I kommunene gjør skolepsykologene og helsesykepleierne et viktig arbeid. Ill.foto: Colourbox.
Denne uka er en omfattende samling systematiske oversikter med relevans for psykisk helsearbeid gjennomgått og fornyet. Dette i tråd med at Helsebiblioteket skal styrke sitt tilbud til primærhelsetjenesten.
Vi har manuelt gått gjennom samtlige Cochrane-rapporter innen psykisk helse og lagt inn de mest aktuelle for psykisk helsearbeid i kommunene.
Hensikten er å gjøre det enklere å finne oppsummert forskning som holder høy kvalitet. Vi inkluderer kun oversikter fra Cochrane Library, som er en svært anerkjent ressurs.
I ukene framover vil vi gå gjennom flere av underområdene innen psykisk helsearbeid.
Psykisk helse-sidene våre er delt opp i 22 underområder, og «Psykisk helsearbeid» er bare ett av disse. De øvrige 21 områdene omhandler grupper av lidelser, eller sentrale temaer, der det også er mye relevant innhold for psykisk helsearbeid.
Legemidler kan være årsak til erektil dysfunksjon hos menn og seksuell dysfunksjon hos kvinner. Ill.foto: Colourbox.
Seksuelle dysfunksjoner som følge av antidepressiva, antipsykotika eller andre legemidler er velkjente bivirkninger. Erektil dysfunksjon, redusert libido eller manglende orgasme er ofte tabubelagte tilstander. Penispriapisme er lett synlig, mens klitorispriapisme ikke er like åpenbar. Medikamentindusert seksuell dysfunksjon kan skyldes flere legemidler og bør vurderes uavhengig av kjønn.
Medikamentinduserte patofysiologiske tilstander
Grunnleggende anatomiske strukturer, sentrale og perifere nevrologiske impulser og molekylære signalveier i klitoris og penis påvirkes av flere legemidler. Penis ligner klitoris både anatomisk og fysiologisk og har samme erektile vevstrukturer. Utviklingsmessig fremstår penis som en modifikasjon av klitoris fra tuberkelanleggene i embryoet frem til et ferdig utviklet foster med mannlige kjønnsorgan. Frem til uke ni er de ytre kjønnsorgan-anleggene identiske hos gutter og jentefostre.
Det er også de samme nevrologisk og molekylære signalveiene for tumescens (oppsvulming) i de erektile vevstrukturene hos menn og kvinner. Således virker også medikamentinduserte bivirkninger likt i de samme vevsstrukturene selv om bivirkningene fremstår anatomisk forskjellig. Acetylkolin og NO fører til vasodilatasjon og tumescens (oppsvulming) i begge organer. Noradrenalin hemmer tumescens ved å binde seg til alfa-1-reseptorer i glatt muskulatur i kar som fører til konstriksjon. I en patofysiologisk sammenheng med tanke på medikamenter er det ikke vesentlig om tumescens eller mangel på sådan foreligger i klitoris eller i penis.
Terapeuter i BET baserer seg på en terapeutisk grunnholdning der de vektlegger at livet er smertefullt.. Ill.foto: Colourbox.
Basal eksponeringsterapi (BET) er en ny, helhetlig terapeutisk modell utviklet som supplement til tradisjonell behandling (Hammer et al., 2020). Tilnærmingen er ifølge Heggdal et al. (2016) utviklet for behandlingsresistente pasienter med lange og hyppige innleggelser i psykisk helsevern, lavt psykososialt funksjonsnivå (GAF < 35) og utstrakt bruk av psykofarmaka.
Nina Helen Mjøsund, Monica Strand, Elisabeth Nesset, Marte Røysland-Sundhagen, Roar Fosse
Pasientene i BET har diagnoser i psykose- og bipolarspekteret, samt alvorlige personlighetsforstyrrelser og komorbide tilstander med symptomer som vrangforestillinger, hallusinasjoner, dissosiasjon, stemningssvingninger samt selvskading og selvmordsforsøk (Heggdal et al., 2016). De siste 20 årene har Heggdal og medarbeidere utviklet, implementert og videreutviklet BET-modellen ved en døgnseksjon i Vestre Viken HF (VV). Dokumentering av metoden pågår kontinuerlig (Heggdal, 2022). World Health Organization (2021) presenterer BET som god praksis når det gjelder å fremme pasientrettigheter og tilfriskning.
BET døgnbehandling består av en individualisert ukeplan med behandlingsmøter, terapisamtaler, daglige fokussamtaler og morgenmøter, som gjennomføres sammen med et tverrfaglig team (Hammer et al., 2020; Heggdal et al., 2016). Behandlingen består av fem faser: etablering av trygge relasjoner, etablering av arbeidsallianse, utforskning av unngåelsesatferd, eksponering av katastrofeangst og til slutt konsolidering (Heggdal, 2010). Behandlerne rullerer for å hindre at prosessen blir statisk (Heggdal et al., 2016). Behandlingstiden har blitt redusert fra ett år til fire måneder (Lillelien, 2021). BET er teoretisk forankret i eksistensialistisk filosofi, et humanistisk menneskesyn, systemteori og atferds- og utviklingspsykologi (Hammer et al., 2020; Heggdal, 2010). Alt helsepersonell i BET-seksjonen (terapeuter) blir utdannet til å praktisere en kollektiv, terapeutisk holdning forankret i verdiene empati, respekt, likeverd og autonomi (Lillelien et al., 2021).
Hammer et al. (2020, s. 27) skriver at verken symptomer eller diagnoser er bestemmende for hvordan behandlingen foregår i BET. Derimot antas det at symptomer springer ut av markerte, generaliserte mønstre for unngåelse, både mentalt og i konkrete handlinger (Heggdal et al., 2016). Unngåelsesmønstrene ses som forsøk på å håndtere uønskede indre opplevelser og kan komme til uttrykk i passivitet, hyperaktivitet, under- eller overspising, selvskading, dissosiasjon og overdreven bruk av rusmidler. Strategiene forstås som måter å unngå en generalisert og gjennomgripende frykt på. Frykten blir forstått som eksistensiell katastrofeangst bestående av en påtrengende redsel for å gå i stykker eller i oppløsning, og å bli sittende fast i evig smerte eller tomhet (Heggdal, 2012). Siden unngåelse av slik katastrofeangst anses som årsak til problemene, blir eksponering sett på som løsningen (Hammer et al., 2020). Gjennom en terapeutisk grunnholdning søker terapeutene å hjelpe pasientene med å komme ut av sin fastlåste situasjon og endre sin innstilling til smerte og angstfylte indre opplevelser fremfor å bruke sine unngåelsesstrategier. Behandlere og terapeuter i BET baserer seg på en terapeutisk grunnholdning der de vektlegger at livet er smertefullt. Grunnholdningen beskrives gjennom følgende utsagn:
Vi er alle alene i verden, adskilt fra andre og isolert i oss selv. Livet er i bunn og grunn meningsløst, og alle forsøk på å skape mening er fånyttes.
Tanker og følelser er ikke farlige og kan aldri bli farlige.
Den som baserer sitt liv og sin fremtid på håp, er et offer.
Livet er smertefullt, har alltid vært det og vil alltid være det.
Ethvert individ skaper sitt liv gjennom sine valg og handlinger.
Veien til et liv det går an å leve, går gjennom oppgivelse av kampen mot smerte.
Vi skal ikke lindre, men hjelpe personen til å forholde seg til det som er her og nå. (Heggdal & Lillelien, 2022)
Undersøkelsen er den første i Norge som undersøker hvor stor andel av aids-pasientene som har depressive symptomer. Ill.foto: Colourbox.
Bakgrunn: De som lever med hiv i Norge, har en lovfestet rett til gratis psykisk helsehjelp. Internasjonale og norske faglige retningslinjer for oppfølging og behandling av hiv understreker at det er viktig med søkelys på psykisk helse i hivomsorgen.
Sørsvang L, Bergersen B, Jenum S.
Det finnes ikke nasjonale data om psykisk helse hos personer med hiv. Vi ønsket derfor å kartlegge hvor ofte depressive symptomer forekommer hos dem med hiv, i hvilken grad de mottok psykisk helsehjelp, og hvilke risikofaktorer for depressive symptomer som finnes i Norges største hivkohort.
Metode: I løpet av ett år gjennomførte vi en tverrsnittsstudie av dem over 18 år som møtte til kontroll for sin hivinfeksjon ved Infeksjonsmedisinsk poliklinikk på Oslo universitetssykehus, Ullevål. Data ble innhentet gjennom strukturert intervju, fra et lokalt hivkvalitetsregister (Medinsight.no) og fra journaler. Alle som deltok, fylte ut Beck Depression Inventory, versjon II (BDI-II). BDI-II > 14 indikerer symptomer på moderat til alvorlig depresjon.
Resultat: Av 486 mulige ble 397 (82 prosent) inkludert. BDI-II > 14 ble funnet hos 76 (19 prosent). Av disse mottok 46 (61 prosent) ingen psykisk helsehjelp. Å bo i kommunal bolig (odds ratio [OR] 4,0, 95 % konfidensintervall [KI] 1,6–10,3), være smittet før introduksjon av proteasehemmere (OR 3,2, 95 % KI 1,1–7,9), opprinnelse fra Asia eller Sør- og Mellom-Amerika (OR 2,9, 95 % KI 1,4–6,0) og rus (OR 2,3, 95 % KI 1,2–4,3) var risikofaktorer for depressive symptomer. Det var redusert risiko for depressive symptomer hos dem med antiretroviral behandling (antiretroviral therapy, ART) basert på ikke-nukleosid revers transkriptasehemmere sammenliknet med dem som brukte integrasehemmere (OR 0,5, 95 % KI 0,2–0,9).
Konklusjon: En av fem hadde depressive symptomer, og andelen uten adekvat psykisk helsehjelp var betydelig. Dette peker på et behov for bedre ivaretakelse av psykisk helse hos dem med hiv. Vi foreslår at de med en eller flere risikofaktorer for depressive symptomer blir kartlagt ved å bruke BDI-II. Enklere screeningspørsmål for å avdekke depressive symptomer og i hvilken grad ART-regimet påvirker depressive symptomer, bør utforskes videre.
Boken fokuserer på pasienter med lette til moderate personlighetsproblemer.
Personlighetsfokusert terapi tilbyr en god introduksjon til integrativ behandling av personlighetsproblemer, men blir for entydig og lemfeldig i sin omgang med psykoanalytiske begreper og teori.
Anmeldt av Henrik Kamphus
Under lesingen av Sigmund Karteruds nyeste bok ble jeg minnet på en episode fra tidlig i psykologkarrieren da jeg jobbet på et DPS. Jeg holdt på å drøfte en pasient da det smalt fra lederen: «Jobber du med trekk eller symptom nå, Henrik?» Jeg oppfattet kommentaren som kritikk. At jeg tok meg frihet til å jobbe med personlighetstrekk hos pasienten, til tross for at vedkommende ikke hadde blitt diagnostisert med en personlighetsforstyrrelse.
I ettertid kan jeg le av det, mens der og da ble jeg rystet av denne mekaniske og oppdelte måten å se pasienten på. Det er jo åpenbart at symptomene henger sammen med personen som er plaget. Symptomene henger ikke i løse luften, så å si. Denne sammenhengen blir grundig drøftet i boken til Karterud, der fokuset er pasienter med lette til moderate personlighetsproblemer.
