Foreldrekonflikter ved samlivsbrudd dreier seg ikke bare om bosted og samværstid med barnet. Denne studien av mekling har identifisert flere forhold som ligger bak og bidrar til gordiske knuter. Fagfolk som arbeider med barn og familier etter brudd, bør sette seg inn i kjennetegnene.
Det er dokumentert at barn, etter samlivsbrudd, har flere tilpasningsproblemer enn barn fra intakte familier (Emery, 1999; Kelly, 2000). Foreldrekonflikter pekes ut som den største risikofaktoren for en negativ utvikling (Amato, 2000; 2001; Cheng, Dunn, O’Connor, Golding & the ALSPAC Study Team, 2006; McIntosh, Wells & Long, 2007). Fortsatt kontakt med begge foreldre utgjør et gode for barn flest. Samtidig kan godet forringes, og til og med bli en belastning, når foreldrenes konflikter preger barneomsorgen.
Disse funnene var tydelige allerede i begynnelsen av 1990-tallet. I Norge la det grunnlaget for innføringen av en obligatorisk meklingsordning i 1993. Intensjonen var at foreldre skulle få støtte til å legge en plan for samarbeidet som passet for dem selv og deres barn, ut fra deres egen kunnskap om barnet og hva de kunne bli enige om, samt få relevant informasjon om aktuelle avtaletemaer, økonomiske konsekvenser og vanlige reaksjoner hos barn.
To nyere undersøkelser av mekling (Gulbrandsen & Tjersland, 2013; Ådanes, Haugen, Jensberg, Lossius Husum & Rantalaiho, 2011) viser at meklingsordningen bidrar lite til å løse konfliktene for dem som trenger det mest. Håpet om å få hjelp var lavt, et stort flertall av dem som møtte i konflikt, fikk ikke avtaler, og konfliktene varte ved i lang tid etter meklingen. Med et tilbud på syv møter benyttet bekymringsfullt få mer enn ett møte. Barn inviteres sjelden med i meklingsprosessen. Fagfolk og myndigheter har etterspurt mer kunnskap om de konfliktene man møter i mekling.
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
