En ny rapport kaster lys over helsehjelp hos pasienter med alvorlig voldsrisiko. Ill.foto: Colourbox.
– Det finnes ikke personer som er for syke for straff og for friske for behandling, da må minst en av vurderingene være feil. Sitatet tilhører rettspsykiater Randi Rosenqvist og er hentet fra Ukom-rapporten “Helsehjelp til personer med alvorlig psykisk lidelse og voldsrisiko”.
Marte Goplen
I rapporten undersøker Ukom (Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten) hvilken helsehjelp gjerningspersonen fikk i årene før drapene på Kongsberg 13. oktober 2021.
Rapporten belyser ulike sider av saken:
Helsehjelpen som kom til kort
Hvordan personen kunne gå under radaren og leve i isolasjon
Mangelfull ivaretakelse og involvering av de pårørende
Svikt i samhandling og ivaretakelse av samfunnsvernet
Aktiv deltakelse og integrering er et mål for rammeverket. Ill.foto: Colourbox.
Et alternativt rammeverk for forståelse av psykiske helseutfordringer er nå tilgjengelig på norsk. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har bidratt til å oversette teksten for å tilgjengeliggjøre rammeverket for flere. Hilde Hem forklarer i dette intervjuet hvorfor.
Dette rammeverket er en multifaktoriell og kontekstuell tilnærming som innlemmer sosiale, psykologiske og biologiske faktorer i forståelsen av psykisk uhelse.
Rammeverket er en norsk oversettelse av The Power Threat Meaning Framework (PTMF), på norsk kalt Makt–trussel–mening-rammeverket (MTM-rammeverket eller MTMR), først utgitt i januar 2018 av The British Psychological Society, Division of Clinical Psychology. PTMF rammeverket representerer et alternativt eller supplerende perspektiv for forståelse av psykiske helseutfordringer. Skal samfunn og tjenesteutvikling nå mål om aktiv deltakelse, integrering og medborgerskap, trenger vi et samspill mellom fag- og brukermiljøer. Dette dokumentet kombinerer fag- og erfaringskunnskap, og personer med egenerfaring har vært tungt representert i arbeidet.
Julia Hagen, rådgiver ved RVTS Midt og førsteamanuensis ved NTNU, Vegard Høgli, lege og kandidat i folkehelsevitenskap og Tore Dag Bøe, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder er blant de som har fattet interesse for rammeverket, og som har fulgt arbeidet bak oversettelsen. I et tidligere intervju har de fortalt om hva rammeverket består av og hvordan de tenker det kan være nyttig også i de norske hjelpetjenestene.
Så lenge livet ikke fungerer, hjelper det lite med endring av tankemønstre, skriver kronikkforfatteren. Ill.foto: Colourbox.
Hvis vi velger å betrakte langvarig psykisk lidelse som funksjonsvansker heller enn sykdom, kan det være helt andre tiltak enn psykologenes tradisjonelle snakkekur vi bør ta i bruk.
Magne Storvik
Når vi debatterer psykologisk behandling, ser det ut til at samtaleterapi er det eneste formatet vi psykologer anvender. Dette er en innsnevring av vårt virkeområde som antakeligvis gjenspeiler forventningene til de som oppsøker vår hjelp, deres pårørende og våre samarbeidspartnere. I verste fall gjenspeiler det også vår egen profesjons oppfatning av hva psykologisk behandling er. Svært mange personer vi kommer i kontakt med, har behov for andre tiltak enn samtaler.
Som profesjon må vi derfor snakke mer om, forske mer på og i større grad anvende flere tiltak som retter seg mot psykososial rehabilitering, og å hjelpe folk med å bygge gode liv. Vi har et ansvar for å utvide oppfatningen samfunnet har av hva som kan være gode tiltak ved psykiske plager og funksjonsvansker.
Habilitering og rehabilitering
De årene jeg har drevet praksis med avtalehjemmel, har jeg fått henvist svært mange personer som har store og langvarige funksjonsvansker. Mange av dem fremstår mer plaget av funksjonsnedsettelse enn av symptomene på psykiske lidelser. Ofte er funksjonsvanskene så omfattende at det er lite å hente på samtaleterapi.
Det er ikke bare personer med alvorlige psykiske lidelser dette gjelder. Også ved mildere symptomer, som varer over lang tid, følger det vansker med å fungere i hverdagen. Så lenge livet ikke fungerer, hjelper det lite med typiske terapeutiske strategier som validering og støtte, endring av tankemønstre eller å gjenopprette kontakt med følelser. Det er derfor avgjørende at vi hjelper mennesker som trenger det, med andre virkemidler i tillegg til samtaler.
Ved omfattende psykososiale funksjonsnedsettelser må vi blant annet hente virkemidler fra habilitering og rehabilitering, og jobbe for at den hjelpesøkende klarer å endre sin livskontekst.
Den biopsykososiale modellen skal unngå unngå å se kropp og sjnn som enten-eller, skriver forfatteren. Ill.foto: Colourbox.
Vagheten i begrepet «biopsykososial» har vært brukt til å støtte en hvilken som helst psykososial hypotese eller intervensjon. Det er etisk problematisk.
Frøydis Lilledalen
Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten at han holder noe av dets liv i sin hånd. Det kan være lite, en forbigående stemning, en opplagthet man får til å visne, eller som man vekker, en lidelse man fordyper eller lindrer. Men det kan også være mye, slik at det simpelthen står til den enkelte om den andres liv lykkes eller ikke (Løgstrup, 1999).
Da jeg studerte teologi, og siden på det psykologiske profesjonsstudiet, engasjerte profesjonsetikk meg. Som behandler, og godt behandlet, var profesjonsetikk noe jeg strebet etter, og noe jeg møtte. Da jeg fikk Myalgisk Encephalomyelitt (ME), høstet jeg nye og kontrære erfaringer. I studier av ME-syke finner forskere lav livskvalitet, kortere estimert levetid, høyt symptomtrykk og stor invaliditetsgrad. Ved første øyekast fremstår ME som en sykdom som fordrer medisinsk, psykologisk og sosial omsorg og behandling – med andre ord en sykdom som i henhold til min profesjon ville vært tjent med en biopsykososial modell (BPSM). Hvorfor har da så mange ME-pasienter et vanskelig forhold til BPSM?
Den biopsykososiale modellen (Falkum, 2008) ble lansert av indremedisineren Georg L. Engel på 1970-tallet. Modellen var en reaksjon mot en reduksjonistisk tankegang. BPSM skulle ivareta hele mennesket. Retorisk favner BPSM medisinske utfordringer, somatiske avvik, sosial kontekst og psykiske helseaspekt, og unngår det dikotomiske skillet mellom kropp og sjel. BPSM var ifølge Engel ikke ment å brukes som argument for spesifikke prediktive hypoteser eller forklaringer om kausalitet og forløp.
Helsebiblioteket har samlet oppsummert forskning om rus og avhengighet. Ill.foto: Colourbox.
Systematiske oversikter på Rus og avhengighet-sidene er gjennomgått og oppdatert av redaksjonen.
Denne uka er det de systematiske oversiktene på Rus og avhengighet-sidene som har vært under lupen. På disse sidene har vi inkludert rusavhengighet, tobakkavhengighet, pengespillavhengighet og dataspillavhengighet.
Systematiske oversikter er sammendrag av forskning: Først innhentes alle relevante studier om et tiltak gjennom en grundig søkestrategi, dernest fjernes alle studier som ikke er relevante eller holder høy nok kvalitet. Til slutt konkluderer forskerne med hvor godt tiltaket ser ut til å virke, og i hvilken grad en kan stole på forskningen som er funnet.
Siden Helsebiblioteket startet opp i 2006, har vi samlet retningslinjer, skåringsverktøy, oppsummert forskning, pasientinformasjon og andre viktige ressurser på en rekke felter innenfor psykisk helse. Du kommer til psykisk helse på Helsebiblioteket ved først å klikke på Sykdom og behandling og deretter på Psykisk helse.
Vi begrenser oss i regelen til Cochrane Library og FHI når det gjelder oppsummert forskning. Slik forskning i Cochrane Library er fritt tilgjengelig, med unntak av det som er publisert de siste tolv månedene. Sammendragene er imidlertid tilgjengelige i PubMed, så for de nyeste oversiktene lenker vi til PubMed.
Dersom noe skulle mangle, gi oss gjerne beskjed på e-post.
Relevante søkeord: oppsummert forskning, helsebiblioteket, rus og avhengighet
1522 veteraner deltok i denne studien. Ill.foto: Colourbox.
Slutten av uke 2 er det beste tidspunktet å vurdere om behandling med antidepressiver vil føre til rask bedring, konkluderer en randomisert, enkeltblindet studie publisert i open access-tidsskriftet Psychiatric Research & Clinical Practice.
Studien brukte data fra VAST-D-studien, en multisite, randomisert, enkeltblindet studie med parallell tilordning til ett av tre medikamenttiltak for 1 522 veteraner som ikke hadde blitt bedre av sin alvorlige depressive lidelse etter minst én kur med antidepressiv behandling. Forfatterne beregnet tidlig bedring fra depresjon ved hjelp av Quick Inventory of Depressive Symptomatology- Klinikervurdert (QIDS-c) etter 1, 2, 4 og 6 uker.
Det beste tidspunktet for å evaluere tidlig bedring er på slutten av uke 2 av behandlingen med antidepressiver. Mangel på tidlig bedring ved slutten av uke 2 med antidepressiv behandling indikerer manglende effekt av behandlingen i løpet av de påfølgende 10 ukene.
Nytten av å bruke manglende tidlig bedring til å forutsi manglende remisjon i antidepressiv terapi var ikke avhengig av hvilken behandling veteranene ble tildelt.
Mange pasienter med depresjon opplever ikke vesentlig bedring ved tradisjonelle terapimetoder. Ill.foto: Colourbox.
I behandling av depresjon med ketamin er tverrfaglighet og terapeutisk prosess sentrale elementer.
Ivar F. Mølmen, Kristoffer A. A. Andersen, Lowan H. Stewart og Ingrid Castberg
Depresjon er en av de hyppigste psykiske lidelsene i Norge (Folkehelseinstituttet, 2018). Antidepressiva og tradisjonell samtaleterapi er til hjelp for mange, men flere opplever ikke vesentlig bedring av tradisjonelle terapimetoder (Cuijpers et al., 2020). De siste ti årene har ketamin i stadig større grad blitt brukt i behandling av psykiske lidelser, inkludert depresjon (McInnes et al., 2022).
Awakn Clinics Oslo (tidligere Axon-klinikken) tilbyr ketaminbehandling til pasienter med behandlingsresistent depresjon. Bruk av ketamin utenom anestesi anses som «off label» eller utenfor godkjent preparatomtale, men behandlingen ble gjennomgått av Norsk psykiatrisk forening og deretter fastslått som faglig forsvarlig av Statsforvalteren i Oslo og Viken i 2019. Over 200 pasienter har mottatt behandling på klinikken siden åpningen i 2018, og erfaringen vår så langt er at behandlingsformen er virksom og trygg for pasienter med depresjon og komorbide lidelser. I 2022 ble behandlingstilbudet utvidet fra å kun tilby ketaminbehandling til å tilby ketaminbehandling med psykoterapi. I slike forløp mottar klientene elleve timer psykoterapi over en periode på åtte uker, som inkluderer fire ketaminbehandlinger. Her ønsker vi å formidle generell kunnskap om ketaminassistert psykoterapi (KAP) og våre kliniske erfaringer med bruk av metoden, illustrert med et kasus: «Ola».
Hepatitt C er en kronisk sykdom som ofte gir få og uspesifikke symptomer i flere tiår før komplikasjoner oppstår. I Norge er målet å redusere nysmitte av hepatitt C-virus (HCV) med 90 prosent innen 2023.
Karoline A. Olsen-Søviknes, Lennart Lorås, Lars Thore Fadnes og Siv-Elin Leirvåg Carlsen
Målet er også at ingen skal dø eller bli alvorlig syk av HCV. Personer som injiserer rusmidler, er den største risikogruppen for HCV-smitte fordi de deler brukerutstyr som sprøyte, nål, kokeskje og bomull. Med dette som bakteppe ble det gjennomført en studie i Bergen og Stavanger, kalt INTRO-HCV-studien. Der ble HCV-behandling integrert med legemiddelassistert rehabilitering for opioidavhengige.
Hensikt: Studiens hensikt var å undersøke hvilken betydning gjennomgått HCV-behandling har for pasientens rusmiddelbruk.
Metode: Et kvalitativt studiedesign med en hermeneutisk tilnærming ble valgt. Dataene bygger på 19 semistrukturerte intervjuer. Deltakerne var personer som injiserte eller hadde injisert rusmidler, var i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) eller i kontakt med lavterskeltilbud for rusavhengige i Bergen kommune, og som var virusfrie etter HCV-behandling. Vi benyttet Braun og Clarkes tematiske analyseprosess.
Resultat: Deltakerne oppga at i noen situasjoner var det vanskeligere å unngå å dele brukerutstyr, da russuget og avhengigheten overskygget smitterisikoen. I tillegg hadde de varierende kunnskap om hvordan HCV smittet. Myter i rusmiljøet ble hos noen forvekslet med kunnskap. Deltakerne gjorde i varierende grad endringer i rusmiddelbruken. Noen hadde gjort endringer før HCV-behandlingen startet, noen gjorde endringer under behandlingen, mens andre ikke foretok noen endringer. Endringene besto som oftest i å redusere eller avslutte rusmiddelbruken, endre inntaksmåten eller bytte typen rusmiddel.
Konklusjon: Studien viser at HCV-behandlingen hadde betydning for rusmiddelbruken til noen deltakere, da det å bli virusfri gjorde det lettere å ta tak i rusmiddelavhengigheten. I denne sammenhengen er det å motivere til endring samt gi informasjon og veiledning viktig for sykepleiernes helsefremmende arbeid.
