Nettsiden inneholder blant annet informasjon om pårørendes plikter. Ill.foto: Colourbox.
Pårørendeprogrammet er navnet på en etablert ressursside for alle fagpersoner som møter pårørende i sin arbeidshverdag. På siden finner du kurs og inspirerende tekster for arbeid med ulike pårørendegrupper, for eksempel barn med ADHD og mennesker med demens.
Pårørendeprogrammet har blant annet e-læringskurs og en rekke filmer om arbeidet i konkrete kommuner.
Tekster til fordypning høres kanskje omfattende ut, men tekstene er korte, lettleste og tar opp viktige temaer som for eksempel:
Sidene er utviklet og driftes av Stiftelsen Pårørendesenteret som ble etablert i Stavanger i 1998. Stiftelsen finansieres av offentlige og private tilskudd.
Sykehjemspasienter er en variert gruppe. Ill.foto: Colourbox.
Helsebiblioteket gir enkel tilgang til oppslagsverk, sjekklister og skåringsverktøy som kan benyttes for bedre utredning og behandling av eldre. Helsebiblioteket abonnerer på oppslagsverk av høy kvalitet, og har også samlet åpent tilgjengelige oppslagsverk slik at det skal bli enkelt for helsepersonell å finne fram.
BMJ BestPractice har også egne kapitler om geriatri. Der finner du kapitler om alt fra forstoppelse til demens og overgrep mot eldre. I demenskapittelet er diffensialdiagnostisering viktig.
Eldre og legemidler
Mange eldre bruker flere legemidler og kan være overmedisinerte. Sjekklister for legemidler kan da være til hjelp. På Helsebiblioteket finner du blant annet NORGEP, START og STOP. Det er også laget en sjekkliste for legemiddelgjennomgang som automatisk søker opp preparatene i Felleskatalogen. Den er basert på ATC-listen og virker slik at en ved å klikke på et virkestoff får opp alle preparatene med samme virkestoff. Legemiddelhåndboka har et godt kapittel om Eldre og legemidler. Helsebiblioteket har dessuten laget oversiktlige og brukervennlige sider om Eldre og legemidler.
I 2015 kom Metodebok for sykehjemsleger. Tredje utgave ble utgitt i 2020, og den blir stadig oppdatert. Den er utviklet av Bergen kommune og er et gratis oppslagsverk for leger som arbeider i sykehjem. Sykehjemspasienter er en variert gruppe, som inkluderer alt fra relativt friske og unge rehabiliteringspasienter, til folk på korttidsavdeling som ofte skal hjem igjen, og langtidsbeboere med alvorlig somatisk sykdom eller kognitiv svikt. I Metodebok for sykehjemsleger er demens og kognitiv svikt viet stor plass, men hjerte-karsykdommer og infeksjoner er også grundig beskrevet.
Ved uttalte symptomer kan traumefokuserte tiltak være nyttig. Ill.foto: Colourbox.
De nærmeste ukene vil norske kommuner ta imot barn og voksne utsatt for krigshandlinger i Gaza. Hvordan kan vi best hjelpe dem?
Synne Øien Stensland m.fl.
Ved krig, katastrofer og kriser har de overlevende og familiene deres behov for hjelp og støtte for å gjenopprette trygghet og komme tilbake til daglige rutiner. For noen vil ikke dette være tilstrekkelig til å hindre vedvarende reaksjoner og plager, som ved uttalte symptomer på posttraumatisk stress, angst, depresjon, traumatisk sorg eller rusproblemer. Da kan traumefokuserte tiltak og behandling være nyttig. Kommunenes kriseberedskap i samarbeid med primær- og spesialisthelsetjenestene har god kompetanse til å hjelpe rammede.
Ut fra den metakognitive modellen foreslår vil et sett med like intervensjoner vil være effektiv behandling av en rekke ulike lidelser. Ill.foto: Colourbox.
Metakognitiv terapi (MKT) har blitt omtalt som en innovativ behandlingstilnærming helt i fronten av utviklingen innen klinisk psykologi, og en tilnærming som markerer en betydelig endring i hvordan vi skal forstå og behandle psykiske lidelser (Schweiger et al., 2019). I denne artikkelen presenterer vi kort den metakognitive modellen og behandlingen og noe av dens empiriske grunnlag, og vi viser hvordan metoden kan anvendes i behandling av kasuset Nadine.
Henrik Nordahl, Odin Hjemdal, Sverre U. Johnson, Hans M. Nordahl
Teori og menneskesyn
MKT er basert på en teoretisk modell kalt Self-Regulatory Executive Function (S-REF) -modellen, som er en metafor for sinnets arkitektur og beskrivelse av hvordan selvregulering resulterer fra et samspill mellom ulike kognitive nivåer og deres respektive funksjon. S-REF-modellen ble utviklet av Adrian Wells og Gerald Matthews mot slutten av 1980-tallet (Wells & Matthews, 1994), og den nyeste versjonen benevnes ofte som den metakognitive modellen for psykologiske lidelser (Wells, 2019). På mange måter er det et unikt kjennetegn ved MKT at utviklingen av metoden var basert på en forutgående psykologisk teori utvunnet fra kognitiv psykologi og basal psykologisk forskning, ettersom de fleste psykologiske behandlingsmetodene har oppstått i klinisk virke og senere blitt forsøkt forankret i teoretiserte mekanismer for endring.
Utgangspunktet for utviklingen av S-REF-modellen var at Wells og Matthews ble opptatt av at selvfokuserte oppmerksomhetsprosesser var karakteristiske for psykologiske lidelser. De begynte å stille spørsmål rundt hva innholdet i selvfokusert oppmerksomhet var (se Capobianco & Nordahl, 2023). De hadde en hypotese om at det var topp-ned-styrte selvreguleringsstrategier (planer og mestringsmåter) som var sentrale mer enn bunn-opp-styrte prosesser (sensoriske, emosjonelle, assosiative), og de ble opptatt av hvilke mekanismer som virket inn og skapte individuelle forskjeller i selvregulering.
De argumenterte for at selvfokusert oppmerksomhet var en markør for et kognitivt oppmerksomhetssyndrom (KOS) bestående av en perseverende og negativ tenkestil, strategisk oppmerksomhetsbruk rettet mot trusler, og atferd som forhindrer oppdagelsen av kognitiv kontroll eller erfaring med å kunne tåle følelser og tanker uten at man trenger å håndtere dem på noen spesiell måte. Med andre ord blokkerer KOS mer spontan selvregulering og tilfriskning som er iboende i oss fra naturens side. Hvordan en tenker (kognitiv stil), er derfor viktigere enn hva man tenker (innholdet i tankene), og responsen på negative tanker og følelser heller enn innholdet i dem er av sentral viktighet for å forstå psykologiske lidelser.
Videre argumenterte Wells og Matthews (1994) for at KOS er knyttet til og påvirket av underliggende metakognisjon. Metakognisjon referer til strukturer, innhold og prosesser som er involvert i monitorering, vurdering og regulering/kontroll av kognisjon. I den metakognitive modellen skiller man mellom ulike nivåer av kognisjon, der et metakognitivt kontrollsystem monitorerer og påvirker et kognitivt system bestående av vår kognitive stil og innholdet i bevisstheten vår (for eksempel KOS). Innholdet i det metakognitive kontrollsystemet i form av prosedural og deklarativ metakognitiv kunnskap er derfor sentralt for kognitiv stil, som igjen er en nærmere påvirkningsfaktor på følelser og ulike symptomer. Den metakognitive modellen er beskrevet i detalj av Wells (2009, 2019). Med det metakognitive perspektivet følger en ny måte å forstå og behandle psykologiske lidelser med hovedfokus på mental regulering og kognitiv kontroll på tvers av diagnoser og tilstandsbilder forankret i en forståelse av at alle mennesker har en iboende evne til refleksiv selvregulering og tilfriskning. Den metakognitive modellen foreslår at 1) lidelser er mer like enn ulike; 2) transdiagnostiske prosesser er viktigere enn innholdet i tanker/følelser; 3) psykologiske lidelser er ikke et resultat av manglende ferdigheter eller svekkelser, eller et resultat av selv-antakelser, assosiative hukommelsesnettverk eller ubevisste prosesser; 4) det er topp-ned-styrte strategier som opprettholder psykologiske lidelser; og 5) gitt de første fire punktene vil et sett med like intervensjoner være effektiv i behandling av en rekke ulike lidelser.
Forfatteren opplevde at et pasientmøte illustrerte meningsløshetens psykologi. Ill.foto: Colourbox.
Det er en psykologisk myte at livet må oppleves meningsfullt for å være verdt å leve. Terapeuter må også kunne hjelpe pasienter til å akseptere livets meningsløshet.
Anders Malkomsen
Påstanden om at det finnes en mening med livet som vi må finne for å leve et godt liv, stammer fra psykiateren Viktor E. Frankl. Han mente dessuten at alle mennesker har en medfødt vilje til mening, inspirert av Freuds driftsteorier. Samtidig skapte han sin egen terapiform, logoterapien, for å behandle den samfunnsdiagnosen han hadde satt: meningsløshetsnevrose. Kuren var å finne en mening med livet.
Det synes fortsatt å være en alminnelig oppfatning i psykologien at opplevelsen av meningsløshet best kan kureres med tilførsel av mening, slik en kroppslig mangelsykdom enkelt kan kureres. Når vi behandler eksistensielle kriser etter samme mønster som vi behandler fysiske sykdommer, undervurderer vi samtidig kompleksiteten i menneskets psykologi. Vi trenger derfor en mer nyansert måte å forstå meningsløshetens psykologi på enn den seiglivede myten om at livet må ha mening for å være verdt å leve.
Klinisk møte med meningsløshet
Det var et pasientmøte som lærte meg viktigheten av å være interessert i meningsløshetens psykologi. Pasienten hadde forsøkt å ta livet sitt, og forsøket ble omtalt som «uforståelig» av mange rundt – dette var en person som tilsynelatende hadde alt et lykkelig liv skal inneholde, med barn, jobb, venner og familie. Selv om jeg spurte og gravde for å finne den utløsende årsaken til selvmordsforsøket, fant heller ikke jeg ut mer enn at pasienten ganske enkelt ikke så poenget med å leve. Her var det ikke snakk om noen depresjon i klinisk forstand, og heller ingen sterk fortvilelse. Snarere var det en opplevelse av meningsløshet og livslede, samt en økende frustrasjon over at ingen syntes å slå seg til ro med denne forklaringen, som igjen førte til eksistensiell ensomhet – slik jeg i ettertid tolker det.
Selv om pasienten flere ganger hadde forsøkt å fortelle om dette, opplevde hun at ingen lyttet til det hun forsøkte å si. Ingen psykodynamiske teorier ga henne en forklaring hun kunne kjenne seg igjen i, og ingen kognitive teknikker hjalp henne til å endre tankegang. Også jeg følte meg usikker på hvordan jeg skulle snakke med henne om dette, for jeg hadde jo ingen svar på hva som egentlig var meningen med livet. Når hun ikke hadde en klinisk depresjon å behandle, hadde jeg ikke lenger noe å stille opp med. Selv om jeg godt forsto hennes opplevelse av meningsløshet, følte jeg ikke på den samme smerten over dette som hun gjorde. For meg var fraværet av mening i livet en tilforlatelig selvfølge, mens det for henne var en smertefull og umulig erkjennelse. Hva som var forskjellen på oss, forsto jeg ikke den gang. Ei heller skjønte jeg at denne pasienten ikke egentlig trengte noen klare svar, men ganske enkelt at noen tok opplevelsen hennes på alvor uten å avfeie den som uforståelig, sykeliggjøre den eller prøve å overbevise henne om at hun burde oppleve mening.
Dette pasientmøtet motiverte meg til å utforske meningsløshetens psykologi nærmere. I arbeidet med boka Hva er poenget? har jeg derfor gått inn i meningsforskningen, skjønnlitteraturen og den eksistensielle filosofien for å finne svar på hvordan vi kan forstå og håndtere opplevelsen av meningsløshet. Denne utforskningen har ført meg til konklusjoner som er ganske annerledes enn de man ofte finner i psykologisk litteratur.
Nedtrapping av antipsykotika bør skje langsomt og trinnvis. Ill.foto: Colourbox.
Npf har bedt Erik Johnsen og Rune A. Kroken kommentere på to nye artikler om nedtrapping av antipsykotika. De er begge overleger, spesialister i psykiatri og knyttet til Npf gjennom verv i Utvalg for etterutdanning og Utvalg for biologisk psykiatri. Deres kommentar kan leses her, og artiklene finnes som vedlegg i saken.
Gjennom over 70 år har nytte og ulemper ved antipsykotikabruk blitt diskutert. Nedtrapping og seponering er tema som har fått betydelig oppmerksomhet i debatten de senere år, og evidensgrunnlaget som støtter antipsykotisk vedlikeholdsbehandling har blitt kritisert for metodologiske og andre begrensninger . I mange tilbakefallsstudier randomiseres pasienter med stabilisert psykoselidelse til enten fortsatt antipsykotikabehandling eller bytte til placebo .
Det har vært hevdet at for rask nedtrapping av antipsykotika i placebogruppen kan ha gitt kunstig høy tilbakefallsfrekvens på grunn av for kort tid til at dopaminsystemet kan omstille seg etter antipsykotikabruk . Videre at studiene ensidig fokuserer på tilbakefallsrisiko, mens andre viktige utfallsmål ikke er undersøkt, som for eksempel sosial fungering.
Norsk psykiatrisk forening utga i 2020 Kliniske råd for nedtrapping og seponering av antipsykotiske legemidler. Her fremgår at evidensgrunnlaget er begrenset, og de kliniske rådene bygger derfor delvis også på teoretiske betraktninger. Anbefalingene tilsier langsom nedtrapping, med minst 2 måneder mellom hvert nedtrappingstrinn. Dette for å redusere risiko for tilbakefall av psykose.
