Psykodynamisk foreldrearbeid øker foreldrenes mentaliseringsevne og gjør barnets fremtoning til et forståelig språk.
Behandling av psykiske lidelser hos barn betyr som regel også at barnets foreldre/foresatte tilbys en eller annen form for profesjonell hjelp. Foreldrearbeid er en vanlig metode for å involvere foreldre i barnets behandling. Jeg vil i denne artikkelen beskrive en måte å (sam-)arbeide med foreldre på i forbindelse med barnets psykoterapi. Den har sitt teoretiske grunnlag i en psykodynamisk forståelse av foreldreskapet og relasjonen mellom foreldre og barn. Og den henter sine tekniske erfaringer primært fra foreldrearbeid som støttefunksjon til en psykodynamisk barnepsykoterapi.
Psykodynamisk psykoterapi med barn har tradisjonelt vært opptatt av å tilby foreldrene et eget rom for å arbeide med sine relasjoner til barnet, sine reaksjoner på at barnet trenger hjelp fra psykisk helsevern, og med sine reaksjoner på barnets forandring gjennom den barnepsykoterapeutiske prosessen (Harris, 1968; Novick & Novick, 2005; Rustin, 2009; Sutton & Hughes, 2005; Tsiantis et al., 2000). Vesentlig har vært behovet for å kunne skjerme det barnepsykoterapeutiske arbeidet fra utilbørlig innblanding fra foreldrene og å kunne konsolidere positive resultater fra barnets terapi (Frick, 2000). Barneterapeuter har også fra starten av vært klar over at man ikke kan basere seg på barnets motivasjon som bærende for behandlingen. Barnet bringes til behandling, og det er foreldrene som må bære motivasjonen i perioder når barnet selv ikke vil komme til timene sine (Holder, 2005).
I en psykodynamisk terapitradisjon er det som regel slik at det ikke er barnets terapeut, men en annen behandler, som møter foreldrene, selv om dette fortsatt diskuteres og det finnes eksempler på at barneterapeuten også har foreldrearbeidet (Altman, 2004; Horne, 2000; Klitzing, 2011). Begrunnelsen for oppdelingen er også den at vi ikke kan forvente at barnets terapeut skal klare den noen ganger overmenneskelige oppgaven det er å balansere mellom sterke projeksjoner fra barnet og foreldrene, og sine egne tendenser til å identifisere seg med den ene parten i en problematisk relasjon. Behovet for teamarbeid i behandlingen av barn og familier er stort: Splitting, projeksjon og iscenesettelse av familiens vansker gjennom teamets arbeid med saken er vel kjent innenfor den psykodynamiske tradisjonen (Kolvin & Trowell, 1996; Rustin, 2009).
Foreldrearbeid trenger ikke å være avhengig av at barnet selv mottar behandling; det kan også være en selvstendig tilnærming til psykisk helsearbeid med barn og ungdom. Helt siden Freud (1909) behandlet lille Hans indirekte gjennom brev og konsultasjoner med guttens far, har den psykodynamiske psykoterapitradisjonen hjulpet barn gjennom arbeid bare med barnets foreldre (Pantone, 2000; & Jacobs, 2006).
Grunnleggende for psykodynamisk foreldrearbeid i dag er Winnicotts utsagn: «There is no such thing as an infant» (1960; s. 39), som betyr at vi ikke kan forstå barnets fungering uavhengig av relasjonen mellom barnet og foreldrene. Psykoanalytisk utviklingspsykologi har beveget seg fra et intrapsykisk til et relasjonelt perspektiv. Og dette relasjonelle perspektivet sier at barnet i stor grad formes av sine primære relasjoner (Likierman & Urban, 2009; Lyons-Ruth, 1998; Trevarthen, 2001). Det er derfor ikke lenger mulig å forstå barnets indre verden avskåret fra dets pågående relasjonelle erfaringer (Slade, 2008).
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
