Kurset tar opp praksisnære dilemmaer. Ill.foto: AlexRaths, iStockphoto
Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (N-ROP) og Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) har, i samarbeid med Helsekompetanse.no, utviklet et e-læringskurs i forskrivning av vanedannende legemidler.
Kurset presenterer reelle, praksisnære dilemmaer og oppfordrer til refleksjon og diskusjon rundt når man skal starte, slutte eller la være å forskrive vanedannende legemidler. Det tar 4-7 timer å gjennomføre kurset, som er gratis.
Det er søkt om at kurset skal være poenggivende (5 timer) innen spesialitetene allmennmedisin, rus og avhengighetsmedisin, samt psykiatri. Kurset er godkjent av Den norske legeforening med 6 valgfrie kurspoeng til videre- og etterutdanning i allmennmedisin, samt 4 timer som valgfritt kurs for leger i spesialisering og for spesialistenes etterutdanning i rus- og avhengighetsmedisin. For å få kurset tellende er man avhengig av å ta kursprøven.
Andelen for tidlig fødte barn kan reduseres med psykososiale tiltak mot røyking. Ill.foto: dcdr, iStockphoto
Tiltak mot røyking kan øke andelen kvinner som slutter å røyke seint i svangerskapet, og redusere andelen barn født før termin eller med lav fødselsvekt.
Cochrane Library har nylig oppdatert sin systematiske oversikt for psykososiale tiltak for å hjelpe gravide med å slutte å røyke.
Formålet med studiene var å finne ut om tiltakene var effektive for å få kvinner til å slutte å røyke og om tiltakene hadde gunstige perinatale helseutfall.
Forskerne gjennomgikk studier registrert i Cochrane Pregnancy and Childbirth Group’s studieregister, sjekket litteraturlistene og kontaktet forfatterne for å finne fram til studier som ikke var inkludert i tidligere systematiske oversikter. Denne systematiske oversikten har blitt oppdatert fire ganger før.
Randomiserte, kontrollerte forsøk (RCTer), clusterrandomiserte studier, randomiserte crossover-studier og kvasi-randomiserte studier ble inkludert. I alt ble 86 studier inkludert i oversikten, hvorav 77 studier (med over 29 000 kvinner) gav data om røykeslutt i siste del av svangerskapet.
Forskerne konkluderte med at tiltakene kan øke andelen kvinner som slutter å røyke seint i svangerskapet, og at de kunne redusere andelen barn født før termin eller med lav fødselsvekt. Tiltak som inkluderte incentiver, var mest effektive for å få kvinner til å slutte å røyke.
Mareritt er litt vanligere for jenter enn for gutter. Ill.foto: Colourbox.
Det empiriske grunnlaget for behandling av mareritt presenteres gjennom en systematisk gjennomgang av alle randomiserte kontrollerte studier fra 1978 til 2015.
Av Ståle Pallesen, Bjørn Bjorvatn og Janne Grønli
Mareritt er levende drømmer med sterkt emosjonelt negativt innhold som ofte vekker personen opp fra søvnen. Slike drømmer opptrer primært under «rapid eye movement (REM)-søvn» (Levin & Nielsen, 2009), som sammen med søvnstadium 2 dominerer den siste halvdelen av nattesøvnen (Carskadon & Dement, 2011). De vanligste følelsene ved mareritt er frykt og angst, men også andre dysforiske følelser som sinne, tristhet, skam og avsky kan forekomme (American Academy of Sleep Medicine, 2014; Zadra, Pilon, & Donderi, 2006b).
Målet med denne artikkelen er å presentere en systematisk oversikt over alle randomiserte kontrollerte behandlingsstudier av mareritt publisert i perioden fra 1. januar 1978 til 10. januar 2015, og slik kritisk vurdere den empiriske basisen for de eksisterende behandlingsformene. Mareritt er svært utbredt, spesielt hos barn. I alt 60–75 % av alle barn opplever tidvis mareritt (American Academy of Sleep Medicine, 2014). Ofte kan mareritt starte ved 2 1/2 års alderen (American Academy of Sleep Medicine, 2014). Prevalensen av mareritt stiger gjennom barneårene og frem til tenårene. Fra da av rapporterer jenter mareritt hyppigere enn gutter. Fra tenårene og ut livet faller forekomsten av mareritt gradvis (Nielsen & Zadra, 2011), men det er fortsatt en kjønnsforskjell (Schredl & Reinhard, 2008). Spørreundersøkelser gjort mellom 1972 og 2007 i den finske voksne befolkningen, viste at 3,5 % av mennene og 4,8 % av kvinnene rapporterte hyppige mareritt i løpet av de siste 30 dagene, mens 36,2 % av mennene og 43,5 % av kvinnene rapporterte at de av og til hadde hatt mareritt i løpet av samme tidsperiode (Sandman et al., 2013).
En tysk befolkningsundersøkelse av personer over 14 år viste at 9 % rapporterte mareritt månedlig eller oftere. Kvinner rapporterte oftere mareritt enn menn. De vanligste marerittemaene var å falle, bli jaget/forfulgt, være paralysert, komme for seint / være forsinket og at nære personer døde (Schredl, 2010). I en befolkningsstudie fra Hong Kong rapporterte 5,1 % mareritt minst en gang per uke. Hyppige mareritt var assosiert med å være kvinne, ha lav sosioøkonomisk status, rapportere insomni og symptomer på søvnrelaterte respirasjonsvansker og å ha psykiske lidelser, særlige affektive (Li, Zhang, Li, & Wing, 2010). I en norsk befolkningsundersøkelse fant vi at 2,8 % rapporterte mareritt minst en gang per uke. Kvinner rapporterte hyppigere mareritt enn menn (Bjorvatn, Grønli, & Pallesen, 2010). Kjønnsforskjellene som er funnet i en del studier, er også bekreftet i en metaanalyse (Schredl & Reinhard, 2008).
Pasienter må få nekte å ta medisiner, mener forfatteren. Ill.foto: Colourbox.
Dagens praksis med omfattende tvangsmedisinering av pasienter innen psykisk helsevern kan ut fra gjeldende kunnskapsgrunnlag ikke forsvares rettslig. Praksisen er i strid med loven og menneskerettighetene.
Av Ketil Lund
For den psykisk syke pasienten er det en fundamental mangel på rettssikkerhet. Fra antipsykotiske midler ble introdusert i første halvdel av 1950-årene og frem til begynnelsen av 1980-årene da det – etter Reitgjerdet-skandalen – ble gitt lovhjemmel og tilknyttede forskrifter om tvangsmedisinering, var dette uregulert og underlagt overlegens faglige skjønn.
Forskriftene fastsatte vilkår for tvangsmedisinering som i hovedsak samsvarer med dem som gjelder i dag. I gjeldende lov om psykisk helsevern er adgangen til tvangsmedisinering regulert i § 4-4. Vilkårene er blant annet at det er forsøkt å oppnå samtykke fra pasienten eller dette er åpenbart nytteløst, at behandlingen med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring eller at pasienten unngår en vesentlig forverring, og at den positive virkningen klart oppveier eventuelle bivirkninger. Lovforarbeidene postulerer som utvilsomt at antipsykotiske midler generelt har overveiende positive effekter i behandlingen av psykotiske tilstander. Det er ikke gjennomført noen drøfting av prinsipielle spørsmål knyttet til tvangsmedisinering.
Av lovproposisjonen fremgår det at det sentrale vilkåret om stor sannsynlighet for positiv behandlingseffekt for den individuelle pasient, tar sikte på å bringe bestemmelsen i overensstemmelse med artikkel 3 i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som forbyr tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling. Tvangsbehandlingsvedtak kan påklages til fylkesmannen, i realiteten fylkeslegen.
Uten fastlegen som portvokter ville et mer representativt utvalg av befolkningen oppsøkt psykisk helsevern, mener artikkelforfatteren. Ill.foto:iStockphoto.
Offentlig helsehjelp anses som et knapphetsgode, og tilgangen må derfor reguleres. Det gjelder også psykiske helsetjenester, der tilgangen ikke minst forvaltes av fastlegene.
Av Bjørnar Olsen
Samtidig ligger det et demokratisk problem innbakt i denne praksisen. For det er knappest et representativt snitt av befolkningen som anvender tilbudet.
Vi bør gjøre inngangen til psykiske helsetjenester enklere ved å åpne for selvhenvisning Innvandrere rapporterer for eksempel om flere psykiske helseplager enn i befolkningen ellers, men oppsøker sjeldnere hjelp for sine plager.
Og eldre er underrepresentert i psykologiske helsetjenester, samtidig som de er storforbrukere av psykofarmaka, ifølge undersøkelsen til Anette Ræder Brunvold og Linn-Heidi Lunde (se Psykologtidsskriftet, 2/2014). De konkluderte med at «gitt et ideelt tilbud ville fastlegene […] ha henvist 245 eldre i løpet av det siste året, ikke 86 slik de gjorde.»
I England forteller erfaringer fra lavterskeltilbudet Improving Access to Psychological Treatmens (IAPT) om et mottiltak mot dette skjeve forbruket av et offentlig gode. De kuttet det tradisjonelle henvisningsløpet via legekontoret, og lot folk henvise seg selv. Det førte til at tjenestene brukes av en langt mer representativ del av befolkningen, fortalte David Murphy fra Oxford Institute of Clinical Psychology Training på den internasjonale psykologikongressen i Yokohama. Enkelte vil innvende at vi trenger en portvokterfunksjon slik at det kun er personer med reelle helseplager som får hjelp av det offentlige, og at vi må ha en funksjon som prioriterer dem med størst behov for hjelp. Men innenfor IAPT-systemet har personene som henviste seg selv, omtrent det samme lidelsestrykket som de som ble henvist fra lege. Samtidig fant de at så mange som en tredjedel av dem som tok kontakt, aldri hadde oppsøkt legen for sine psykiske plager. Når lidelsestrykket er omtrent det samme og man i tillegg når store befolkningsgrupper som ellers ikke oppsøker psykisk helsehjelp de vil ha nytte av, bør vi gjøre inngangen til psykiske helsetjenester enklere ved å åpne for selvhenvisning. Det er i hvert fall ingen god løsning å opprettholde et system som innebærer at vi behandler folk så ulikt som i dag.
Studien viste ingen forskjell i antal opphaldsdøger med pasientstyrt innlegging. Ill.foto: Runar Eggen
Korleis verkar pasientstyrt innlegging på bruken av helsetenester i psykisk helsevern? Meir pasientautonomi er ei målsetting i psykisk helsevern.
Kan dette føre til mindre bruk av helsetenester? I ein ny norsk studie, publisert i Nordic Journal of Psychiatry, blei 54 pasientar randomisert til anten sjølv å kunne styre innlegging i sengepost eller til vanleg oppfølging. Dei fleste hadde anten diagnosen schizofreni eller bipolar liding, og alle hadde hatt mykje kontakt med psykisk helsevern.
Pasientstyrt innlegging fann stad på dagtid i vekedagane i inntil fem dagar, med ein pause på minst to veker mellom to innleggingar. Studien var ikkje blinda. Etter eitt år var det ingen skilnad i opphaldsdøger i sengepost. Talet på opphaldsdøger i intervensjonsgruppa fall frå 119 til 40 og i kontrollgruppa frå 55 til 33. Pasientane vart ikkje spurt om korleis dei sjølv opplevde tilbodet.
