Risikoen for å dø økte ikke når pasienter med nylig hjertesykdom fikk antidepressiver.
Leger er ofte tilbakeholdne med å foreskrive antidepressiver til pasienter etter koronar hjertesykdom, men bruk av SSRIer kan redusere risikoen for hjerteinfarkt, ifølge oppslagsverket UpToDates tjeneste What’s New in Psychiatry.
Depresjon hos pasienter med koronar hjertesykdom øker risikoen for død, selvmord og hjertesykdom av alle årsaker. Klinikere kan likevel være tilbakeholdne med å foreskrive antidepressiver, på grunn av bekymring for hjerteproblemer. I en metaanalyse av seks randomiserte studier som sammenlignet en selektiv serotoninreopptakshemmere (SSRI) med placebo og ingen intervensjon hos over 1000 deprimerte pasienter med stabil koronarsykdom eller akutt koronarsyndrom (ACS), reduserte bruk av SSRI imidlertid risikoen for hjerteinfarkt. Risiko for dødelighet av alle årsaker – angina, hjertesvikt og hjerneslag – var lik for begge gruppene. For pasienter med unipolar, alvorlig depresjon etter ACS, foreslår UpToDate psykoterapi sammen med et antidepressivt middel. Oppslagsverket, men psykoterapi alene eller medisinering alene vil være avhengig av individuelle preferanser, kliniske faktorer og tilgjengelighet. (Se Psychosocial factors in acute coronary syndrome», section Overview.)
Personer som viser symptomer på mulig psykoseutvikling, trenger hjelp så tidlig som mulig. Ill.foto: Colourbox.
Har du pasienter med psykoselidelse? Da kan du ha nytte av skåringsverktøy og tester på Helsebiblioteket.
Flere fritt tilgjengelige tester kan bidra til å avdekke schizofreni og evaluere graden av tilstanden. Du finner du lenker til norskspråklige tester på Helsebibliotekets sider for psykisk helse. Samlingen av skåringsverktøy er blant de best besøkte sidene på hele Helsebiblioteket.
BPRS – Brief Psychiatric Rating Scale blir ansett som et godt hjelpemiddel for å kartlegge symptomer hos personer med schizofreni eller andre psykotiske tilstander. Den totale poengskåren angir grad av sykdom. Skalaen er mye brukt i studier av psykoser. Her er bare de spørsmålene som gjelder på psykose, gjengitt.
CDSS – The Calgary Depression Scale for Schizophrenia er copyrightbelagt, men kan brukes gratis av non-profit-organisasjoner, som offentlig helsevesen. Tillatelse til å bruke dette skåringsverktøyet kan innhentes ved å sende en mail til Dr. Donald Addington ved Universitetet i Calgary.
M.I.N.I. – Mini Internasjonalt Nevropsykiatrisk Intervju er et generelt skåringsverktøy som også omfatter psykotiske lidelser.
HONOS– Health Of the Nation Outcome Scale er også et generelt skåringsverktøy som også omfatter psykotiske lidelser.
AUDITAlcohol Use Disorder Identification Test. Psykotiske tilstander forekommer ofte sammen med rusmisbruk. Derfor har vi også tatt med en vanlig test for rusmisbruk i denne listen.
De fleste av brukerne tenkte ikke svart-hvitt rundt medisiner. Ill.foto: Colourbox.
En brukerundersøkelse knyttet til psykosebehandling og medikamentfrie tilbud i Bergen, viser at samtaler om tvang og medisinering er etterlengtet fra brukernes side.
Av Møyfrid Kjølsdal
– Ikke alle tema er like lette å snakke om, deriblant medisinering. Pasientene sitter med spørsmål som de kan vegre seg for å ta opp: Hva skjer om jeg er uenig med behandler? Hvilke rettigheter har jeg? Hva er sykdom? Hva er bivirkninger og hvem er jeg som person uten medisiner? sier Anne Blindheim.
Behandlerne tenker ikke i tilstrekkelig grad over maktforskjellen som eksisterer. Et sitat fra en av brukerne i undersøkelsen, kan illustrere det.
«Ja, de spør og vil ha min mening om ting, men jeg føler at det er jo de som bestemmer til slutt» (Blindheim: 2020: 7)
Slutter med medisiner
I Blindheims studie var også pasienter som tok medisiner frivillig eller som var underlagt tvang inkludert. Andre var under nedtrapping eller hadde avsluttet medisinbruken. Dette fordi det var viktig å finne ut om medikamentfrie behandlingsforløp opplevdes som en reell mulighet for brukerne, i tillegg til at hun ønsket å vite hva det gjør med en når en ikke får mulighet til å bli medisinfri.
Av 29 brukere hadde 21 sluttet med medisin uten et samarbeid med behandler, og 16 av disse sa at de gjorde det fordi det ikke var vits i å si det til behandler, da de trodde at de ikke hadde fått lov uansett, eller at de ikke torde.
– Dialog er en utfordring
– Dette gir en indikasjon på at dialog er en utfordring. For å få en trygg behandlingssituasjon må en vite hvilke rettigheter en har. Det er også mye bedre for behandlingsforløpet at en får en åpen dialog rundt nedtrapping, istedenfor en ond sirkel med forverring, akutte innleggelser og eventuell tvangsmedisinering, sier Blindheim.
I tillegg til at de ikke tror de vil bli hørt, så har brukerne varierende kunnskap om nedtrapping og hva som skal til for å bli medikamentfri, siden dette snakkes for lite om.
– Noen av brukerne hadde aldri blitt spurt om hvordan de har blitt møtt i behandlingssystemet, hvordan de opplever det å gå i behandling. Jeg håper at brukerundersøkelsen har vært en positiv opplevelse for de som ble intervjuet, med tanke på dette.
Medisinfri ikke nødvendigvis målet
– Det som er poenget er å få en dialog rundt det vanskelige, ha noen å dele tankene med, vite hva man har å forholde seg til og få en mulighet til å prøve seg litt, sier Blindheim. Det handler om å medvirke.
Hun opplevde ikke at brukerne hadde en prinsipiell holdning rundt medisinering, at det var enten av medisiner, eller på, men heller at en ønsket å komme på et lavt nok nivå av medikamenter til at en både fikk litt støtte av medisinene, samtidig som en hadde minst mulig bivirkninger.
– De fleste av brukerne opplevde at det var kompliserte saker, og tenkte ikke svart-hvitt rundt medisiner: Noen var engstelige, andre selvsikre om den eventuelle nedtrappingen, og så hadde man alle mulige variasjoner imellom, sier Blindheim.
Ved behov for medikamentell behandling var morfin førstevalget ved samtlige nyfødtavdelinger. Ill.foto: Colourbox.
BAKGRUNN De siste årene har bruk av legemiddelassistert rehabilitering (LAR) under graviditet skapt mye debatt i aktuelle fagmiljøer. En hyppig forekommende konsekvens av slik behandling er neonatalt abstinenssyndrom hos det nyfødte barnet.
Av Maria Andenes, Eva Sævold, Silja Torvik Griffiths og Eivind Sirnes
Formålet med studien var å undersøke om oppfølgingen av de nyfødte barna ble gjort i tråd med nasjonale anbefalinger.
Materiale og metode
Alle fødeavdelinger i Norge ble spurt om de behandlet nyfødte barn av mødre i legemiddelassistert rehabilitering. 14 av 42 fødeavdelinger behandlet pasientgruppen i samarbeid med nyfødtavdeling, mens 28 avdelinger henviste pasientene videre. 13 av de 14 behandlende avdelingene besvarte et spørreskjema der vi kartla hvordan de nyfødte barna ble ivaretatt.
Resultater
Ingen sykehus behandlet flere enn ti nyfødte med risiko for neonatalt abstinenssyndrom årlig. Alle nyfødtavdelinger brukte et standardisert skåringsskjema for vurdering av abstinensutvikling. Ved behov for medikamentell behandling var morfin førstevalget hos samtlige. Alle brukte ikke-medikamentelle tiltak. Observasjonstid, rutiner for nedtrapping av medikamentell behandling og bruk av tilleggsmedikasjon varierte betydelig mellom avdelingene.
Fortolkning
Sentrale punkter i håndtering av nyfødte barn av mødre i legemiddelassistert rehabilitering ble praktisert likt og i tråd med nasjonale anbefalinger. Samtidig avdekket vi ulikheter mellom sykehusene som til sammen utgjør et forbedringspotensial i behandlingen av en sårbar pasientgruppe.
Forfatteren vil tilbakevise at skam bringer med seg noe godt. Ill.foto: Colourbox.
Så lenge vi tviholder på positive oppfatninger av skammens funksjoner, har vi et problematisk forhold til den.
Av Zemir Popovac
Vi har et problematisk forhold til skam. Med vi mener jeg oss fagfolk innenfor psykologi og psykisk helse. Det problematiske er at vi fortsatt hevder at det er noe positivt ved skam. At den holder oss «i skinnet». At den gjør at vi ikke tråkker over sosiale grenser, ikke utsetter oss for sjenanse, og at den hindrer oss fra å bli utstøtt (Engelstad, 2018; Gullestad, 2020; Skårderud, 2001). Skammen tillegges en viktig signalfunksjon (Gullestad, 2020; Strömsten, 2017; Tomkins, 1962). Den varsler oss om at vi kanskje er i ferd med å gjøre noe som kan skape negative konsekvenser.
Det sies også at det ligger en form for respekt i skammen, en respekt for andre og for oss selv (Skårderud, 2015). Skam forstås også som en følelse som inviterer til selvrefleksjon (Engelstad, 2018; Gullestad, 2020; Sartre, 1993). Kort fortalt, vi trenger skam, eller litt av den og dens gode sider. I det følgende vil jeg problematisere dette og tilbakevise at skam bringer med seg noe godt.
Boken beveger seg fra utviklingspsykologi til det voksne menneskets ansvar for å si fra.
Boken Gi og motta tilbakemeldinger gir en konkret innføring i hvordan vi kan bygge hverandre. Rent psykologfaglig representerer imidlertid ikke stoffet noe nytt.
Anmeldt av Nina Dalen
Boken innledes med en beskrivelse av barnets umettelige glede av å gjemme seg. Gleden ligger i å bli funnet heller enn å være skjult. Når den voksne vil lete, får barnet bekreftet sin verdi, at det hører til og er elsket, skriver forfatteren i bokens første kapittel. Denne typen annerkjennelse er grunnleggende for menneskelig utvikling. Positiv respons er med på å dekke menneskets behov for tilknytning og mestring. Men tilbakemeldinger kan i alle livsfaser være vanskelig å gi og krevende å ta imot.
Boken favner vidt og beveger seg fra utviklingspsykologi til det voksne ansvaret for å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidslivet. Kunsten å gi og motta tilbakemeldinger illustreres gjennom temaer som tilknytning, motivasjon, tillit og dialog. Den røde tråden er menneskets behov for å bli anerkjent og bekreftet. Et behov som preger oss på alle livets arenaer, gjennom hele livet.
Et stort prosjekt
Psykolog Guro Øiestad har her gitt seg i kast med et stort prosjekt, som fører sammen minst tre tidligere titler fra hennes hånd: Feedback (2004), Kritikk (2006) og Selvfølelsen (2009). Boken er delt inn i ni kapitler, der de tre første kapitlene handler om feedback. Kapittel 4–8 er om kritikk, og siste kapittel handler om konflikthåndtering. Det som er nytt i denne boken, er fokuset på de gode tilbakemeldingene, både når formålet er å endre noe (kritikk), og når det er positiv feedback (ros). Det handler om hvordan vi bygger hverandre gjennom den sosiale kraften som ligger i tilbakemeldinger.
