og var mer velstrukturte (Skjuve et al., 2025).
Ved hjelp av avanserte språkmodeller kan vi også i helsetjenestene bruke KI-baserte chatboter eller terapiboter til noe som likner mer direkte på psykoterapi. KI-baserte chatboter blir programmert til å gi ulike intervensjoner, fra validering, strukturering av tanker, utforsking av følelser til ulike hjemmeoppgaver, eller å engasjere pasienter i terapeutisk interaksjon over tid. Det er spesielt bruken av KI i terapeutisk interaksjon over tid vi vil drøfte i artikkelen.
Det er ennå få gode studier på denne bruken av KI, men flere er på trappene. De studiene som sammenlikner en terapibot med tradisjonell psykoterapi, finner at tradisjonell terapi gir bedre effekt, men at chatboten kan være nyttig i akutte kriser for pasienten der tilgang til terapeuten er begrenset (Spytska, 2025). En systematisk oversikt med 20 studier fant at selv om KI-terapi er tilgjengelig og kan redusere symptomer, øke livskvalitet og brukertilfredshet på tvers av pasientgrupper, finnes det betydelige etiske problemer, og mangel på ekte menneskelig empati og innlevelse blir sett på som et hinder for reell endring (Li et al., 2023).
ChatGPT-svar fremstår gjerne som både grundige og metodisk presise. Mange tillegger derfor svarene tyngde. Ill. foto: Colourbox.
Mange klienter har vært i dialog med ChatGPT før de kommer til første time. Psykologer bør derfor også forholde seg til modellen som psykologisk verktøy.
Thea Degvold
I «Fremtidens psykoterapi: Hvilken rolle bør kunstig intelligens spille?» argumenterer Nissen-Lie og Stänicke (2025) for at kunstig intelligens (KI), selv i sin mest sofistikerte form, ikke kan erstatte det menneskelige i terapi. Gjennom teoretiske, kliniske og eksistensielle perspektiver viser de hvordan intensjonalitet, kroppsliggjøring og emosjonell gjensidighet er grunnbærende for psykoterapeutisk endring. Dette er et viktig og nødvendig etisk utgangspunkt.
Samtidig har vi allerede trådt inn i en ny fase. Spørsmålet er ikke lenger bare om KI bør brukes i psykoterapi, men hvordan vi møter klienter som allerede benytter seg av KI-baserte selvhjelpsverktøy. Begrepet KI rommer et bredt spekter av teknologier – fra prediktive modeller i journalføring og bildediagnostikk, til generative systemer for tekst, bilde og tale. Her vil jeg imidlertid avgrense fokuset til språklæringsmodeller (LLM-er), altså modeller som er trent til å generere tekst basert på store datamengder. Dette er den typen teknologi som i økende grad brukes av enkeltpersoner til emosjonell støtte, refleksjon og selvdiagnostisering – med ChatGPT som den overlegent mest brukte aktøren globalt (Statcounter, 2025).
Nå kommer mange til terapi med hypoteser, selvdiagnoser eller personlige narrativ utviklet i dialog med ChatGPT. At slike modeller er i ferd med å påvirke klinisk praksis, gjør det særlig viktig at psykologer forstår både hvordan teknologien fungerer og hvilke begrensninger den har.
Epistemisk ansvar
ChatGPT oppgir ikke kilder med mindre det blir forespurt, og selv da er kildene ofte fiktive, utdaterte eller tatt ut av kontekst (OpenAI, 2023). Likevel fremstår ChatGPT-svarene gjerne som grundige og metodisk presise. Mange tillegger derfor svarene tyngde og kausalitet. En klient kan for eksempel si: «“Jeg spurte ChatGPT hvorfor jeg alltid føler meg anspent. Den svarte at jeg har vært flink for lenge, og at jeg tenker for mye. Det gir mening.»”
Svaret klienten fikk er plausibelt, men utelater nevrologiske, somatiske, kontekstuelle og relasjonelle faktorer. Dette er spesielt problematisk fordi vi ikke får se under panseret på hvordan modellen har kommet frem til svaret. ChatGPT er trent på enorme mengder tekst gjennom en kompleks og ikke-transparent maskinlæringsprosess (Korbak et al., 2025; OpenAI, 2023). Derfor kan verken vi eller grunnleggerne av modellen spore nøyaktig hvilke kilder, mønstre eller vektede valg som ligger bak et enkelt svar (Korbak et al., 2025; OpenAI, 2023). Modellens beslutningsprosess er ikke eksplisitt kodet, men statistisk emergent, noe som gjør den til en såkalt «black box» for innsyn (OpenAI, 2023).
I prompt/instruks-design brukes ofte Chain of Thought (CoT) for å få modellen til å vise sin metodiske fremgangsmåte steg for steg. CoT refererer til språkmodellers evne til å «tenke høyt» i naturlig språk, slik at man kan få innsikt i beslutningsgrunnlaget. Men CoT er både ufullstendig og sårbart for manipulasjon (Korbak et al., 2025). Modellen kan bevisst skjule eller tilpasse resonnementene sine dersom den vet at den overvåkes.
Det at vi ikke får innsikt i beslutningsgrunnlaget til modellen, er spesielt problematisk når den gir kliniske, svært personlige råd. Det strider med det vitenskapelige prinsippet om åpen hypotese-testing.
Nissen-Lie og Stänicke (2025) peker på psykologens etiske ansvar når vi eventuelt implementerer KI i psykoterapi. Jeg mener etisk ansvar også favner om et epistemisk ansvar for hvordan psykologisk kunnskap generert av KI anvendes og brukes i samfunnet. Når privateide, lite regulerte KI-modeller i råd til brukeren om psykisk helse, diagnostisering og behandling, oppstår et behov for å identifisere hvordan samfunnet/psykologene skal ta ansvar for informasjonskvaliteten og konsekvensene for individet som eventuelt følger rådene.
