PsycARTICLES dekker mange fagområder og aldersgrupper. Illustrasjonsfoto: iStockphoto
Helsebiblioteket abonnerer på et stort antall psykologi-tidsskrifter. Blant annet er alle tidsskriftene til den amerikanske psykologforeningen gratis tilgjengelige gjennom biblioteket.
Tidsskriftene handler om forskjellige temaer som spenner fra utviklingspsykologi til drømmeforskning, emosjoner, nevropsykologi, familiepsykologi og aldring.
Her er noen eksempler på tidsskrifter som er tilgjengelige, uten forsinkelser (embargo):
Helsebiblioteket gir en strukturert innføring i vanskelige psykologiske og psykiatriske emner. Ill.foto: digi_guru, iStockphoto
Klikk deg inn på schizofreni og psykose – her finner du retningslinjer, skåringsverktøy, oppsummert forskning og mange andre ressurser for deg som jobber med pasienter med schizofreni eller psykose.
Helsebiblioteket har mye innhold på området psykisk helse. Under www.helsebiblioteket.no/psykisk helse finner du 22 underemner som alle gir deg fagnyheter, retningslinjer, skåringsverktøy, tidsskrifter og oppsummert forskning på feltet.
Hvert av disse underemnene gir deg tilgang til viktige faglige ressurser.
Rapporten benytter i hovedsak fire mål på sykdomsbyrde: antall dødsfall, tapte leveår, helsetap, samt helsetapsjusterte leveår (DALY).
Norges sykdomsbyrde er kartlagt. Selvmord, ruslidelser, Alzheimer, angstlidelser og depresjoner ligger høyt opp på lista.
Folkehelseinstituttet presenterer for første gang en samlet og detaljert oversikt over hvilke sykdommer den norske befolkningen lider av og hva vi dør av i en egen sykdomsbyrderapport.
Den nye rapporten inneholder data om 306 sykdommer (inkludert skader), og betydningen av 79 ulike risikofaktorer, og bygger på tall fra et globalt samarbeidsprosjekt som kartlegger omfang og mønster av sykdom og død i 188 land (Global Burden of Disease Study).
– Den norske sykdomsbyrderapporten gir en helhetlig og detaljert oversikt over sykdom, død og risikofaktorer i Norge. Den er basert på en metode som gjør det mulig å sammenligne det som ikke lar seg sammenligne umiddelbart: Byrden av at en ung kvinne lider av depresjon sammenlignet med byrden av at en eldre kvinne dør av demens, eller byrden av å spise usunt med byrden av å være skadet i trafikken, sier Camilla Stoltenberg, direktør i Folkehelseinstituttet.
Det vil ofte være et mål at pasientene bruker så lave doser som mulig og over så kort tidsrom som mulig. Ill.foto: style-photographs, iStockphoto
Opioider, benzodiazepiner og z-hypnotika er viktige og mye brukte legemidler, men er forbundet med risiko for feilbruk, misbruk og bivirkninger. Serumkonsentrasjonsmåling kan i noen situasjoner være nyttig for å optimalisere behandlingen og avdekke feilbruk.
A Helland, J A Berg, I Gustavsen, K Nordal, T Hilberg, L Aronsen, M Arnestad og S Narum
I denne artikkelen viser vi hvordan slike målinger best kan benyttes, og presenterer nye referanseområder for disse stoffene i serum utarbeidet av Norsk forening for klinisk farmakologi.
Vanedannende legemidler som opioider, benzodiazepiner og z-hypnotika skiller seg fra andre legemidler ved at de fører til toleranseutvikling og kan føre til avhengighet og misbruk. Stoffene har betydelig toksisitet og interaksjonsfare med hverandre og andre sentraldempende stoffer som alkohol. Videre reduserer de kognitive og psykomotoriske ferdigheter og øker ulykkesrisikoen i trafikken. Derfor vil det ofte være et mål at pasientene bruker så lave doser som mulig over kortest mulig tidsrom – og i mange tilfeller kun ved behov. Likevel er det en kjensgjerning at mange bruker vanedannende midler mer eller mindre fast. Hos en del kan det over tid oppstå toleranseutvikling som medfører doseøkning. Spesielt for pasienter som må bruke sterke opioider over tid, er det derfor vanskelig å definere noen øvre grense for hva som er terapeutisk dosering. Dosebehovet for opioider vil dessuten i stor grad variere ut fra smertetype og -grad.
Bruken av serumkonsentrasjonsmålinger for å styre legemiddelbehandlingen omtales i engelsk terminologi som «therapeutic drug monitoring» (TDM) eller på norsk legemiddelmonitorering. Serumkonsentrasjonsmålinger kan tenkes å være nyttige i ulike kliniske problemstillinger ved bruk av vanedannende midler, som ved terapisvikt eller bivirkninger, uventet sterk eller svak effekt ut fra en gitt dosering, eller ved mistanke om overdosering eller forgiftning. Etter vår erfaring er imidlertid kontroll av etterlevelse, altså om pasientene overholder foreskrevet dose, den vanligste grunnen til å rekvirere slike prøver ved bruk av vanedannende medikamenter. For at slike målinger skal ha noe for seg, må den målte serumkonsentrasjonen nødvendigvis relateres til et referanseområde og kunne fortolkes ut fra det.
Skåringsverktøy skal sikre at viktige problemer avdekkes. Ill. foto: ClarkandCompany, iStockphoto
Det er stor grad av enighet blant klinikere og brukere om at Alcohol-E og DUDIT-E er nyttige verktøy. Samtidig synes klinikere og brukere å foretrekke samtalen framfor standardiserte verktøy. Dette gir et interessant grunnlag for videre diskusjon om implementering og bruk av kartleggingsverktøy i rusbehandling.
Av Janne Årstad Sverre Nesvåg og Anne Landheim
Kartlegging av rusens funksjon og motivasjon for endring anbefales gjort med verktøyene Drug Use Disorder Identification Test- Extended (DUDIT-E) og Alcohol Use Disorder Identification Test-Extended (Alcohol-E) (Nasjonale faglige retningslinjer for ROP-lidelser, 2012). Alcohol-E (ved bruk av alkohol) og DUDIT-E (ved bruk av illegale rusmidler og legemidler) er kartleggingsverktøy som brukes med personer som allerede har et identifisert rusmiddelproblem. Verktøyene er hjelpemidler for å innhente informasjon om brukerens rusmiddelbruk og motivasjon for endring, og er ment å være et supplement til andre utredningsmetoder som for eksempel åpne samtaler.
Kartleggingen i DUDIT-E og Alcohol-E skal integreres i behandlingen, og skal på en systematisk måte avdekke og danne grunnlag for videre tiltak. Hensikten med verktøyene er dermed ikke å erstatte andre metoder, men å sikre og legge til rette for at viktige temaer om brukerens rusproblematikk og motivasjon for endring ivaretas og at tiltak iverksettes.
I en klinisk situasjon bør man velge den behandlingsformen pasienten foretrekker, mener norsk ekspert. Ill.foto: QShot, iStockphoto
Medikamentell behandling og kognitiv atferdsterapi er like effektivt ved depresjon, viser ny studie.
K Slagstad
Mange pasienter med depresjon får medikamentell behandling, og en stor andel av disse får bivirkninger som kan føre til at de avslutter behandlingen. I en ny metaanalyse som er publisert i tidsskriftet BMJ, ble effekten av kognitiv atferdsterapi sammenliknet med effekten av medikamentell behandling i form av annengenerasjons antidepressiver, for eksempel sertotoninreopptakshemmere eller serotonin-noradrenalin-reopptakshemmere. Det ble identifisert 11 randomiserte, kontrollerte studier med til sammen over 1 500 voksne pasienter på opptil 65 år, med en overvekt av kvinner. Behandlingsvarigheten varierte fra åtte uker til ett år.
De som fikk psykoanalyse, hadde høyere utdanning enn de andre deltakerne i studien. Ill.foto: nyul, iStockphoto
Lang tids psykoanalytisk terapi har god effekt mot langvarig og behandlingsresistent depresjon, viser ny studie.
Av K Slagstad
Depresjon er et stort folkehelseproblem. Noen pasienter får mange typer behandling uten at det inntreffer noen bedring. Det er derfor viktig å finne gode behandlingsformer med varig effekt. I en ny britisk studie ble 129 voksne pasienter med langvarig depresjon som tidligere hadde forsøkt minst to forskjellige behandlingsformer rekruttert fra allmennpraksis.
Pasientene hadde i gjennomsnitt over 20 års sykehistorie og mye komorbiditet. De ble randomisert til langvarig psykoanalytisk psykoterapi i tillegg til standard oppfølging i henhold til nasjonale retningslinjer eller kun standard oppfølging.
De som fikk psykoanalytisk terapi, hadde høyere utdanning og var i større grad i arbeid ved studiestart, noe man forsøkte å korrigere for i analysen. Intervensjonsgruppen fikk ukentlig terapi i 18 måneder. Begge gruppene ble fulgt hver 6. måned i 24 – 42 måneder.
– I de vellykkede forløpene får til en god integrering av individuell psykoterapi og miljøterapi over tid. Ill.foto: jsmith, iStockphoto
Å finne en god form på arbeidet med unge psykosepasienter på en sengepost er utfordrende. Vi kan imidlertid yte bedre hjelp hvis vi er bevisste på hva som kjennetegner god psykoterapi med disse pasientene og hvilke rammebetingelser som må foreligge.
Inger Toreskås Asheim
JEG HAR ARBEIDET med et stort antall unge mennesker med psykoselidelse i mer enn tjue år, hele tiden innenfor en og samme sengepost. Disse erfaringene har reist mange spørsmål, men har også gitt meg mye kunnskap om psykose. Psykosefeltet er et fagområde der teorier og forskningsresultater spriker. Begrepsinnhold og inklusjonskriterier varierer, uenigheten om hva man egentlig vet, er stor, og ulike retninger har skiftet på å dominere. I den utøvende daglige virksomheten skal denne voldsomme og fluktuerende kunnskapsmengden anvendes i møtet med en gruppe mennesker hvor hver og én både er unik og i stadig endring. Oppdraget vårt som hjelpere skal forvaltes innenfor en ramme der man i tillegg til de behandlingsmessige standardene skal ta hensyn til en rekke lover, regler, retningslinjer og byråkratiske pålegg, som det i seg selv er utfordrende å ha oversikt over. Vårt arbeid skal dessuten tilpasses ulike ledere og skiftende ledelsesfilosofi, alt innenfor de til enhver tid rådende økonomiske rammer.
Potensialet for endring i samspillet mellom miljøterapi og individualterapi er forbausende lite fokusert på, både klinisk og forskningsmessig
Bedring fra alvorlig psykisk lidelse kan være krevende både å forstå og måle (Marit Borg, 2009). Behandlingsforløpene varierer fra full tilfriskning til vedvarende lidelse og funksjonssvikt. Etter å ha erfart en del overraskende gode behandlingsforløp hos svært syke pasienter har jeg blitt nysgjerrig på hva som gjør at pasienten og vi noen ganger lykkes, mens vi andre ganger opplever stillstand, til og med destruktiv utvikling. Hovedinntrykket mitt er at vi i de vellykkede forløpene får til en god integrering av individuell psykoterapi og miljøterapi over tid. Min hypotese er at når individualterapi og miljøterapi deler de samme målsettingene og prioriterer likt, gir dette et unikt utgangspunkt for at pasienten skal lære å mestre sitt indre og ytre kaos.
