Psykologer kommer jevnlig i kontakt med pasienter som har helseproblemer av betydning for å kjøre bil. Da skal psykologen melde fra til myndighetene, selv om meldeplikten kan stå i veien for behandlingsrelasjonen. For vi kan ikke late som om pasientens atferd bak rattet ikke angår oss.
Daglig foregår det rundt 70 000 kjøreturer i Norge der bilføreren er påvirket av alkohol eller andre rusmidler, og bruk av rusmidler en av de viktigste årsakene til trafikkulykker (Waksvik, 2010). Psykologer generelt, og spesielt psykologer innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling, kommer jevnlig i kontakt med pasienter med helseproblemer av betydning for evnen til å kjøre bil.
Motstridende hensyn – et vanskelig regelverk å forvalte
Intensjonen bak lovverket er å sikre at bilførere har tilstrekkelig helse til å kunne kjøre trygt. Vi vet at personer med rusmiddelmisbruk er overrepresentert i trafikkskadestatistikken. På den annen side har helsepersonell en tungtveiende taushetsplikt om pasientforhold. Ingen skal unnlate å søke nødvendig helsehjelp av frykt for hva helsepersonell får vite.
Respekt for pasientens autonomi, selvbestemmelse og brukermedvirkning er vektlagt i både helsetjenesten og helselovgivningen. Men noen ganger kommer disse prinsippene i konflikt med andre hensyn, og taushetsplikten er ikke absolutt. Førerkortsaker viser at andre hensyn kan veie så tungt at taushetsplikten må eller bør vike, og er saker hvor pasientens behov for konfidensialitet dermed kommer i konflikt med offentlige interesser. Psykologens dobbeltrolle som både tillitsperson og utøver av samfunnsmessig kontroll skaper da et spenningsfelt. Når meldeplikt aktualiseres, er ikke psykologen bare terapeut lenger, men kan av pasienten oppleves som en kontrollør, en som sanksjonerer, ja, i verste fall en angiver.
Les mer her: Psykologens meldeplikt i førerkortsaker – refleksjoner fra en ruspoliklinikk
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
Legg inn en kommentar