Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
date

5. desember 2022

Bivirkningssøket søker også på beslektede begreper

skjermdump bivirkningssøk
De vanligste bivirkningene vises øverst.

Felleskatalogens bivirkningssøk søker også på beslektede bivirkninger. Her viser vi et eksempel.

En 50 år gammel mann som er plaget av psykoser, får Seroquel depot (kvetiapin) for dette. Samtidig har han hatt en dyp venetrombose og får Marevan (warfarin). Han har også høyt blodtrykk og får Selo-Zok (metoprolol) for lidelsen. I den siste tiden har han vært mye kvalm. Er kvalmen et nytt sykdomstegn eller en bivirkning av legemidlene han tar?

Bivirkning eller symptom?

I www.bivirkningssok.no fyller du ut legemidlene og den mistenkte bivirkningen. Deretter trykker du på Søk-knappen. Det viser seg at alle legemidlene gir kvalme eller oppkast (som er en relatert bivirkning). Med Selo-Zok er kvalme en vanlig bivirkning. Vanlig vil si at mellom 1 av 10 og 1 av 100 får denne bivirkningen. Mindre vanlig betyr at bivirkningen forekommer hos mellom 1 av 100 og 1 av 1000 pasienter.

Med Marevan er kvalme en mindre vanlig bivirkning. Det er altså mest sannsynlig at det er Selo-Zok eller Seroquel depot som er synderen. Det behøver ikke være slik, men bivirkningssøket hjelper for å finne hva som er mest sannsynlig.

Det at bivirkningssøket søker på beslektede begreper, betyr at vi også får treff på oppkast når vi søker på kvalme.

Relevante søkeord: bivirkninger, bivirkningssøk, legemidler, symptomer

0

Angst-sidene i ny drakt

engstelig ung kvinne på t-banestasjon
På Helsebiblioteket kan man finne behandling for angst. Ill.foto: Colourbox.

Innholdet på angst-sidene er gjennomgått og oppdatert av redaksjonen. 

Helsebibliotekets sider er nå ute i ny utforming, og etter noen måneders opphold er det igjen mulig å kritisk gå gjennom og fornye innholdet. For psykisk helses del betyr det at vi har fått i gang PsykNytt igjen og at vi nå går systematisk gjennom undersidene våre.

Denne uka er det angst-sidene som har vært under lupen. Siden Helsebiblioteket startet for 16 år siden, har vi samlet retningslinjer, skåringsverktøy, pasientinformasjon og andre viktige ressurser for psykisk helseområdet. Du kommer til psykisk helse på Helsebiblioteket ved først å klikke på Sykdom og behandling og deretter på Psykisk helse.

Innenfor angst vil vi framheve kapittelet om angstlidelser i Veileder for barne- og ungdomspsykiatri. Helsebiblioteket har også samlet en rekke skåringsverktøy for angstlidelser.

Vi har gått gjennom retningslinjer, oppsummert forskning, skåringsverktøy, pasientinformasjon, rapporter og ressurser på nett. Dersom noe skulle mangle, gi oss gjerne beskjed på e-post.

 

 

0

Husk at legemidler kan gi trøtthet og slapphet! (RELIS)

trøtt lege
Trøtthet er en vanlig bivirkning av mange legemidler, og det bør tas med i betraktningen når diagnose skal stilles. Ill.foto: Colourbox.

Om du jobber som allmennlege er sannsynligheten stor for at du møter problemstillingen slapphet og trøtthet hver eneste dag. Legemidler som forklaring bør være noe av det første du tenker på.

Raknes G, Nilsen T.

Trøtthet og slapphet (asteni, utmattelse, fatigue) er en av de vanligste problemstillingene i allmennpraksis. For mer enn hver 20. konsultasjon er trøtthet/slapphet den primære kontaktårsaken. I tillegg er trøtthet et symptom i 20-30% av konsultasjonene.

For legen kan det være utfordrende å vurdere slike plager fordi symptomene er uspesifikke med svært mange ulike somatiske og psykiske underliggende forklaringer. Blant differensialdiagnosene er hypotyreose, anemi, depresjon, insomni, infeksjon, systemisk inflammasjon og tilstander som gir malabsorpsjon og vitamin/mineralmangel. Det kan være fare for både overdiagnostisering og å overse alvorlige tilstander.

Les hele saken: Husk at legemidler kan gi trøtthet og slapphet!

Relevante søkeord: bivirkninger, legemidler

0

Hvorfor har vi ikke lykkes med å redusere tvangen i Norge? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Mann som føres bort med tvang
Dette essayet belyser ut­­­­­vik­­­­­lingen i tvang i det psykiske helsevernet etter tusenårskiftet. Ill.foto: Colourbox

20 år med politiske ambisjoner om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern har ikke gitt ønskede resultater. Kunnskaper om hvordan vi kan lykkes med endringer i klinisk praksis, finnes, men anvendes ikke.

Trond Hatling Erlend Bugge

Både nasjonalt og internasjonalt har en lenge arbeidet mot bruk av tvang i psykisk helsevern. Her hjemme har dette blant annet kommet til uttrykk gjennom Stortingets behandling av revisjonene av psykisk helsevernloven i 1999, 2007 og 2017. Internasjonalt har tvangsbruk vært tematisert både gjennom FNs konvensjon for funksjonshemmedes rettigheter (på engelsk forkortet CRPD) fra 2006 og i vedtak fra Europarådets parlamentarikersamling i 2019. Gode intensjoner til tross, tvangstallene har snarere økt enn falt de siste 20 årene. Heller ikke psykologenes inntog som vedtaksansvarlige i 1999 har hatt noen synlig effekt på tvangsbruken. Paradoksalt nok har det i den samme perioden vært gjennomført en rekke studier som viser at det er mulig å redusere bruk av tvang. Et nærliggende eksempel er det såkalte Gjennombruddsprosjekt psykiatri: Bruk av tvang fra 2000/2001, hvor man fikk en klar nedgang i bruk av tvang ved å involvere det kliniske miljøet (Den norske legeforening, 2011).

Målet med dette essayet er å belyse ut­­­­­vik­­­­­lingen i tvang i det psykiske helsevernet siden tusenårsskiftet. Først gjennomgår vi hvilke betingelser som må være til stede for å lykkes med endringer i komplekse tjenestesystemer. Deretter presenteres ut­­­­­vik­­­­­lingen i tvangsinnleggelser og tvangsmidler fra år 2000, før vi viser hva som er blitt gjort fra sentrale helsestyresmakter for å realisere målet om å redusere bruken av tvang. Til slutt drøfter vi i hvilken grad endringsbetingelsene er blitt oppfylt i arbeidet for å redusere bruk av tvang.

Les hele artikkelen: Hvorfor har vi ikke lykkes med å redusere tvangen i Norge? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

0

Kronikk: Det finnes ikke rusmisbrukere (Dagens Medisin)

kvinne som drikker sprit
En person som bruker rusmidler, er til nød en «rusmiddelbruker», skriver kronikkforfatteren. Ill.foto: Colourbox.

Rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk er gjennomsyret av verbal ubetenksomhet. Begrepet «rusmisbruker» er feil på så mange måter at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Folk er ikke sin lidelse. Og det er rusmiddelet, ikke rusen, man er avhengig av.

Jørgen G. Bramness

LUKK ØYNENE OG tenk på ordet rusmisbruker. Hvilke bilder får du da opp for ditt indre øye? Jeg tror at det er bildet av nokså slitne mennesker med ganske mange problemer som danner seg i hodet på de fleste av oss. Nokså sjablongmessige og karikerte figurer.

Denne assosiasjonen stemmer imidlertid dårlig. Personer som bruker rusmidler, er like forskjellige som alle andre mennesker. Fordi rusmiddelbruk er noe som foregår på mange måter – i alle tenkelige lag av befolkningen: Hos sammensatte personer med relasjoner, ressurser, muligheter og begrensninger som alle andre.

Les hele kronikken: Det finnes ikke rusmisbrukere (Dagens Medisin)

0

Bokanmeldelse: En helt nødvendig bok (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

bokforside
En grunnleggende feilantakelse er å anta at alle pasienter kan svare på spørsmålene våre.

God faglitteratur kan være en kur mot udugelighetsfølelsen jeg kan føle som terapeut.

Anmeldt av Daniel Gunstveit  

Udugelighet er en følelse de fleste terapeuter (som er ærlige med seg selv) har kjent på. Når den terapeutiske selvfølelsen er på sitt beste, kan jeg kjenne meg fri og spontan i møte med pasienten; åpen for det som oppstår i øyeblikket og med en relativt klar plan bak det jeg driver med. Motsatt er det i det livløse terapirommet, preget av kjedsomhet, usikkerhet og altså denne udugeligheten. En grunnleggende feilantakelse er å anta at alle pasienter kan svare på spørsmålene våre. Når svaret så er «jeg vet ikke», eller ikke engang det; et skuldertrekk eller et tomt blikk – da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tar meg i å kikke ut av vinduet, i håp om at det skal åpenbare seg en veileder som kan redde meg ut av situasjonen, at tiden skal gå ut.

Vi terapeuter ligner pasientene våre i at vi også ønsker å unngå det ubehagelige, som ofte sammenfaller med det vi ikke forstår. Det går an å forstå en kjernepatologi bestående av separasjonsangst i en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, krenket narsissisme eller eksternaliserende sinne. Vanskeligere er det når vi rent faktisk ikke har noe å jobbe med, i møte med pasienter som mangler språk for følelser og seg selv, og som tilsynelatende avslår alle terapeutens invitasjoner til kontakt og relasjon. En pasientgruppe hvor disse problemstillingene er spesielt aktuelle, er hos personer med engstelig unnvikende personlighetsproblemer. Boken Å ønske, men ikke våge retter søkelyset mot nettopp denne gruppen, og forfatterne har et mål om å skape en bedre forståelse av engstelig unnvikende personlighetsproblematikk både innenfor og utenfor helsevesenet.

Les hele anmeldelsen: En helt nødvendig bok (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Å ønske, men ikke våge: Om engstelig unnvikende personlighetsproblemer FORFATTER Theresa Wilberg & Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs ÅR 2022 FORLAG Gyldendal SIDER 264

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑