Av E Kringlen
I 1980-årene så man i USA nærmest en epidemi av multippel personlighetsforstyrrelse i kjølvannet av de mange rettssakene etter seksuelle overgrep. Epidemien døde ut i 1990-årene etter avsløringer av flere terapeutiske skandaler som var knyttet til denne diagnosen.
Men nye amerikanske psykiatriske epidemier har siden sett dagens lys, som Aspergers syndrom, AD/HD og nå bipolar lidelse. Ja, til og med barn får nå denne diagnosen i USA, og det rapporteres om medikamentell behandling for bipolar lidelse helt ned til toårsalderen.
Den britiske psykiateren og psykofarmakologen David Healy publiserte i 1997 The antidepressant era, der han gir en glimrende fremstilling av 1990- årenes «depressive epoke», hvor salget av de nye antidepressivene nådde svimlende høyder i vestlige land.
I sin nye bok, med den litt misvisende hovedtittelen Mania, gir Healy en inngående skildring av utviklingen av diagnosen manisk-depressiv sinnslidelse.
Begreper som mani, melankoli, galskap, dysfori, dystymi og paranoia går tilbake til de gamle grekerne og romerne, men manisk-depressiv sykdom er et nyere begrep som vanligvis knyttes til Emil Kraepelins (1856 – 1926) inndelinger fra slutten av 1890-årene. Healy viser imidlertid at sjefen for McLean-hospitalet i Boston, Rufus Wyman (1778 – 1842), allerede i 1830 beskrev sykdommen. I 1899-utgaven av sin lærebok inkluderte Emil Kraepelin symptombilder som hebefreni, katatoni og paranoid psykose i sitt begrep dementia praecox. Manisk-depressiv psykose ble omtalt nærmest som en kontrast til dementia praecox. Det nye ved Kraepelins inndeling var den vekt han la på prognosen. Mens dementia praecox (schizofreni) i alminnelighet hadde en dårlig prognose, hadde manisk-depressiv psykose en god prognose.
