I 2023 var gjennomsnittsalderen til de som døde av narkotikautløste årsaker 44 år. Ill. foto: Colourbox.
Dødsårsaksregisterets tall viser at det i 2023 var 363 narkotikautløste dødsfall – også kalt overdoser. Dette er det høyeste antallet slike dødsfall siden 2001.
363 overdosedødsfall er det høyeste antallet dødsfall per år siden 2001 (411).
– Trenden for overdosedødsfall har vært økende siden 2013. Dette samsvarer med det vi ser internasjonalt. Både Nord-Amerika og en del europeiske land, som England, Wales og Skottland, har hatt en økning i slike dødsfall, sier seniorforsker Linn Gjersing ved FHIs avdeling for rusmidler og tobakk.
Selv om Norge har et relativt høyt antall narkotikautløste dødsfall, er ikke antallet like høyt som land som USA og Skottland.
– I 2023 var den aldersstandardiserte raten for overdosedødsfall i Norge 6,6 per 100 000 innbyggere. Raten har variert rundt et gjennomsnitt på 5,5 per 100 000 siden 2013, sier Linn Gjersing.
Til sammenligning var den aldersstandardiserte raten 32,6 per 100 000 innbyggere i USA i 2022 og 19,8 i Skottland. I artikkelen Narkotikautløste dødsfall 2023 finnes forklaring på aldersstandardisert rate.
I nyere modeller blir personlighetskategorier erstattet med en mer detaljert beskrivelse av funksjonssvikt og personlighetstrekk.. Ill. foto: Colourbox.
Mye tyder på at personlighetsfungering blir viktigere enn personlighetstrekk i valg av tiltak og behandling.
Tor Erik Nysæter og Tore Buer Christensen
Vi ønsker å gi en kort oppdatering om funn fra «Norsk multisenterstudie for studie av den alternative modellen i DSM-5» – NorAMP. Bakgrunnen er at ICD-11 har valgt en lignende modell som den alternative modellen i DSM-5 (Alternative Model for Personality Disorders, AMPD), noe som betyr at diagnostikk av personlighetsforstyrrelser i Norge vil endres radikalt. En sentral målsetting med både AMPD og ICD-11 er at systemene ikke bare skal brukes for diagnostikk, men også hjelpe i planlegging og gjennomføring av behandling. AMPD sin relevans for planlegging og gjennomføring av behandling er nå et tema for NorAMP sin pågående longitudinelle oppfølgingsstudie av tidligere pasienter.
Ny modell
For ti år siden ble den alternative modellen for personlighetsforstyrrelse i DSM-5 (AMPD) vurdert som lovende, men uten tilstrekkelig empirisk støtte til å erstatte den kategoriske modellen for diagnostisering av personlighetsforstyrrelse (se Nysæter et al., 2018).
En lignende modell for ICD-11 ble vedtatt i 2018 (se Buer Christensen & Nysaeter, 2023). Begge modeller innebærer en trinnvis diagnostisk tilnærming til personlighetsforstyrrelse.
Første trinn er å kartlegge grad av personlighetsfungering, som er definert som kjernen i personlighetspatologi. Alvorlighetsgrad graderes på en dimensjonal skala fra 0 til 4, der 2 er terskel for tilstedeværelse av personlighetsforstyrrelse.
Neste trinn innebærer en mer detaljert beskrivelse av personlighetsfungeringens fire domener. Man gjør også en kartlegging av personlighetstrekk organisert i fem domener, ikke ulikt dem man finner i femfaktormodellen. Personlighetstrekk anses i AMPD å beskrive en persons relativt stabile egenart over tid, mens personlighetsfungering er mer dynamisk og derfor målet for endringsorientert terapi.
I ICD-11 har man fjernet alle de spesifikke diagnosene bortsett fra «borderline mønster», mens AMPD har beholdt seks av de tradisjonelle kategoriene, pga. hensyn til kontinuitet. Felles for modellene er at kategorier erstattes med en mer detaljert beskrivelse av funksjonssvikt og personlighetstrekk.
Det finnes lite forskning på etterkommere av innvandrere i psykologisk behandling. Ill. foto: Colourbox.
Hvordan beskriver norskfødte med innvandrerforeldre egne erfaringer med å gå i psykologisk behandling? De siste årene har forskere og klinikere blitt opptatt av kultursensitive tilnærminger i psykologisk behandling (Hall et al., 2016; Huey & Polo, 2008).
Vivian Ngo, Anders Gjøs Løkkeberg og Aslak Hjeltnes
Etter politidrapet på George Floyd den 25. mai 2020 i USA økte omtalen av rasisme drastisk i norske medier (Retriever, 2020). Norsk psykologforening stilte seg også bak mobiliseringen mot rasisme og diskriminering, og oppfordret til endring av norske psykologtjenester: mer kunnskap om kultur, mer kultursensitivitet, mer aktiv anti-diskriminering (Skard, 2020).
Samtidig foreligger det lite internasjonal forskning på etterkommere av innvandrere i psykologisk behandling, til tross for at mye tyder på at de kan ha erfaringer som er særegne for dem (Salole, 2013). I artikkelen her rapporterer vi funn fra en kvalitativ studie av hvilke erfaringer og utfordringer norskfødte med innvandrerforeldre beskriver i psykologisk behandling.
Offentlige utredninger tyder på at norskfødte med innvandrerforeldre har høyere forekomst av psykiske helseplager enn befolkningen generelt (Dalgard, 2018). Tidligere studier beskriver høyere forekomst av depressive symptomer, emosjonelle symptomer, psykisk stress, atferdsvansker og utfordringer med jevnaldrende (Abebe et al., 2014). Vi kjenner ikke til at det finnes effektstudier på kulturelt tilpasset behandling med norskfødte med innvandrerforeldre.
Internasjonale metaanalyser tyder på at ikke-europeiske amerikanere har større utbytte av kulturelt tilpasset psykologisk behandling (Hall et al., 2016). Flere individuelle effektstudier har ikke etablert denne sammenhengen (Huey & Polo, 2008) og mange studier er preget av små utvalg, ulike behandlingsformer, eurosentriske mål på bedring og ikke-representative utvalg (Hall et al., 2016).
Forskningen på kulturelt tilpassede behandlingsformer tar gjerne utgangspunkt i at terapeuten har tilhørighet til majoritetsbefolkningen, mens klienten tilhører en minoritetsgruppe, slik at terapeuten har en mer privilegert sosial posisjon enn klienten i samfunnet de lever i (Fors, 2018). Fors beskriver at relasjonen der en terapeut har større sosiale privilegier enn klienten kan være preget av mistolkninger fra terapeutens side, både at betydningen av klientens minoritetsbakgrunn tillegges for mye og for lite vekt, og at terapeuten kan reprodusere sin egen relative maktposisjon i terapien.
Dersom en klient med kulturell minoritetstilhørighet opplever sin kultur forminsket, nedverdiget eller umyndiggjort i møte med helsepersonell med majoritetstilhørighet, argumenterer Richardson (2010) for at helsetjenesten er kulturelt utrygg.
En norsk rapport fra 2020 (Prøitz et al., 2020) fant at personer med innvandrerbakgrunn kan oppleve uintenderte ekskluderinger fra helsepersonell. Rapporten skiller ikke mellom opplevelsene til innvandrere og etterkommere av innvandrere, men utvalget i rapporten hadde overvekt av norskfødte med innvandrerforeldre (9 av 15). Ramsden (2002) argumenterer for betydningen av at klientens opplevelse av helsetjenesten avgjør om tjenesten er kulturelt trygg eller ikke. Det er derfor viktig å studere klienters opplevelser av behandlingen de mottar.
Formålet med denne studien var å gjennomføre en eksplorerende kvalitativ studie, for å utforske barn av innvandrerforeldre sine erfaringer med å gå i psykologisk behandling i Norge. For å få mer kunnskap om psykologisk behandling rettet mot norskfødte med innvandrerforeldre utforsket vi følgende forskningsspørsmål: Hvilke utfordringer opplever norskfødte med innvandrerforeldre knyttet til deres flerkulturelle bakgrunn når de går i psykologisk behandling?
Legens personlige sårbarhet kan bli et verktøy for å bedre kunne lytte til pasientens fortelling, ifølge denne studien. Ill. foto: Colourbox.
Fremdeles eksisterer det blant mange en forståelse om at legens livserfaringer, relasjoner og følelser er irrelevante for deres medisinske praksis. I en ny studie ser vi at leger kan bruke nettopp dette til å skape sterkere bånd til pasientene.
Eskil Skjeldal
– Hva er prosjektets innhold?
– Vi underviser medisinstudenter på første studieår ved Universitetet i Bergen i pasientkontakt. Der får de i små grupper prate med sin første pasient. Dette skjer før de vet noe om utredning, diagnoser, medisiner og behandling. Studentene bes utforske hvordan pasienters liv påvirkes av sykdom. Pasientene fungerer som erfaringseksperter på det å leve med sykdom, og de hjelper studentene å forstå hvordan vi alle er unike og preget av de liv vi har levd. Studentene har også egne erfaringer, som vil prege deres relasjon til pasienter og tolkning av legerollen. I dette prosjektet har vi sett på hvordan medisinstudenters reflekterer over egne livserfaringer i lys av deres fremtid som leger.
– Hvilke spørsmål stilte du for å finne ut av dette?
– En tredjedel av studentene velger på slutten av kurset å skrive om hvordan de tror deres erfaringer kan prege dem som fremtidige leger. Med hjelp av narrativ analyse har vi sett på hvordan studentene forteller sin historie, hvordan de fremstilte seg selv i historien og hvordan de konstruerte historien for leseren. Dette gav oss innblikk i hvordan studentene utviklet sin identitet som person og fremtidig lege.
– Hva fant du?
– Medisinstudentene fortalte ærlig og emosjonelt om deres rike, sterke og varierte livserfaringer. De var i stand til å bruke sine erfaringer med egen sykdom, mobbing, miste nær familie eller med å støtte andre i deres livskriser til å utvikle en person-sentrert forståelse av deres fremtidige arbeid som lege. Studentene gjenkjente og identifiserte seg med pasientenes sårbarhet, og de erfarte og forsto hvor godt det kan være å dele sin historie. Slik knyttet de et sterkere bånd til pasientene, og klarte å se likheter mellom dem og seg selv. Flere opplevde at de klarte å endre perspektiv slik at de erfaringene de trodde ville gjøre dem uegnet som leger, istedenfor ble en styrke som kunne hjelpe å gi dem større forståelse for pasientens perspektiv.
– Hvorfor er dette viktige funn?
– Fremdeles eksisterer det blant mange en forståelse om at legens livserfaringer, relasjoner og følelser er irrelevante for deres medisinske praksis. I denne studien viser vi at leger kan bruke nettopp dette til å skape sterkere bånd til pasienter og utvikle en person-sentrert forståelse som de kan bruke til å fylle legerollen. Person-sentrert medisin er det moderne idealet for helsetjenesten som anerkjenner at pasienters erfaringer og opplevelser påvirker deres sykdom, lidelse og velvære.
– Hvilke nye kunnskapshull har denne undersøkelsen avdekket?
– Det kan være vanskelig å utvikle en person-sentrert forståelse av medisinen. Det krever en utvikling i identitet hos den enkelte lege, og det er behov for mer kunnskap om hvordan slik utvikling kan støttes og oppmuntres. I denne studien viser vi hvordan studenter kan utvikle en person-sentrert forståelse gjennom å anerkjenne og bruke sine egne følelser, og slik utvikle en mer humanistisk måte å være lege på.
– Hvordan har du ivaretatt brukermedvirkningen gjennom forskningsprosessen?
– Vi har gjennom undervisningen i kurset tett kontakt med både pasienter og studenter som deltar. Det er viktig for oss å sikre dem god støtte og kunne fange opp og hjelpe dem som trenger det. Eldre studenter veileder førsteårsstudentene før deres møter med pasientene, og gir dem tilbakemeldinger på det de skriver. Pasientene som deltar, erfarer vi at blir godt tatt vare på av studentene, og dersom det er behov, kan vi som underviser også trå inn i en støttende rolle.
– På hvilken måte tror du denne forskningen kan bli nyttig for fremtidens pasienter eller pårørende?
– Dersom vi klarer å hjelpe studenter til å bruke sine erfaringer og følelser som leger, vil de kunne være i stand til å knytte sterkere relasjoner til pasienter. Legens personlige sårbarhet kan bli et verktøy for å bedre kunne lytte til pasientens fortelling. Hver student som kan utvikle en slik forståelse, kan møte mange pasienter gjennom sitt legeliv på en bedre måte, og de kan være med på å skape en kultur der også flere leger forstår hvordan deres egne følelser kan hjelpe dem i møte med sine pasienter. Forhåpentligvis vil dette slik komme mange pasienter til gode.
Vil du vite mer om prosjektet? Du kan lese artikkelen her. Du kan ta kontakt med Eivind Alexander Valestrand her: Eivind@Valestrand@uib.no
Helsebibliotekets oppslagsverk kan du lese hvor som helst i Norge. Ill.foto: Colourbox.
Helsebiblioteket abonnerer på viktige norske oppslagsverk som Legevakthåndboken, og store internasjonale oppslagsverk som UpToDate og BMJ Best Practice. I tillegg har vi en oversikt over gratis tilgjengelige oppslagsverk innenfor psykisk helse-feltet.
Internasjonale oppslagsverk
BMJ Best Practice – psykiatri: Oppslagsverket er delt inn i spesialiteter og er enkelt å finne fram i. Psykiatridelen omfatter også rus og utviklingsforstyrrelser.
UpToDate – Psykiatri: Dette er et svært omfattende oppslagsverk. Psykiatridelen inkluderer rus, og sammenhenger mellom somatiske og psykiske lidelser. For å lese UpToDate utenom arbeidsplassen, må du registrere en personlig bruker.
Norske oppslagsverk om akuttpsykiatri
Legevakthåndboken – psykiske lidelser: Håndboken har egne kapitler om psykiske lidelser. Legevakthåndboken er et generelt og kortfattet oppslagsverk for legevaktsleger.
Psykiatrisk legevakthåndbok utgis av Psykiatrisk legevakt i Oslo og inneholder i tillegg til generelle faglige kapitler også konkrete anvisninger for ansatte ved Psykiatrisk legevakt i Oslo.
Norske oppslagsverk om legemiddelbehandling
Legemiddelhåndboka har flere kapitler om psykisk helse. Angst, søvnvansker, rus og avhengighet, psykose, depresjon, bipolar lidelse, demens og delirium er blant diagnosene som er beskrevet.
Utviklingshemmede
Kunnskapsbank om tjenester til personer med utviklingshemming: Her finner du artikler, filmer, lenkesamlinger og annet innhold knyttet til tjenester for personer med utviklingshemming. Kunnskapsbanken utgis av NAKU, Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming.
Eldre
Metodebok for sykehjemsleger er utgitt av Avdeling for sykehjemsmedisin i Bergen kommune. Boken omhandler emner som er særlig aktuelle på sykehjem, deriblant demens, atferdsforstyrrelser, depresjon og angst .
Rus
Fakta om rus (oppslagsverk om rusmidler) er et omfattende oppslagsverk om hvordan de enkelte rusmidlene virker. Oppslagsverket utgis av Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (NK-TSB) og Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus HF (OUS), med deltakelse fra flere sentrale fagmiljøer.
Medisinsk koding
ICPC-koder: Her finner du klassifikasjonskoder for primærhelsetjenesten. På samme nettsted (finnkode.ehelse.no) finner du også ICD10-koder.
Tiden under innleggelse er en høyrisiko-periode for selvmord. Ill. foto: Runar Eggen
For første gang finnes det nå en systematisk nasjonal oversikt over selvmord blant pasienter som er innlagt i psykisk helsevern for voksne.
Silje Pileberg og Helene Astrup
Hvert år tar rundt 650 personer i Norge sitt eget liv. Nesten halvparten av disse skjer blant personer som har hatt kontakt med spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus det siste året.
Våren 2023 kom en ny rapport med mer kunnskap om denne gruppen. I en egen del av rapporten ble det presentert data om pasienter som har dødd i selvmord under døgnopphold i psykisk helsevern for voksne.
– Det er kjent fra før at også tiden under innleggelse er en høyrisiko-periode for selvmord. Vi har derfor for første gang i Norge skaffet en oversikt over dette. I perioden 2010–2020 gjaldt det totalt 268 pasienter, sier Fredrik A. Walby, forsker og psykologspesialist ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF).
Sunn vekt ga best psykisk helse. Ill. foto: Colourbox.
Ungdom med lav BMI og høy BMI har mer subjektive psykiske helse-plager enn barn og ungdom med sunn kroppsvekt, konkluderer en studie i JAMA Psychiatry. Artikkelen er fritt tilgjengelig.
Overvekt og fedme rammer over 300 millioner unge over hele verden. Er det en sammenheng mellom BMI og mental helse?
En fersk analyse av en stor spørreundersøkelse blant over en million skoleelever i Nord-Amerika og Europa beregnet sammenhengen mellom BMI og mental helse. Analysen benyttet data fra 2002 til 2018. Deltakerne var barn og ungdom i alderen 11 til 15 år, og alle undersøkte barn ble inkludert i analysen.
Undersøkelsen konkluderte med at store vekt-avvik ga mer subjektive psykiske helseplager enn små, og at plagene økte over tid. Kurven har en U-form: Jo større vekt-avvik, desto mer subjektive psykiske plager. Kurven forandrer seg etter hvert som barna blir eldre. Mens de yngste barna var omtrent like plaget av å være undervektig som overvektig, ble det for de eldre barna betydelig verre å være overvektig enn undervektig.
En bestemt BMI-verdi er ikke nok til å si om et barn er undervektig eller overvektig. Det er også viktig hva barnets vekt og høyde er, sammenlignet med jevnaldrende. Barn med en lavere BMI enn 95 prosent av alle barn (5-percentilen) regnes som undervektige, og barn med en høyere BMI enn 95 prosent av alle barn (95-percentilen) har fedme. En god illustrasjon av dette finnes i Wikipedia-artikkelen om BMI. Der går det for eksempel fram at en 8-årig gutt med en BMI på 16 vil ha normal vekt, mens en 18-åring med BMI på 16 vil være alvorlig undervektig. Kurvene for BMI-percentiler er avhengige av kjønn og alder.
De siste årene har stadig flere barn og unge blitt henvist til utredning på grunn av mistanke om autismespekter-diagnose. Ill. foto: Colourbox.
«Å ha autisme føles noen ganger som å være på en annen radiofrekvens. Mens alle andre lytter til DAB og norsk pop, tar jeg inn misjonsradio og cubansk propaganda fra AM-nettet.»
Emil V. Mogård, Charlotte Egeland og Ida Skjeseth
Ordene tilhører en tenåring med autismespekterdiagnose (ASD). Slike beskrivelser fanger viktige nyanser i hvor ulikt det er mulig å erfare omgivelsene, og er verdifulle perspektiver inn i vårt kliniske arbeid. Pasientgruppen henvises ofte først til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) for utredning. Samtidig er flere av dem allerede i kontakt med Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) på grunn av utfordringer i skolen.
De siste årene har stadig flere barn og unge blitt henvist til utredning på grunn av mistanke om ASD. For å møte denne økningen har det derfor vært nødvendig å sikre gode, forutsigbare forløp i BUP.
Da EVM begynte å arbeide med autismespekterdiagnose som psykolog på ungdomsseksjonen på Barne- og ungdomspsykiatrisk seksjon (BUP) ved Nic Waals Institutt (NWI) i Oslo, var erfaringen først og fremst at tilbudet var skjørt. Så snart diagnosen var satt, var rammene uklare med tanke på videre forløp. Hvilket oppfølgingstilbud som eksisterte utenfor BUP, var helt avhengig av hvilken bydel ungdommene sognet til.
Generelt var det få tjenester som i tilstrekkelig grad kunne ta imot denne pasientgruppen og møte deres behov. Det ble derfor utfordrende å sikre forutsigbarhet på tvers av slike pasientforløp. Dette ble gjerne en belastning for pasienten, ansvarlig behandler og familien rundt. Ungdommene selv ønsket å treffe andre i samme situasjon. De foresatte var på sin side opptatt av hva instanser rundt dem kunne bidra med, altså hvilke rettigheter de hadde, støtteordninger som fantes, og kompetansemiljø de kunne henvende seg til. Flere familier uttrykte frustrasjon over å bli satt i sjakk matt i et system med omfattende ventelister, tidkrevende utredning og sviktende oppfølgingstilbud. Da ble det lett å føle seg veiløs og forvillet som forelder.
På bakgrunn av disse erfaringene har EVM, i samarbeid med spesialpedagog CH og psykolog ISS fra PPT, utviklet et eget gruppetilbud for ungdommer diagnostisert med ASD på NWI. Opplegget er inspirert av BUP Follos satsing på nettopp slike grupper for en del år tilbake (Øverland & Zahl, 2021), men vi har utvidet og forankret gruppetilbudet i et samarbeid mellom NWI og PPT. I denne teksten skal vi se på bakgrunnen for utviklingen av tilbudet og hvorfor grupper kan være viktige bidrag inn i BUP, samt lignende gruppetilbud i BUP-er i Norge vi kjenner til. Deretter skal vi beskrive tilbudet vi utviklet på NWI, og hvilke erfaringer vi høstet derfra.
