Mange kan ha glede av rapportene om psykisk helsearbeid. Ill.foto: killerb10, iStockphoto
Helsebiblioteket har samlet rapporter om psykisk helsearbeid. Det er mange som arbeider med psykisk helse, og de fleste vil finne noe av interesse her.
Rapportene dekker et vidt spektrum av emner: allmennlegetjenester, boforhold, forebygging, pasienterfaringer, psykologtjenester, sykehus, trygd, tvang, arbeid, forskjeller i sykelighet, folkehelse og katastrofer. Du finner lenke til rapportene nederst i artikkelen.
Helsebibliotekets rapportsamling tilstreber ikke å være komplett, men vi prøver å finne fram til rapporter som kan være nyttige i psykisk helsearbeid. Du vil finne tilsvarende rapportsamlinger under de fleste spesialfeltene under psykisk helse. Hvis du vet om rapporter som vi ikke har lenket til, kan du gi oss et hint ved å sende en e-post til nettredaktøren.
Kommunal helsetjeneste: Frisklivssentralane kan hjelpe den enkelte med å få eit sunnare liv. Ill.foto: Yuri_Arcurs, iStockphoto.
Folkehelseprofilane 2014 for kommunane viser at det er store variasjonar i kor stor del av befolkninga som har psykiske symptom og lidingar.
– Angst og depresjon er dei mest utbreidde psykiske lidingane og dei klart mest kostnadskrevjande psykiske lidingane for samfunnet. Samtidig er desse lidingane dei lettaste og mest lønsame å førebyggje, seier divisjonsdirektør Ellinor F. Major ved Divisjon for psykisk helse.
Sjølv ein liten reduksjon i talet på nye tilfelle i ei av desse gruppene vil ha store positive konsekvensar for samfunnet: Færre vil bli ramma av lidingane som pasient eller pårørande, og presset på helsetenestene vil bli redusert.
– Det er viktig at alle kommunane legg til rette for tiltak som fremjar god psykisk helse. Sosial støtte og nære fortrulege kan verne mot depresjon. Frisklivssentralane kan òg vere ein arena for å fremje god psykisk helse og livskvalitet. Tiltak som kurs i å meistre depresjon (KiD-kurs) er bra viss ein først er blitt deprimert, seier Major.
Forskjellar mellom kommunar
Folkehelseprofilane 2014 viser at det varierer frå kommune til kommune kor stor del av befolkninga som har psykiske symptom og lidingar. For eksempel er førekomsten mykje høgare i Kristiansand kommune og andre kommunar i Vest-Agder enn i Jølster eller Lærdal kommune i Sogn og Fjordane. Data om legemiddelbruk viser at 148 av 1000 personar har brukt legemiddel til behandling av psykiske lidingar i Kristiansand kommune, mens tilsvarande tal for Jølster er 86 av 1000.
Kva slags psykisk helse-profil har kommunen din? Sjekk her:
– Forskjellar mellom kommunar kan ha mange årsaker. Det kan vere reelle forskjellar, og det kan òg vere forskjellar som for eksempel kjem av ulik diagnostiseringspraksis og avstand til lege, seier Major.
– Forskjellar kan òg ha samanheng med arbeidsløyse og forhold i skulen, som fråfall og mobbing. I tillegg kan det vere at dei ulike kommunane tilbyr ulike tiltak for førebygging og behandling av psykiske lidingar.
– Kan diagnostiseringspraksisen ha noko å seie?
– Ja, ulik diagnostiseringspraksis og ulik praksis med å føreskrive legemiddel kan verke inn på statistikken, som derfor kanskje ikkje speglar den verkelege førekomsten nøyaktig. Kommunen kjenner dei lokale forholda godt og vil derfor sjølv vere den som best kan tolke tala i folkehelseprofilane, seier Major. Med utgangspunkt i profilane og lokal kunnskap kan kommunane skaffe seg oversikt over den psykiske helsa i befolkninga.
På Helsebiblioteket er det lett å finne rapporter. Ill.foto: Diloute, iStockphoto.
Helsebiblioteket har samlet rapporter om psykisk utviklingshemming. Samlingen er hentet fra offentlige norske nettsteder.
Psykisk utviklingshemmede kan trenge oppfølging fra helsepersonell, og denne oppfølgingen har ikke alltid vært god nok. Det er derfor de startet opplæringsprogrammer for helsepersonell som arbeider med utviklingshemmede. Blant disse programmene er Inkludering og deltakelse og Mangfold og muligheter. Kurset «Mangfold og muligheter» er gratis, men krever registrering og innlogging dersom du vil ha kursbevis.
Rettssikkerheten til psykisk utviklingshemmede er dårligere enn for folk flest. Helsetilsynet avdekket i 2005 og 2006 lovbrudd i svært mange av de undersøkte kommunene. Helsetilsynet gav ut to rapporter om temaet, og det har siden vært tatt opp på flere konferanser.
Utviklingshemmede er mer utsatt for vold og seksuelle overgrep enn andre, og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utarbeidet en kunnskapsoversikt om dette.
Rapportene er samlet under disse hovedoverskriftene på Helsebiblioteket:
Elektrokonvulsiv terapi har vært benyttet ved alvorlig depresjon i mer enn 70 år. Ill.foto: jtyler, iStockphoto
BAKGRUNN Elektrokonvulsiv terapi (ECT) kan i utgangspunktet kun gis til pasienter som samtykker til behandlingen. Dersom pasienten ikke samtykker, kan behandlingen gis unntaksvis i spesielle nødrettssituasjoner. Formålet med denne studien var å undersøke om samtykkespørsmålet var journaldokumentert ved Dikemark sykehus i perioden 1960 – 95 og hvordan det gikk med pasienter som fikk ECT-behandling uten å samtykke.
MATERIALE OG METODE Artikkelen er basert på en gjennomgang av ECT-protokollene og journalene til pasienter som fikk behandlingen i perioden 1960−95 ved tre psykiatriske avdelinger ved Dikemark sykehus. Det ble registrert hvorvidt samtykkespørsmålet var dokumentert og, hvis så var tilfellet, om det var gitt samtykke eller ikke. Materialet omfatter 241 ECT-serier gitt til 141 pasienter.
RESULTATER Samtykkespørsmålet var dokumentert ved 107 av 241 serier. Sju pasienter fikk behandlingen selv om de ikke ønsket det. Median alder for disse sju var 68 år (spredning 56−82 år). Alle hadde diagnosen depressiv psykose og fikk elektrokonvulsiv terapi på vital indikasjon som nødrett. Manglende næringsinntak var beskrevet som hovedgrunnen til vital indikasjon hos alle sju. Ifølge journalen viste de sju bedringstegn dagen etter første behandling. Levetid etter behandlingen varierte fra tre til 19 år.
FORTOLKNING Basert på de journalene hvor det var dokumentert at pasienten ikke samtykket, ble elektrokonvulsiv terapi gitt kun for å redde liv.
Det er påvist at eldre mennesker bruker mer benzodiazepiner enn yngre og at kvinner bruker mer enn menn. Ill.foto: gizos, iStockphoto
BAKGRUNN Totalsalget av benzodiazepiner og z-hypnotika (zopiklon og zolpidem) i Norge har økt siden midten av 1990-årene. Vi har med utgangspunkt i reseptregisterdata studert medikamentvalg og forbruksmønstre over år i forskjellige aldersgrupper og for begge kjønn.
MATERIALE OG METODE Tall for utlevering av benzodiazepiner og z-hypnotika ved norske apotek for årene 2004 – 11 ble innhentet fra Reseptregisteret. Befolkningstall ble innhentet fra Statistisk sentralbyrå. Forbruk er regnet i antall definerte døgndoser (DDD).
RESULTATER Av dem som fikk utlevert benzodiazepiner eller z-hypnotika utgjorde mottakere av mer enn 2 DDD daglig (storbrukerne) en liten gruppe. Vi registrerte et omfattende forbruk av z-hypnotika blant eldre kvinner, og mange fikk forskrevet en mengde tilsvarende en fast daglig dose på 1 – 2 DDD. Totalforskrivningen av alprazolam og nitrazepam/flunitrazepam var lav, men hos dem som fikk utlevert disse medikamentene, var høye doser ikke uvanlig. Bare en liten del av pasientene som fikk forskrevet klonazepam, fikk dette forskrevet med refusjonspunkt. Forskrivning av flere benzodiazepiner og z-hypnotika samtidig er fortsatt ikke uvanlig.
FORTOLKNING Forskrivingen av z-hypnotika til eldre, spesielt kvinner, kan tyde på at mange i denne gruppen bruker sovemidler fast, hvilket er i strid med retningslinjene. En betydelig andel av klonazepamforskrivningen skjer utenfor godkjent indikasjon. For de studerte medikamentene er storbrukerandelen lav, men siden bruken er utbredt, angår dette likevel et betydelig antall mennesker.
Flere menn enn kvinner blir tvangsinnlagt i Norge. Ill.foto: elusivemuse, iStockphoto
Seks prosent færre ble tvangsinnlagt i psykisk helsevern i fjor enn året før, ifølge nye tall fra Helsedirektoratet.
I fjor ble anslagsvis 5400 personer tvangsinnlagt til sammen 7800 ganger i det psykiske helsevernet for voksne.
Korrigert for befolkningsvekst, gir det en nedgang på seks prosent fra 2011, da 5600 personer ble tvangsinnlagt 8100 ganger.
Vet ikke hvorfor
Ifølge Helsedirektoratet er det er vanskelig å si hva nedgangen i antall tvangsinnleggelser det siste året skyldes, eller om nedgangen vil fortsette. Én forklaring kan være resultatene av godt lokalt arbeid som nå begynner å vise seg, skriver direktoratet.
Rapporten Tvangsinnleggelser i det psykiske helsevernet for voksne i 2012 viser også at for innleggelsene der tvungent psykisk helsevern ble etablert, var halvparten av pasientene utskrevet eller overført til frivillig døgnbehandling i løpet av tre uker.
Helsedirektoratet har publisert bekymringsrapport om distriktspsykiatriske sentre. Ill.foto: Warchi, iStockphoto
Helsedirektoratet er bekymret over for liten ressursoverføring fra sykehus til distriktspsykiatriske sentre (DPS) og ber de regionale helseforetakene om å handle.
Onsdag offentliggjorde Helsedirektoratet rapporten Distriktspsykiatriske tjenester 2012, om utviklingen av tjenestetilbudet i det psykiske helsevernet for voksne i perioden 1998 til 2012.
Rapporten er spesielt rettet mot utbyggingen av DPS-tilbudet og hvordan det samlede tjenestetilbudet fordeler seg mellom sykehus og DPS.
Må intensivere arbeidet
I tråd med politiske målsettinger, har det skjedd en forskyving fra sykehus til DPS, og fra døgnvirksomhet til poliklinisk og ambulant virksomhet.
Men de siste fem årene har forskyvingen av ressursene fra sykehus til DPS stoppet opp, ifølge Samdatarapporten.
– Det er bekymringsfullt at forskyvningen av ressursinnsats fra sykehus til DPS har stoppet opp, og de regionale helseforetakene bør intensivere arbeidet med en slik desentralisering av tjenestene, sier avdelingsdirektør Gitte Huus i Helsedirektoratet.
OMFATTENDE: GBD 2010 var et samarbeid mellom 488 forskere fra 303 institusjoner i 50 land. Ill.foto: 123ArtistImages, iStockphoto
Depressive lidelser og ruslidelser er den femte hyppigste årsaken til dødsfall og nedsatt funksjon på verdensbasis, ifølge tidenes største rapport om årsakene til sykdom og død i verden. Den samlede byrden av psykiske lidelser og ruslidelser tilsvarer byrden knyttet til kreftsykdommer.
Den verdensomspennende rapporten Global Burden of Diseases, Injuries, and Risk Factors Study, GBD undersøkte i 2010 de viktigste årsakene til sykdom og død verden rundt, og hvordan sykdomsbildet har endret seg over tid.
Som en del av GBD 2010 ble data om 20 psykiske lidelser og ruslidelser samlet inn i 187 land. Oppsummeringen av dette datamaterialet er nå publisert i the Lancet.
Analysen viser at psykisk sykdom og ruslidelser er den femte hyppigste årsaken til dødsfall og nedsatt fungering i verden, på linje med kreftsykdommer. Psykiske lidelser og ruslidelser forårsaker flere dødsfall enn HIV/AIDS, tuberkulose og diabetes, og overgås med statistisk signifikans bare av kardiovaskulære sykdommer og infeksjonssykdommer.
På verdensbasis utgjør psykiske lidelser og rusmisbruk 23 prosent av all ikke-dødelig sykdom. Depressive lidelser er den viktigste enkeltårsaken: hele 40 prosent av all sykdomsbyrde som skyldes psykiske lidelser kan knyttes til depresjon.
Rapporten viser også at:
Dødsfall og sykdom som følge av psykiske lidelser forekommer oftere blant jenter over ti år og kvinner, mens stoff- og alkoholavhengighet forkommer oftere blant menn i alle aldre.
Det er markant forskjell mellom de ulike delene av verden. Spiseforstyrrelser utgjør de største regionale forskjellene, med høyeste forekomst i Australasia, og lavest i det vestlige Afrika sør for Sahara.
Dødsfall som følge av psykisk sykdom og rus er betydelig lavere i Kina, Japan, Nigeria og Nord-Korea, sammenlignet med verdensgjennomsnittet.
Sykdomsbyrden som følge av psykiske lidelser og ruslidelser økte med 37, 6 prosent mellom 1990 og 2010, noe som henger sammen med befolkningsøkningen og aldring.
Rapporten har en del begrensinger, som at data fra visse deler av verden, i hovedsak Afrika sør for Sahara, øst- og sentral-Europa, og deler av Asia, var svake. En annen viktig begrensing er at tolkningen av symptomer på psykisk sykdom varierer fra kultur til kultur, noe som påvirker statistikken over diagnoser i de ulike kulturelle befolkningsgruppene i verden.
