Metadon er assosiert med økt risiko for trafikkulykker. Ill.foto: Colourbox.
Bruk av metadon er assosiert med nesten en dobling av risiko for trafikkulykker. Det viser en nylig publisert og fritt tilgjengelig systematisk oversikt og metaanalyse.
Metadon er ifølge BMJ Best Practie en standard vedlikeholdsbehandling for å stabilisere og rehabilitere pasienter som er avhengige av heroin eller andre opioider. Men slik behandling er ikke uten mulige ulemper. Blant annet er den assosiert med betydelig økt ulykkesrisiko, viser den systematiske oversikten fra tidsskriftet Drug and Alcohol Dependence.
Leger bør derfor være forsiktige med vedlikeholdsbehandling av bilførere med metadon, konkluderer forskerne.
Systematiske oversikter er sammendrag av forskning: Først innhentes all mulig relevant forskning om et tiltak gjennom en grundig søkestrategi. Dernest fjernes alle studier som ikke er relevante eller holder høy nok kvalitet. Til slutt konkluderer forskerne med hvor godt tiltaket ser ut til å virke, og i hvilken grad en kan stole på forskningen som er funnet.
Siden Helsebiblioteket startet opp i 2006, har vi samlet retningslinjer, skåringsverktøy, oppsummert forskning, pasientinformasjon og andre viktige ressurser på en rekke felter innenfor psykisk helse. Du kommer til psykisk helse på Helsebiblioteket ved først å klikke på Sykdom og behandling og deretter på Psykisk helse.
Vi begrenser oss til Cochrane Library og FHI når det gjelder oppsummert forskning. Oppsummert forskning i Cochrane Library er fritt tilgjengelig, med unntak av det som har kommet ut de siste tolv måneder. Sammendragene er imidlertid tilgjengelige i PubMed, så for de nyeste oversiktene lenker vi til PubMed.
Dersom noe skulle mangle, gi oss gjerne beskjed på e-post.
En ny rapport kaster lys over helsehjelp hos pasienter med alvorlig voldsrisiko. Ill.foto: Colourbox.
– Det finnes ikke personer som er for syke for straff og for friske for behandling, da må minst en av vurderingene være feil. Sitatet tilhører rettspsykiater Randi Rosenqvist og er hentet fra Ukom-rapporten “Helsehjelp til personer med alvorlig psykisk lidelse og voldsrisiko”.
Marte Goplen
I rapporten undersøker Ukom (Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten) hvilken helsehjelp gjerningspersonen fikk i årene før drapene på Kongsberg 13. oktober 2021.
Rapporten belyser ulike sider av saken:
Helsehjelpen som kom til kort
Hvordan personen kunne gå under radaren og leve i isolasjon
Mangelfull ivaretakelse og involvering av de pårørende
Svikt i samhandling og ivaretakelse av samfunnsvernet
Aktiv deltakelse og integrering er et mål for rammeverket. Ill.foto: Colourbox.
Et alternativt rammeverk for forståelse av psykiske helseutfordringer er nå tilgjengelig på norsk. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har bidratt til å oversette teksten for å tilgjengeliggjøre rammeverket for flere. Hilde Hem forklarer i dette intervjuet hvorfor.
Dette rammeverket er en multifaktoriell og kontekstuell tilnærming som innlemmer sosiale, psykologiske og biologiske faktorer i forståelsen av psykisk uhelse.
Rammeverket er en norsk oversettelse av The Power Threat Meaning Framework (PTMF), på norsk kalt Makt–trussel–mening-rammeverket (MTM-rammeverket eller MTMR), først utgitt i januar 2018 av The British Psychological Society, Division of Clinical Psychology. PTMF rammeverket representerer et alternativt eller supplerende perspektiv for forståelse av psykiske helseutfordringer. Skal samfunn og tjenesteutvikling nå mål om aktiv deltakelse, integrering og medborgerskap, trenger vi et samspill mellom fag- og brukermiljøer. Dette dokumentet kombinerer fag- og erfaringskunnskap, og personer med egenerfaring har vært tungt representert i arbeidet.
Julia Hagen, rådgiver ved RVTS Midt og førsteamanuensis ved NTNU, Vegard Høgli, lege og kandidat i folkehelsevitenskap og Tore Dag Bøe, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder er blant de som har fattet interesse for rammeverket, og som har fulgt arbeidet bak oversettelsen. I et tidligere intervju har de fortalt om hva rammeverket består av og hvordan de tenker det kan være nyttig også i de norske hjelpetjenestene.
Så lenge livet ikke fungerer, hjelper det lite med endring av tankemønstre, skriver kronikkforfatteren. Ill.foto: Colourbox.
Hvis vi velger å betrakte langvarig psykisk lidelse som funksjonsvansker heller enn sykdom, kan det være helt andre tiltak enn psykologenes tradisjonelle snakkekur vi bør ta i bruk.
Magne Storvik
Når vi debatterer psykologisk behandling, ser det ut til at samtaleterapi er det eneste formatet vi psykologer anvender. Dette er en innsnevring av vårt virkeområde som antakeligvis gjenspeiler forventningene til de som oppsøker vår hjelp, deres pårørende og våre samarbeidspartnere. I verste fall gjenspeiler det også vår egen profesjons oppfatning av hva psykologisk behandling er. Svært mange personer vi kommer i kontakt med, har behov for andre tiltak enn samtaler.
Som profesjon må vi derfor snakke mer om, forske mer på og i større grad anvende flere tiltak som retter seg mot psykososial rehabilitering, og å hjelpe folk med å bygge gode liv. Vi har et ansvar for å utvide oppfatningen samfunnet har av hva som kan være gode tiltak ved psykiske plager og funksjonsvansker.
Habilitering og rehabilitering
De årene jeg har drevet praksis med avtalehjemmel, har jeg fått henvist svært mange personer som har store og langvarige funksjonsvansker. Mange av dem fremstår mer plaget av funksjonsnedsettelse enn av symptomene på psykiske lidelser. Ofte er funksjonsvanskene så omfattende at det er lite å hente på samtaleterapi.
Det er ikke bare personer med alvorlige psykiske lidelser dette gjelder. Også ved mildere symptomer, som varer over lang tid, følger det vansker med å fungere i hverdagen. Så lenge livet ikke fungerer, hjelper det lite med typiske terapeutiske strategier som validering og støtte, endring av tankemønstre eller å gjenopprette kontakt med følelser. Det er derfor avgjørende at vi hjelper mennesker som trenger det, med andre virkemidler i tillegg til samtaler.
Ved omfattende psykososiale funksjonsnedsettelser må vi blant annet hente virkemidler fra habilitering og rehabilitering, og jobbe for at den hjelpesøkende klarer å endre sin livskontekst.
Den biopsykososiale modellen skal unngå unngå å se kropp og sjnn som enten-eller, skriver forfatteren. Ill.foto: Colourbox.
Vagheten i begrepet «biopsykososial» har vært brukt til å støtte en hvilken som helst psykososial hypotese eller intervensjon. Det er etisk problematisk.
Frøydis Lilledalen
Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten at han holder noe av dets liv i sin hånd. Det kan være lite, en forbigående stemning, en opplagthet man får til å visne, eller som man vekker, en lidelse man fordyper eller lindrer. Men det kan også være mye, slik at det simpelthen står til den enkelte om den andres liv lykkes eller ikke (Løgstrup, 1999).
Da jeg studerte teologi, og siden på det psykologiske profesjonsstudiet, engasjerte profesjonsetikk meg. Som behandler, og godt behandlet, var profesjonsetikk noe jeg strebet etter, og noe jeg møtte. Da jeg fikk Myalgisk Encephalomyelitt (ME), høstet jeg nye og kontrære erfaringer. I studier av ME-syke finner forskere lav livskvalitet, kortere estimert levetid, høyt symptomtrykk og stor invaliditetsgrad. Ved første øyekast fremstår ME som en sykdom som fordrer medisinsk, psykologisk og sosial omsorg og behandling – med andre ord en sykdom som i henhold til min profesjon ville vært tjent med en biopsykososial modell (BPSM). Hvorfor har da så mange ME-pasienter et vanskelig forhold til BPSM?
Den biopsykososiale modellen (Falkum, 2008) ble lansert av indremedisineren Georg L. Engel på 1970-tallet. Modellen var en reaksjon mot en reduksjonistisk tankegang. BPSM skulle ivareta hele mennesket. Retorisk favner BPSM medisinske utfordringer, somatiske avvik, sosial kontekst og psykiske helseaspekt, og unngår det dikotomiske skillet mellom kropp og sjel. BPSM var ifølge Engel ikke ment å brukes som argument for spesifikke prediktive hypoteser eller forklaringer om kausalitet og forløp.
