Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
måned

mai 2014

Betydningen av terapeutens egenterapi (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

– De fleste terapeuter velger å gå i egenterapi. Ill.foto: killerb10, iStockphoto

Er terapeuter som går i egenterapi mer effektive enn kollegaer som ikke har gått i egenterapi? I denne artikkelen gjennomgår forfatterne forskning om bruken av egenterapi og begrunnelsene psykologer oppgir for å gå i terapi selv.

Artikkelen er en omarbeidet og oppdatert versjon av den forskningsgjennomgangen som dannet utgangspunkt for studien Psykologistudenter i obligatorisk egenterapi – erfaringer og mulige innvirkninger på terapeutrollen (Paulsen & Peel, 2006).

«Psykologutdanningen er lite egnet til å skape effektive behandlere» (Leitemo, 2013). På denne måten innledet professor i samfunnsøkonomi og student ved profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo, Kai Leitemo, til debatt i Morgenbladet. I sitt debattinnlegg argumenterte han for at manglende krav til egenterapi og utvikling blant studentene er et alvorlig svakhetstegn ved profesjonsutdanningen. I debatten som fulgte, ble tre ulike holdninger til problemstillingen utkrystallisert:

(1) De som inntok en mer kritisk holdning til egenterapi i utdanningen (Johnson, Halvorsen, Sinkerud, Hesselberg & Hagen, 2013), (2) de som på ulikt vis støttet opp om Leitemo sine argumenter (Island & Lyngstad, 2013), og (3) instituttleder Kjetil Sundet, som presenterte en form for diplomatisk posisjon uten å gå direkte inn i diskusjonen om egenterapi eller ikke egenterapi (Sundet, 2013).

Spørsmålet om egenterapi eller ikke egenterapi henger sammen med den bredere problemstillingen om hvilke metoder som er egnet til å utvikle terapeuter slik at de på en best mulig måte kan hjelpe klientene sine. Terapeutiske utdanninger varierer i innhold, struktur og omfang. Til tross for ulikhetene har det vist seg vanskelig å dokumentere forskjeller i effekt av ulike terapeutiske fremgangsmåter. Det eksisterer også usikkerhet omkring hva som er de mest virksomme faktorene ved det terapeutiske forholdet. I de senere årene har det imidlertid blitt publisert flere studier som gir støtte til at en stor del av variasjonen i behandlingsresultatet varierer med terapeutens egenskaper (Nissen-Lie, Monsen & Rønnestad, 2010; Nissen-Lie, Monsen, Ulleberg & Rønnestad, 2013; Wampold & Brown, 2005).

Vi ønsker i artikkelen å gjennomgå et representativt utvalg av den forskningen som i dag finnes om egenterapi. Vi stiller spørsmålet: Er det slik at man blir en mer effektiv terapeut av selv å ha gått i terapi? Som en innledning til den sentrale problemstillingen setter vi egenterapi inn i en historisk kontekst av terapeutiske tradisjoner, presentasjon av forskning som dokumenterer en omfattende praksis – samt terapeuters egen opplevelse av denne praksisen.

Les mer her: Betydningen av terapeutens egenterapi

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Empati – ulike forståelser (Sykepleien.no)

– Empati er ikke et begrep eller fenomen som lar seg fange eller beskrive entydig. Ill.foto: kupicoo, iStockphoto

Hva er empati og hva trenger vi empati til? Disse spørsmålene var overskriften på en internasjonal konferanse om empati arrangert av Centrum för praktisk kunskap ved Södertörn högskola utenfor Stockholm i august 2012.

Innleggene på konferansen bekreftet hva jeg har erfart gjennom egen forskning, og ved å lese meg inn i noen nyere forskningsbidrag og diskusjoner; at det finnes ulike forståelser av hva empati er, hvordan empati begrunnes og hva empati kan bidra til. Empati kan defineres forskjellig, men beskrives ofte som en egenskap eller evne til å forstå eller leve seg inn i andre menneskers reaksjoner og følelser, samt å kunne bli veiledet av denne forståelsen i sin væremåte og gjennom sine handlinger.

Empati regnes som helt grunnleggende ved utøvelse av sykepleie. Samtidig hevdes det at empati er et misbrukt og misforstått ideal, at empati blir forvekslet med sympati og vennlighet, at empati er et middel til å oppnå noe, og at empati er et omsorgsfenomen som i for liten grad er analysert. En gjennomgang av 206 studier om empati i medisinfaget viser at empati sjelden defineres, og at forholdet mellom en empatisk forståelse og en faglig medisinsk forståelse i liten grad er utforsket. Det er min antakelse at det også blant sykepleiere eksisterer ulike og til dels lite gjennomtenkte oppfatninger av hva empati med pasienten handler om. Hensikten med denne artikkelen er å redegjøre for noen ulike teoretiske posisjoner, forskningsbidrag og diskusjoner omkring empati. Jeg vil fremheve noen problemstillinger som empatiforskningen bidrar til, og som jeg mener er særlig relevante for sykepleiefaget.

Materiale og metode

Empatiforskningen har fått en fornyet interesse, og den finner sted innenfor ulike fag som filosofi, psykologi, medisin- og helsefag, og kognitiv vitenskap. Litteraturen som det refereres til i artikkelen, bygger ikke på et systematisk litteratursøk, men på interesse for helsefaglig litteratur på feltet. Jeg har tidligere utforsket empati i sykepleieres arbeid på hospice, og denne studien, samt etikkundervisning for bachelor- og masterstudenter, bidrar til nærmest daglig omgang med teori om etikk og empati.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Psykoseforståelse: et kritisk blikk på tvillingstudier (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

KRITISK: – Tvillingstudier om sammenhengen mellom gener og psykose baserer seg på flere uholdbare antagelser. Ill.foto: hartcreations, iStockphoto

Mens det gjenstår å identifisere betydelige geneffekter for psykoser, hevdes det at tvillingstudier viser at psykoser er 70–85 % genetisk betinget. Men tvillingstudier er basert på uholdbare antakelser som gjør dem uegnet til å estimere geneffekter.

Skal man tro forskningen, er det liten grunn til å anta at psykoser er genetisk bestemt. Likevel holder mange fortsatt fast ved en slik antagelse, ikke minst ved å vise til tvillingstudier. Men disse studiene er lite egnet til å estimere geneffekter. Det vi derimot vet, er at alvorlig psykososialt stress er viktig. Særlig relasjonelt stress i barndommen – som seksuelt og fysisk misbruk, psykologisk misbruk, neglisjering og mobbing – er sterkt overrepresentert blant personer med schizofreni og tilgrensende psykoselidelser (Varese et al., 2012). I det siste tiåret er det også rapportert om dose-respons-sammenhenger mellom alvorlig psykososialt stress og slike psykoselidelser (heretter betegnet som psykoser) fra en rekke befolkningsstudier (Read, Bentall & Fosse, 2009). For eksempel fant en engelsk undersøkelse av 8580 personer at de som hadde erfart en type alvorlig stress i barndommen (som seksuelt overgrep eller mobbing), hadde en 1,7 ganger større risiko for psykose i voksen alder enn de som ikke hadde erfart slikt stress. For de som hadde erfart tre typer alvorlig stress, var risikoen 18 ganger høyere, og for de med fem typer var den 193 ganger høyere (Shevlin, Dorahy & Adamson, 2007).

Derimot har det vist seg vanskelig å identifisere sammenhenger mellom gener og psykoser i genetiske assosiasjonsstudier. En kritisk tolkning av denne forskningen er at ingen DNA-varianter har vist noen konsistent sammenheng med disse lidelsene. En mindre kritisk tolkning er at genvariantene som har blitt identifisert, kun forklarer en begrenset del (1–3 %) av psykoserisiko. Likevel konkluderer genforskere med at gener har stor betydning, og viser til estimater fra atferdsgenetikken som forteller at psykoser er 70 % til 85 % genetisk betinget eller arvelige (heritable) (Gershon, Alliey-Rodriguez & Liu, 2011; The International Schizophrenia Consortium, 2008). Forskjellen mellom de marginale effektene som er funnet i genassosiasjonsstudiene, og de svært høye estimatene fra atferdsgenetiske studier, beskrives i litteraturen som den manglende heritabiliteten. Denne manglende heritabiliteten har ført til omfattende diskusjoner i genfeltet. De fleste genforskere hevder at årsaken er svakheter ved de genetiske assosiasjonsstudiene, som måleproblemer, uklare definisjoner av psykoser og at DNA kan ha mer sammensatte effekter enn en tidligere har antatt.

Les mer her: Psykoseforståelse: et kritisk blikk på tvillingstudier

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Kognitiv miljøterapi i kommunalt bofellesskap (Sykepleien.no)

Kognitiv miljøterapi kan øke følelsen av trygghet i utfordrende situasjoner for ansatte i kommunale bofellesskap. Ill.foto: track5, iStockphoto

Bakgrunn: Krevende faglige utfordringer blant ansatte som arbeider i kommunale bofellesskap med personer med psykiske helseproblemer, var utgangspunktet for et samarbeid mellom DPS og kommunen om et toårig kompetanseutviklingsprosjekt.

Hensikt: Å undersøke hvorvidt bruk av kognitiv miljøterapi (KMT) som forståelsesramme i undervisning og veiledning av helsepersonell i et kommunalt bofellesskap for personer med psykisk helseproblemer, kan bidra til å utvikle og styrke tillit til egen og gruppens kompetanse. Hvordan erfarer ansatte i et kommunalt bofellesskap systematisk undervisning og veiledning med kognitiv miljøterapi som forståelsesramme?

Metode: Det ble gjennomført tre fokusgruppeintervjuer over en toårsperiode. Det ble utført en tematisk innholdsanalyse.

Resultater: Deltakernes kompetanse i å håndtere utfordrende situasjoner er styrket ved prosjektets slutt sammenliknet med oppstart. KMT oppleves som en metode som er tilgjengelig og anvendelig i samhandling med brukerne og bidro til faglig utvikling blant deltakerne. Samarbeidet med spesialisthelsetjenesten er bedret i løpet av prosjektperioden.

Konklusjon: KMT synes å være en egnet tilnærming i bemannete bofellesskap for personer med psykiske helseproblemer i kommunen. Økt kompetanse og felles forståelse av terapeutiske tilnærminger har positiv betydning for samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Bokanmeldelse: Mest om «seksualitetens sorger» (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Av E Almås

Det er ikke så lett å si hvem denne boken er skrevet for: Innholdet vil være nyttig spesielt for dem som arbeider med overgripere, men formen innbyr til en langt videre leserkrets ved at Langfeldt skriver i et lettfattelig språk ut fra sin egen erfaring som terapeut.

Tittelen er vid, og boken kunne nok vært tjent med å presentere seg med en mer spesifikk beskrivelse av innholdet, som i hovedsak dreier seg om «seksualitetens sorger» og om mer problematiske uttrykksformer.

Det er en liten bok som omhandler mye. Den er bygd opp av 28 kapitler, de fleste svært korte.

Den første delen av boken er den lyseste og omfatter erotikk og seksualitet, den seksuelle frigjøringen, seksuell utvikling og forelskelse og kjærlighet. Langfeldt er opptatt av at mye av samtalen omkring seksualitet er basert på en forståelse av at seksualitet er legitimert som reproduksjon, og at seksualitet som ikke har stått i reproduksjonens tjeneste, er blitt sykeliggjort. Det har ført til at viktige deler av seksuell utvikling, som handler om følelsesforvaltning, tilknytning og kommunikasjon, er blitt overlatt til tilfeldighetene.

Den siste og mest omfattende delen handler om overgrep, om problematiske seksuelle tenningsmønstre og om hvordan disse utvikles. Dette kan være interessant lesning for mange, både fagfolk og legfolk, ikke minst, kanskje, for dem som er aller mest personlig berørt av en problematisk seksualitet eller en problematisk identitet.

Langfeldt er en av dem i Norge som har mest erfaring med å arbeide med seksuelle overgripere, og han har et hjertebarn: Maskuline homoseksuelle menn kan ha større utfordringer med å erkjenne sin homoseksualitet, og dermed komme til å undertrykke sine seksuelle følelser, slik at de tvinger seg frem gjennom overgrep overfor unge gutter, dels fordi det ligger en grad av identifikasjon med dem, dels fordi det ikke er like krevende som en likeverdig seksuell relasjon. I vårt samfunn er det vanskelig å utvikle en homofil identitet. Langfeldt mener at det er viktig å støtte unge homoseksuelle i forhold til en homoseksuell identitet for å unngå utvikling av seksuelle overgripere.

Langfeldt skriver om viktige ting, og formen bidrar til at det er lettere å ta det til seg. Det kan være godt å ta en liten munnfull og så ta en pause. For dem som måtte være interessert i å gå dypere inn i stoffet, er det rikelig faglitteratur. Det meste er på engelsk, så det er prisverdig at det har kommet en slik liten bok som kan være det første steget inn i en meget problematisk verden

Les hele anmeldelsen her

0

Bokanmeldelse: Humanistisk om å arbeide med seksuelle overgripere (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Av T Langfeldt

Fordommer mot i det hele tatt å forholde seg til personer som har begått seksuelle overgrep, er svært utbredt. Det er derfor positivt å lese en bok hvor man nettopp påpeker dette, og hvor man understreker viktigheten av kunnskap. Målgruppen er nok mer det amerikanske samfunnet, som virkelig trenger en bok av dette formatet.

Boken er detaljert og pragmatisk og et viktig bidrag til alle som arbeider klinisk med personer som har begått seksuelle overgrep. Den er et bidrag til et paradigmeskifte i forståelsen av personer som har begått seksuelle overgrep, over i et humanistisk menneskesyn, selv om handlingene kan være avskyelige. Forfatterne, som begge er kliniske sosionomer, viser store kunnskaper innen feltet – både juridisk og klinisk. Et viktig aspekt er at de ser på overgriperen som pasient.

Forfatterne beskriver juridiske sider, hva som skjer i domstolene, kliniske undersøkelser, ulike typer overgrep og til slutt ulike behandlingsformer fra «sex-addiction»-forståelse til individual-, familie- og gruppeterapi. Men de tar også opp ofrene og deres familie.

I mange år har jeg kjempet en kamp mot å kalle barn og unge seksuelle overgripere, og i stedet kalle dem for barn og unge i seksuelle kriser. I USA er det uttrykket «juvenile sex offenders» som brukes. Forfatterne er av samme oppfatning og foreslår «sexual misconduct behavior».

Det blir lite plass til teoretisk og politisk diskusjon. Men for dem som vil vite mer om personer som begår seksuelle overgrep, er dette en viktig bok – også for dem som ikke tilhører den amerikanske kulturen.

En viktig mangel er at forfatterne ikke tar med den nyere tilknytningsforskningen og dens relasjon til overgrepsproblematikk. Flere artikler som direkte knytter tilknytningsskader i tidlig barndom til det senere å begå overgrep, er spennende og kan gi oss ny informasjon om hvordan vi kan forebygge seksuelle overgrep.

At forfatterne i siste utgave refererer til «standards of care» for behandling av både ungdom og voksne, som jeg har vært med på å utforme, er viktig og betryggende. Det plasserer boken i en humanistisk diskurs som det er viktig å kjempe for.

Les hele anmeldelsen her

0

Ny opptrappingsplan for rusfeltet kommer i 2015

Alkoholkampanjen «Åpenbart påvirket» er først og fremst rettet mot de under 35 år som går på byen. Ill.foto: Maica, iStockphoto

Den nye opptrappingsplanen for rusfeltet skal være klar i løpet av 2015, ifølge fagdirektør Christian Sohlberg i Helse- og omsorgsdepartementet.

Helseminister Bent Høie har varslet en ny opptrappingsplan, med mål om å etablere sammenhengende behandlingsforløp for personer med rusproblemer.

Høie vil at psykisk helse-arbeidet i kommunene skal styrkes, og vil prioritere kommunene framfor spesialisthelsetjenesten. Dette skal blant annet gjøres ved å øremerke 343 millioner kroner av kommunenes frie midler til rusarbeid. Høie vil korte ned ventetiden ved å kjøpe inn 200 flere døgnplasser fra private tilbydere og stiftelser.

Han vil blant annet ha nasjonale krav til hva kommunene skal foreta seg dersom alkohollovgivningen blir brutt på skjenkesteder. Høie oppfordrer sterkt til at Skjenkeloven håndheves. Han mener kommunene altfor sjelden inndrar skjenkebevillingen og vil ha et system med prikkbelastning for skjenking av mindreårige eller berusede personer.

Det er en mye større andel blant dem under 30 som mener at skjenkeloven håndheves for strengt enn blant eldre grupper. Unge mennesker er også mest utsatt for vold og skader i forbindelse med alkoholbruk. Dette er noe av bakgrunnen for at Helsedirektoratet siden november 2013 har gjennomført en kampanje mot overskjenking av ungdom, «Åpenbart påvirket«.

– Den nye opptrappingsplanen lages av helse- og omsorgsdepartementet (HOD), og skal være klar i løpet av 2015, forteller fagdirektør i HOD Christian Sohlberg til PsykNytt.

Han fortsetter: Planen vil omhandle helse- og omsorgstjenestene til mennesker med rusproblemer, samt forebygging. Primær forebygging som folkeopplysning vil ikke omfattes av planen, kun den forebyggingen som helse- og omsorgstjenesten har ansvaret for.

– Formålet med opptrappingsplanen er å styrke innsatsen overfor mennesker med rusproblemer ved å gjøre innsatsen raskere, bedre og mer sammenhengende. Hjelpen skal forebygge at problemer får utvikle seg videre, forklarer Sohlberg.

Resultatet av den forrige opptrappingsplanen som gjaldt fram til 2012, ble oppsummert i en rapport fra Helsedirektoratet i 2012. I rapporten går det blant annet fram at bruken av alkohol og cannabis blant ungdom har gått ned, samt at 40 prosent av dem som har vært med på kvalifiseringstiltak, har gått over i jobb eller studier. Rundt 700 rusmisbrukere har fått oppfølging av en tillitsperson som skal være en døråpner inn mot ulike tjenester og brobygger mellom tjenestene.

Oppsummeringen viste at de aller fleste av de 147 tiltakene i opptrappingsplanen er gjennomført eller igangsatt, og mange av delmålene i planen er helt eller delvis oppnådd. I løpet av årene 2005 til 2012 ble rusfeltet styrket med mer enn 1 milliard kroner.

Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon arrangerer 6. mai i år et nasjonalt ruspolitisk seminar i Oslo.

Aktuelle lenker:

Valg 2013: Høyre vil bruke 2 milliarder ekstra til rusfeltet

Vil ha ny opptrappingsplan

Nasjonalt ruspolitisk seminar

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Her er kunnskapen om å redusere tvang

Det er usikkert hvilke tiltak som virker for å redusere bruken av tvangsbehandling. Ill.foto: Casarsa, iStockphoto

Hvordan kan helsepersonell og helsevesen redusere bruken av tvang? Vi har samlet kunnskapsressurser fra inn- og utland om aktuelle tiltak.

Tvang i psykiatrien er et sammensatt problem. Hensyn til pårørende, samfunnet og pasienten vil ofte stå i strid med hverandre.

Balansegangen mellom forskjellige hensyn er beskrevet i NOU 2011.9. Det finnes eksempler på at tvangsbehandling har blitt opplevd som krenkende av pasienter. Andre ganger har pasienter i ettertid vært positive til at tvang ble anvendt.

Likevel er det et uttrykt politisk og faglig mål at bruken av tvangsbehandling skal reduseres. Den som kjenner best hvor skoen trykker, er ofte den som har den på. Et informasjonshefte fra Erfaringskompetanse.no ser tvangsbehandlingen fra pasientenes side.

En av pasientene som uttaler seg i heftet, sier at hun har forståelse for bruken av tvangsinnleggelser, men hun kritiserer bruken av tvang inne på institusjonene.

Psykisk helsevernlovens paragraf 3-3 regulerer muligheten for bruk av tvang, og det er flere vilkår som skal være oppfylt.

Like fullt holder bruken av tvang seg nokså konstant i Norge. Helsedirektoratet utga i 2012 en rapport som viste at bruken av tvangsbehandling hadde holdt seg uendret fra 2008 til 2011.

Kunnskapssenteret publiserte i 2012 en systematisk oversikt om effekten av tiltak for å redusere bruk av tvang i psykisk helsevern for voksne. Kunnskapssenterets konklusjon var at de inkluderte studiene hadde for lav kvalitet til at en kunne trekke noen konklusjoner fra dem. Hvis du vil ha en oppdatert oversikt over forskning på området, kan du søke i PubMed.

NOU 2011:9, kap. 15.2 sier: Den norske diskusjonen om tvang innenfor psykisk helsevern har tradisjonelt vært fokusert på rettssikkerhetsproblemene ved etablering og opprettholdelse av tvungent vern. Inngrep «under oppholdet» – herunder tvangsmedisineringsproblematikken – har blitt viet mindre oppmerksomhet.

Ett av målene med Samhandlingsreformen er å gi grunnlag for mestring fremfor plastring. Forebygging, habilitering og rehabilitering skulle kunne redusere bruken av tvungent psykisk helsevern.

Forskning

Det finnes en god del forskning på tvangsbehandling, men den kan være litt vanskelig å finne.

Et eksempel er forskning på om tvungen dagpasient-behandling reduserer innleggelser eller gir færre arrestasjoner av mennesker med alvorlige sinnslidelser. En systematisk oversikt fra Cochrane Library viser at tvungen poliklinisk behandling ikke hadde stor effekt på innleggelser, sosial fungering eller tilfredshet med behandlingen. Det finnes også en systematisk oversikt om pasientens egne forhåndsregistrerte preferanser, i tilfelle han eller hun skulle bli ute av stand til å ta avgjørelser seinere.

Sverige og Danmark

Også i nabolandene våre er det interesse for å redusere tvang i psykiatrien. I Sverige har Socialstyrelsen en samleside om tvang. Socialstyrelsen utgav i 2013 rapporten Bättre vård – mindre tvång? en vurdering av avtalen om å forbedre behandlingen på sengeavdelinger. I 2009 kom rapporten Innehållet i den psykiatriska tvångsvården.

I Danmark er de også opptatt av å få ned tvangsbruken. Tvangsbruken har holdt seg ganske konstant, og Danske Regioner krevde i fjor en nasjonal handlingsplan for tvang i psykiatrien.

Aktuelle lenker:

NOU 2011:9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet – Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern

Systematisk oversikt fra Kunnskapssenteret om effekten av tiltak for å redusere bruk av tvang i psykisk helsevern

Søk i Pubmed på tvang og reduksjon

 

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

 

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑