En person som bruker rusmidler, er til nød en «rusmiddelbruker», skriver kronikkforfatteren. Ill.foto: Colourbox.
Rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk er gjennomsyret av verbal ubetenksomhet. Begrepet «rusmisbruker» er feil på så mange måter at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Folk er ikke sin lidelse. Og det er rusmiddelet, ikke rusen, man er avhengig av.
Jørgen G. Bramness
LUKK ØYNENE OG tenk på ordet rusmisbruker. Hvilke bilder får du da opp for ditt indre øye? Jeg tror at det er bildet av nokså slitne mennesker med ganske mange problemer som danner seg i hodet på de fleste av oss. Nokså sjablongmessige og karikerte figurer.
Denne assosiasjonen stemmer imidlertid dårlig. Personer som bruker rusmidler, er like forskjellige som alle andre mennesker. Fordi rusmiddelbruk er noe som foregår på mange måter – i alle tenkelige lag av befolkningen: Hos sammensatte personer med relasjoner, ressurser, muligheter og begrensninger som alle andre.
En grunnleggende feilantakelse er å anta at alle pasienter kan svare på spørsmålene våre.
God faglitteratur kan være en kur mot udugelighetsfølelsen jeg kan føle som terapeut.
Anmeldt av Daniel Gunstveit
Udugelighet er en følelse de fleste terapeuter (som er ærlige med seg selv) har kjent på. Når den terapeutiske selvfølelsen er på sitt beste, kan jeg kjenne meg fri og spontan i møte med pasienten; åpen for det som oppstår i øyeblikket og med en relativt klar plan bak det jeg driver med. Motsatt er det i det livløse terapirommet, preget av kjedsomhet, usikkerhet og altså denne udugeligheten. En grunnleggende feilantakelse er å anta at alle pasienter kan svare på spørsmålene våre. Når svaret så er «jeg vet ikke», eller ikke engang det; et skuldertrekk eller et tomt blikk – da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tar meg i å kikke ut av vinduet, i håp om at det skal åpenbare seg en veileder som kan redde meg ut av situasjonen, at tiden skal gå ut.
Vi terapeuter ligner pasientene våre i at vi også ønsker å unngå det ubehagelige, som ofte sammenfaller med det vi ikke forstår. Det går an å forstå en kjernepatologi bestående av separasjonsangst i en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, krenket narsissisme eller eksternaliserende sinne. Vanskeligere er det når vi rent faktisk ikke har noe å jobbe med, i møte med pasienter som mangler språk for følelser og seg selv, og som tilsynelatende avslår alle terapeutens invitasjoner til kontakt og relasjon. En pasientgruppe hvor disse problemstillingene er spesielt aktuelle, er hos personer med engstelig unnvikende personlighetsproblemer. Boken Å ønske, men ikke våge retter søkelyset mot nettopp denne gruppen, og forfatterne har et mål om å skape en bedre forståelse av engstelig unnvikende personlighetsproblematikk både innenfor og utenfor helsevesenet.
Å ønske, men ikke våge: Om engstelig unnvikende personlighetsproblemer FORFATTER Theresa Wilberg & Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs ÅR 2022 FORLAG Gyldendal SIDER 264
