Denne artikkelen beskriver hvordan infeksjon kan påvirke serumkonsentrasjon av klozapin og håndtering av dette. Bør man monitorere for toksisitet og vurdere dosereduksjon, eller alltid redusere dosen?
Jan Anker Jahnsen
Farmakologi
Klozapin er godkjent i Norge for behandlingsresistent schizofreni, definert som utilstrekkelig effekt av to andre antipsykotika, inkludert ett andregenerasjons antipsykotikum, samt for pasienter med alvorlige nevrologiske bivirkninger av andre antipsykotika. Det er en sammenheng mellom serumkonsentrasjon og risiko for visse bivirkninger, spesielt hypersalivasjon, sedasjon, delir, krampeanfall, takykardi og hypotensjon. RELIS har tidligere skrevet en artikkel om klozapin med fokus på behandlingseffekt og risiko for alvorlige bivirkninger, som kan være nyttig supplement til denne artikkelen.
Klozapin er et basisk legemiddel med høy grad av proteinbinding (95–98%) til alfa-1-surt glykoprotein (AGP), også kalt orosomukoid. Legemidlet metaboliseres i stor grad i leveren, hovedsakelig av CYP1A2 til den aktive metabolitten desmetylklozapin (også kalt norklozapin), og i mindre grad av CYP2C19 og CYP3A4 . Det anbefalte referanseområdet for serumkonsentrasjoner av klozapin er 300–2500 nmol/L.
Økt konsentrasjon av klozapin assosiert med infeksjon
Flere kasusrapporter har beskrevet økt konsentrasjon av klozapin i forbindelse med infeksjoner. En oversiktsartikkel fra 2018 identifiserte 40 ulike kasus der pasienter hadde samtidig infeksjon og klozapinkonsentrasjon på over 3000 nmol/L, eller minst 1800 nmol/L og samtidig kliniske symptomer på toksisitet. Til tross for at gjennomsnittskonsentrasjonen av klozapin var over 5000 nmol/L, ble det kun rapportert om ett tilfelle av krampeanfall.
Les hele artikkelen: Klozapin ved infeksjon (RELIS)
