PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Av Kim Larsen

Når en sommerlig vandring i vakkert alpelandskap utløser sorg over at vinteren snart nærmer seg, henger det sammen med lystprinsippet, skriver Freud i en av sine artikler om hverdagspsykologi.

Freuds pasienter var i hovedsak nevrotiske kvinner, og psykoanalysens utgangspunkt var psykopatologiske tilstander. Freud alminneliggjorde imidlertid det patologiske ved å understreke den kun kvantitative og gradvise overgangen mellom det nevrotiske og det normale. Han kan derved også beskyldes for å patologisere det normale og endatil det sublime. Et eksempel på det siste er Freuds analyse av kunstneriske produkter og patografier over kjente kunstnere, med påstanden om at det sublime i kunsten kan tilbakeføres til blant annet opphavsmannens driftsmessige kjernekonflikter.

Sommerlige bekymringer

Likevel – Freud skrev også om hverdagslige fenomener per se med vekt på normalpsykologiske mekanismer, som han analyserte ut fra sine hovedprinsipper om psykisk fungering. Et slikt eksempel er «On transience» (1916), hvor Freud beskriver en sommerlig tur med to bekjente i et vakkert alpelandskap. Freuds bekjente ble lei seg og nedstemte over å tenke på at den skjønnheten som omgav dem, var sørgelig temporær; om få måneder ville det være vinter. Freud forklarte sine turvenners tristhet med at de sørget over det forventede tapet av skjønnheten, og derfor satte seg selv i den paradoksale situasjon at de ikke evnet å nyte den. Dette igjen setter Freud i sammenheng med det underliggende hedonistiske prinsipp i psykoanalysen: lystprinsippet. Sugarman utdyper: «The mind instinctively withdraws from pain and, as it did in this case, disrupts the pleasure it might otherwise gain from its perception.» (s. 3).

Susan Sugarman fremhever at selv om Freuds overliggende fokus var på det patologiske, det mørke og det uvanlige, er det også slik at han forsøkte å belyse vanlige menneskelige erfaringer. Eksempler er «people’s appreciation of humor, their capacity to become engrossed in fiction, their susceptibility to superstition and religion, and their disposition to a variety of emotional experiences.» (s. 4).

Les hele anmeldelsen her

Av T Gude 

Hvordan skal begrepet «the virtuous psychiatrist» oversettes til norsk? Den mest nærliggende oversettelsen av det engelske ordet «virtuous» er «dydig», men det gir ikke åpenbar mening i denne sammenhengen. Det forfatterne belyser, er et sentralt tema innen medisinen generelt og psykiatrien spesielt, om den etiske ballasten som trengs for å utøve faget rettmessig. Kanskje rettmessig eller enda bedre, rettskaffen, kan være en forståelig oversettelse av «virtuous».

Den rettskafne psykiater, hvilke utfordringer vil hun/han møte i sin yrkeskarriere som er spesielle og annerledes enn i medisinen for øvrig? Forfatterne beskriver hvordan psykiateren må forholde seg til, og utøve sin faglighet overfor, mennesker med alvorlige psykiske lidelser som av og til må behandles mot sin vilje – fordi de ikke er i stand til å ta hånd om sin egen tilværelse. Hva kreves av slike yrkesroller for at faglig forsvarlighet kan opprettholdes, at psykiateren ikke prøver å tilfredsstille egne behov på bekostning av pasientene? Og hva er spesielt for disse pasientene? Dette prøver forfatterne å gi svar på, i løpet av de åtte kapitlene, ved å kombinere filosofi og egen klinisk erfaring. Deres utgangspunkt er at søkelyset i for liten grad er rettet mot dette temaet og at temaet er for lite diskutert i fagkretser og i litteraturen, derfor vil de sette det på dagsorden.

En god psykiater trenger, ifølge forfatterne, en vedvarende oppmerksomhet på de moralske aspektene ved sin psykologiske og medisinske forståelse av sine pasienter, som er spesielt sårbare. Deres sykdomstilstand kan i høyere grad enn hos somatiske pasienter utvikle seg til en kronisk lidelse, i tillegg til at de fortsatt utsettes for stigmatisering fra samfunnet. Spesielt for psykiateren er også at i behandlingssammenheng er forholdet mellom pasient og terapeut av helt vesentlig betydning og avgjørende for forløp og utfall av behandlingen mer enn i somatisk medisin.

Dermed er psykiaterens evne til å beherske relasjonsaspektet av vital betydning, det gjelder hvorvidt kjønnsaspektet (om pasient og terapeut er av samme eller motsatt kjønn), seksuell legning, sosial klasse og etnisk tilhørighet gir terapeuten spesielle utfordringer og kan sette vedkommendes kompetanse på strekk. I norsk psykiatri har denne erkjennelsen medført at veiledning er en bærebjelke i spesialistutdanningen, med obligatoriske krav i spesialistreglene om både regelmessig klinisk veiledning og psykoterapiveiledning.

Forfatterne gir mye plass til å omtale sentrale karaktertrekk hos den rettskafne psykiater. Det dreier seg bl.a. om pålitelighet, nøyaktighet, ærlighet, omsorgsevne, velvillighet, empatisk kompetanse og integritet, sistnevnte kan ses som en syntese av de foregående. Alle disse karaktertrekkene er det ikke vanskelig å være enig med dem i at kan være idealer å strekke seg etter.

Les hele anmeldelsen her