Boka er til dels hjerteskjærende, og full av livslang kjærlighet.
En av samtaleterapiens nestorer takker av, etter et langt liv i den eksistensielle psykoterapiens tjeneste.
Daniel Willumstad Gunstveit
Hour of the Heart er en samling psykoterapeutiske fortellinger etter samme modell som Kjærlighetens bøddel og Momma, and the Meaning of Life. Likevel er noe annerledes. Irvin Yalom har blitt vesentlig eldre, men viktigere er at han har mistet sin kone og livsvitne, Marilyn. Hun døde av kreft i 2019, en prosess som ble skildret i boka A Matter of Death and Life, hvor Irvin og Marilyn skriver annethvert kapittel frem til døden bryter opp det langvarige ekteskapet. Boka er til dels hjerteskjærende og full av livslang kjærlighet.
A Matter of Death and Life skrev Irvin Yalom om sin begynnende demens som satte begrensninger for den kliniske praksisen hans – han slet rett og slett med å huske enkelte pasienter fra time til time. Likevel følte han at han fremdeles hadde noe å tilby pasientene, og bestemte seg for å gå over til enkeltstående konsultasjoner. Det er her Hour of the Heart plukker opp tråden.
Ungdom og helsesykepleierne var i et prosjekt enige om at SMS og Snapchat ikke kan erstatte fysiske samtaler. Ill. foto: Colourbox.
– SMS og Snapchat kan være en styrke i arbeidet med ungdom i psykisk helsehjelp, sier Ann Katrin Trustrup og Line Jenhaug.
Eskil Skjeldal
– Hva er prosjektets innhold?
– Prosjektet handler om hvordan bruk av SMS og Snapchat kan påvirke lavterskel psykisk helsearbeid for ungdommer. I dette prosjektet er det i hovedsak tatt utgangspunkt i ungdommenes egne opplevelser for å fremme deres stemme. Fem ungdommer og to helsesykepleiere er intervjuet.
– Hvilke spørsmål stilte dere for å finne ut av dette?
– Til ungdommene ble det stilt spørsmål om erfaringene med digital og fysisk kontakt med helsesykepleierne. Det ble videre spurt om hvilken kontakt de foretrakk og elementer som var viktig for følelsen av trygghet i relasjonen, positive og negative erfaringer, og hvordan ungdommene tenker at den digitale kontakten har påvirket relasjonen til helsepsykepleier. Til helsepsykepleierne ble det stilt spørsmål om bruken av digitale plattformer, deres tilgjengelighet der og hvordan det kunne påvirke relasjonen. Om de opplevde kjønnsforskjeller, og positive og negative sider.
– Hva fant dere?
– Vi fant at SMS og Snapchat kan være en styrke i arbeidet med ungdom i psykisk helsehjelp. Man når ut til flere ungdommer, særlig gutter. Digital kontakt var et godt hjelpemiddel i å ordne det praktiske rundt oppfølgingen og hjelperne var mer tilgjengelige. Det var også et godt hjelpemiddel når det gjelder å planlegge samtalene med tanke på tema, slik var både ungdom og hjelpere forberedt til den fysiske samtalen. For spørsmål som kunne være vanskelige å stille ansikt til ansikt var også digital kontakt positivt.
– Dype samtaler om alvorlige tema ble foretrukket at foregikk ansikt-til-ansikt for å unngå misforståelse samt muligheten til å lese hverandres kroppsspråk. Ungdommene ønsket ikke at helsesykepleier skulle bruke ungdommens eget slang-språk digitalt, da det ville oppleves uprofesjonelt og useriøst. Helsesykepleierne så på digital kontakt som et nødvendig supplement i arbeidet med ungdom, men både ungdom og helsesykepleierne var enige om at det ikke kan erstatte fysiske samtaler.
– Hvorfor er dette viktige funn?
– Funnene er viktige fordi de viser hvordan hjelpere i dagens samfunn kan benytte digitale samtaler til å komme i kontakt med ungdommer og også utvide relasjoner med ungdommer. At fysiske møter imidlertid ikke kan erstattes av digital kontakt er viktig i dagens samfunn, blant annet fordi mindre fysiske møter kan ses som ressursbesparende.
Artikkelen stod i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (fra juni 2025) og kan leses her.
Vil du vite mer om prosjektet? Du kan ta kontakt med Ann Katrin Trustrup her: anntrustrup@gmail.com
Ki-baserte chatboter er noe annet enn psykoterapi, skriver artikkelforfatterne. Ill. foto: Colourbox.
Bruk av KI i psykoterapi er først og fremst et prinsipielt og etisk spørsmål. I terapeutisk sammenheng må KI anvendes med kritisk refleksjon og etisk ansvar.
Helene Amundsen Nissen-Lie og Erik Stänicke
I programmet «The Tonight Show» med Jimmy Fallon (Mesella & Diomeda, 2024) gir Jerry Seinfeld følgende beskrivelse av AI (eller kunstig intelligens, KI) høsten 2024:
Alt vi hadde, var ekte intelligens, ikke sant? Fra vår begynnelse som mennesker. Det funket ikke. Vi var dumme, og vi er fremdeles dumme. Men vi fortsatte å tenke, til vi klarte å lage en fake variant av intelligens: kunstig intelligens. Slik at dumme folk ville virke smarte. Men så begynte vi å tenke, kanskje var ikke det det smarteste vi hadde gjort? For hva om den kunstige hjernen ble smartere enn den ekte hjernen? Da ville vi jo virke enda dummere? Så hvis jeg har forstått dette riktig: Vi er smarte nok til å lage KI, dumme nok til å trenge det, og så stupide at vi ikke aner om vi gjorde det rette. (vår oversettelse)
Bruk av kunstig intelligens i psykoterapi
Årets Psykoterapibiennale på Litteraturhuset i Oslo hadde tittelen «Psykoterapi – et knapphetsgode?» (10. mars, 2025), og førsteforfatter hadde i oppgave å avslutte dagen med et foredrag med tittelen «Fremtidens psykoterapi». Hva var vel mer naturlig enn å se på bruken av kunstig intelligens (KI) i psykoterapi? Kan vi hjelpe flere om vi tar i bruk det teknologiske fremskrittet som KI representerer? Kan vi supplere eller i noen tilfeller erstatte psykoterapi mellom en terapeut og en pasient ved hjelp av KI? Er dette først og fremst et ‘empirisk spørsmål’, om hvor effektiv KI-basert terapi er sammenliknet med vanlig psykoterapi? Altså virker en slik behandling tilfredsstillende eller like godt som tradisjonell psykoterapi? Er det noen som ikke vil profittere på KI-basert terapi? Er dette et empirisk, etisk eller politisk spørsmål? Kan terapi gitt ved hjelp av KI, uten menneskelig kontakt, i det hele tatt kalles psykoterapi?
Ved bruk av tenkning fra filosofi og psykoanalytisk teori vil vi argumentere for at mangelen på intensjonalt gjensvar, emosjonell opplevelse eller menneskelig kontakt gjør KI-baserte chatboter til noe annet enn psykoterapi. Vi håper at teksten kan stimulere til faglig refleksjon og diskusjon i feltet.
Mange peker på potensialet KI har i behandling av psykiske helseplager, ikke minst med tanke på at psykoterapi nettopp er et knapphetsgode. KI kan brukes på flere måter i behandlingskjeden (Hatch et al., 2025). Vi kan bruke KI i diagnostisering, KI kan analysere data fra spørreskjemaer og journaler, og det kan brukes i kliniske vurderinger for å bidra til mer presis diagnostikk. KI, eller maskinlæring, kan hjelpe oss å finne riktig behandling eller tilpasse behandlingen vi allerede gir (se Delgadillo & Atzil-Slonim, 2023). Kombinert med KI kan virtuell virkelighet (VR) brukes til eksponeringsterapi for angst (se blant andre Imel et al., 2017).
Man kan bruke apper til å overvåke symptomer, humør og til og med selvmordsfare. I en fersk norsk studie undersøker en gruppe forskere hvordan ungdom mellom 16 og 20 år opplever svarene om psykisk helse fra store språkmodeller (ChatGPT) sammenliknet med svarene fra fagpersoner hos en nettbasert informasjonstjeneste (ung.no). Deltakerne var positive til svarene fra både fagpersoner og ChatGPT, men anbefalte oftere svarene fra ChatGPT til andre. Som begrunnelse for det oppgav en undergruppe av deltakerne som ble undersøkt kvalitativt at svarene fra ChatGPT blant annet hadde høyere informasjonskvalitet og var mer velstrukturte (Skjuve et al., 2025).
Ved hjelp av avanserte språkmodeller kan vi også i helsetjenestene bruke KI-baserte chatboter eller terapiboter til noe som likner mer direkte på psykoterapi. KI-baserte chatboter blir programmert til å gi ulike intervensjoner, fra validering, strukturering av tanker, utforsking av følelser til ulike hjemmeoppgaver, eller å engasjere pasienter i terapeutisk interaksjon over tid. Det er spesielt bruken av KI i terapeutisk interaksjon over tid vi vil drøfte i artikkelen.
Det er ennå få gode studier på denne bruken av KI, men flere er på trappene. De studiene som sammenlikner en terapibot med tradisjonell psykoterapi, finner at tradisjonell terapi gir bedre effekt, men at chatboten kan være nyttig i akutte kriser for pasienten der tilgang til terapeuten er begrenset (Spytska, 2025). En systematisk oversikt med 20 studier fant at selv om KI-terapi er tilgjengelig og kan redusere symptomer, øke livskvalitet og brukertilfredshet på tvers av pasientgrupper, finnes det betydelige etiske problemer, og mangel på ekte menneskelig empati og innlevelse blir sett på som et hinder for reell endring (Li et al., 2023).
ChatGPT-svar fremstår gjerne som både grundige og metodisk presise. Mange tillegger derfor svarene tyngde. Ill. foto: Colourbox.
Mange klienter har vært i dialog med ChatGPT før de kommer til første time. Psykologer bør derfor også forholde seg til modellen som psykologisk verktøy.
Thea Degvold
I «Fremtidens psykoterapi: Hvilken rolle bør kunstig intelligens spille?» argumenterer Nissen-Lie og Stänicke (2025) for at kunstig intelligens (KI), selv i sin mest sofistikerte form, ikke kan erstatte det menneskelige i terapi. Gjennom teoretiske, kliniske og eksistensielle perspektiver viser de hvordan intensjonalitet, kroppsliggjøring og emosjonell gjensidighet er grunnbærende for psykoterapeutisk endring. Dette er et viktig og nødvendig etisk utgangspunkt.
Samtidig har vi allerede trådt inn i en ny fase. Spørsmålet er ikke lenger bare om KI bør brukes i psykoterapi, men hvordan vi møter klienter som allerede benytter seg av KI-baserte selvhjelpsverktøy. Begrepet KI rommer et bredt spekter av teknologier – fra prediktive modeller i journalføring og bildediagnostikk, til generative systemer for tekst, bilde og tale. Her vil jeg imidlertid avgrense fokuset til språklæringsmodeller (LLM-er), altså modeller som er trent til å generere tekst basert på store datamengder. Dette er den typen teknologi som i økende grad brukes av enkeltpersoner til emosjonell støtte, refleksjon og selvdiagnostisering – med ChatGPT som den overlegent mest brukte aktøren globalt (Statcounter, 2025).
Nå kommer mange til terapi med hypoteser, selvdiagnoser eller personlige narrativ utviklet i dialog med ChatGPT. At slike modeller er i ferd med å påvirke klinisk praksis, gjør det særlig viktig at psykologer forstår både hvordan teknologien fungerer og hvilke begrensninger den har.
Epistemisk ansvar
ChatGPT oppgir ikke kilder med mindre det blir forespurt, og selv da er kildene ofte fiktive, utdaterte eller tatt ut av kontekst (OpenAI, 2023). Likevel fremstår ChatGPT-svarene gjerne som grundige og metodisk presise. Mange tillegger derfor svarene tyngde og kausalitet. En klient kan for eksempel si: «“Jeg spurte ChatGPT hvorfor jeg alltid føler meg anspent. Den svarte at jeg har vært flink for lenge, og at jeg tenker for mye. Det gir mening.»”
Svaret klienten fikk er plausibelt, men utelater nevrologiske, somatiske, kontekstuelle og relasjonelle faktorer. Dette er spesielt problematisk fordi vi ikke får se under panseret på hvordan modellen har kommet frem til svaret. ChatGPT er trent på enorme mengder tekst gjennom en kompleks og ikke-transparent maskinlæringsprosess (Korbak et al., 2025; OpenAI, 2023). Derfor kan verken vi eller grunnleggerne av modellen spore nøyaktig hvilke kilder, mønstre eller vektede valg som ligger bak et enkelt svar (Korbak et al., 2025; OpenAI, 2023). Modellens beslutningsprosess er ikke eksplisitt kodet, men statistisk emergent, noe som gjør den til en såkalt «black box» for innsyn (OpenAI, 2023).
I prompt/instruks-design brukes ofte Chain of Thought (CoT) for å få modellen til å vise sin metodiske fremgangsmåte steg for steg. CoT refererer til språkmodellers evne til å «tenke høyt» i naturlig språk, slik at man kan få innsikt i beslutningsgrunnlaget. Men CoT er både ufullstendig og sårbart for manipulasjon (Korbak et al., 2025). Modellen kan bevisst skjule eller tilpasse resonnementene sine dersom den vet at den overvåkes.
Det at vi ikke får innsikt i beslutningsgrunnlaget til modellen, er spesielt problematisk når den gir kliniske, svært personlige råd. Det strider med det vitenskapelige prinsippet om åpen hypotese-testing.
Nissen-Lie og Stänicke (2025) peker på psykologens etiske ansvar når vi eventuelt implementerer KI i psykoterapi. Jeg mener etisk ansvar også favner om et epistemisk ansvar for hvordan psykologisk kunnskap generert av KI anvendes og brukes i samfunnet. Når privateide, lite regulerte KI-modeller i råd til brukeren om psykisk helse, diagnostisering og behandling, oppstår et behov for å identifisere hvordan samfunnet/psykologene skal ta ansvar for informasjonskvaliteten og konsekvensene for individet som eventuelt følger rådene.
Pasienter som fikk metakognitiv terapi, vendte i større grad tilbake til arbeidet. Ill. foto: Colourbox.
En studie fra Diakonhjemmet sykehus fant at pasienter med angst og depresjon i større grad kom i jobb dersom de fikk metakognitiv terapi kombinert med arbeidsfokusert behandling. Studien er publisert som en fritt tilgjengelig artikkel i The Lancet.
I studien deltok 236 voksne pasienter som var sykemeldt på grunn av depresjon og/eller angst. De ble tilfeldig delt inn i to grupper, der pasientene i den ene gruppen fikk umiddelbar tilgang til behandling, mens de i den andre gruppen måtte vente 8 til 12 uker. Etter 12 uker hadde 39 prosent av pasientene som fikk tidlig behandling, returnert til arbeid, mot 20 prosent i ventelistegruppen. Resultatene var i tråd med pasientenes egenrapportering. Samtidig opplevde de som fikk behandlingen bedring i symptomer på både angst og depresjon, uten at alvorlige bivirkninger ble rapportert.
Metakognitiv terapi
Metakognitiv terapi er en moderne form for samtaleterapi som hjelper mennesker å håndtere psykiske lidelser som angst og depresjon ved å endre måten de forholder seg til egne tanker. I stedet for å fokusere på innholdet i tankene, arbeider man med å avdekke og bryte mønstre som grubling og bekymring. Denne terapiformen bygger på ideen om at det er ikke tankene i seg selv som skaper problemer, men hvordan man håndterer dem. Gjennom strukturerte samtaler og øvelser lærer pasienten nye strategier for å få kontroll over tankestrømmen. Teknikken ble utviklet av Adrian Wells på 1990-tallet.
Mens metakognitiv terapi hjelper pasientene å håndtere vanskelige tanker og redusere overtenking, handlet fokuset på arbeid om å lage konkrete planer for å vende tilbake til jobb. Behandlingen inkluderer også strategier for mestring på arbeidsplassen og god dialog med arbeidsgiver for tilrettelegging.
Dette sammendraget ble skrevet ved hjelp av KI-tjenesten Perplexity.ai og redigert av redaksjonen.
Metoden kan trolig gi foreldre en mindre negativ oppdragerstil, ifølge en systematisk oversikt. Ill. foto: Colourbox.
Emosjonsfokusert foreldreveiledning kan gi positive effekter for barn og foreldre. Dette gjelder blant annet barns emosjonelle kompetanse og adferd, samt foreldres oppdragelsespraksis, foreldrestil og psykiske velvære. Det viser en systematisk oversikt fra 2023.
Asker kommune ønsket å vite mer om effekten av foreldreveiledningsprogrammet Tuning in to Kids (TIK) gitt til foreldre med barn i barneskolen. Vi fant ingen systematiske oversikter som undersøkte TIK alene eller helt riktig aldersgruppe, og vi valgte derfor å omtale en systematisk oversikt som undersøkte flere forskjellige emosjonsfokuserte foreldreveiledningsprogrammer (inkl. TIK) til foreldre med barn 0-7 år. Denne forskningsomtalen inngår som en del av en mini-metodevurdering om foreldreveiledningsprogrammet Tuning in to Kids (TIK).
Hovedbudskap
Den systematiske oversikten undersøkte effektene av ulike emosjonsfokuserte foreldreveiledningsprogrammer gitt til foreldre med barn mellom 0-7 år, sammenlignet med en kontrollgruppe uten tiltak (f.eks venteliste). Utfallene som ble vurdert, var barnets emosjonelle kompetanse og adferdstilpasning, foreldres emosjonelle oppdragelsespraksis (positiv og negativ), foreldrestil (positiv og negativ) og foreldrenes psykiske velvære.
Foreldres emosjonelle oppdragelsespraksis går ut på å lytte og bekrefte barnets følelser (positiv) eller overse, bagatellisere eller unngå å møte barnets følelser (negativ), mens foreldrestil er et mer overordnet begrep som inkluderer generelle oppdragelsesmetoder som fremmer (positiv) eller begrenser (negativ) barnets utvikling og velvære.
Resultatene viser at:
Barn får
trolig en bedre emosjonell kompetanse, særlig innen emosjonsregulering
muligens en positiv adferdstilpasning
Foreldre får
trolig en mindre negativ foreldrestil
muligens en mer positiv emosjonell oppdragelsespraksis og positiv foreldrestil
muligens en mindre negativ emosjonell oppdragelsespraksis
Forfatteren ønsket å starte en gruppeterapi med temaet utmattelse og følelser. Ill. foto: Colourbox.
Arbeid med vanskelige følelser tilknyttet utmattelsen kan gi rom for sorg og selvmedfølelse.
Ruth-Anne Tomtum Kleve
I snart ti år har jeg jobbet med mennesker i terapirommet som strever med langvarig utmattelse. Klientene har typiske symptomer som gjennomgripende utmattelse, smerter, svimmelhet, kognitive vansker, søvnløshet og stress. Selv med mye hvile klarer ikke kroppen deres å restituere slik den pleier. Mange som strever med utmattelse, føler seg ikke forstått eller tatt på alvor, og i verste fall føler de seg mistrodd av dem som skal hjelpe. Jeg opplever at forskere, fagfolk og klienter har et ekstremt symptomfokus, og at det jaktes på årsaksforklaringer og raske løsninger. Klientens opplevelse av det å være syk synes å havne i bakgrunnen, både i faglitteraturen og i behandlingssammenheng.
Som psykolog med emosjonsfokusert tilnærming jobber jeg med klientens emosjonelle smerte, som melder seg i takt med utmattelsen. Mange føler seg ensomme i en isolert hverdag som innebærer utallige timer med ro og hvile. Sorg over tapt liv og savn etter familie, venner og kolleger er ofte sentrale temaer i timene. Arbeid med intens frykt for symptomforverring og angst for ikke å bli frisk igjen er vanlig. Og mange klienter skammer seg over tilstanden, fordi utmattelse er så sterkt kritisert i samfunnet. De føler seg ubrukelige når de ikke kan jobbe, og arbeid med skam og selvkritikk er svært ofte temaer i terapirommet. Sinne er også en sentral følelse i utmattelsen, særlig fordi kroppen står i veien for å leve et fullverdig liv.
På bakgrunn av mine erfaringer fra terapirommet ønsket jeg å starte en gruppeterapi med tema utmattelse og følelser. Målet er å skape et behandlingsrom der klientene kan få jobbe med smertefulle følelser knyttet til opplevelsen av å være utmattet, heller enn å være opptatt av selve utmattelsessymptomene.
NRAPP skal bidra til mer helhetlige og likeverdige tjenester over hele landet. Ill. fotografi: Colourbox.
Et nytt nasjonalt kompetansesenter, NRAPP, er etablert for å styrke kvaliteten i behandlingen av mennesker med rus- og avhengighetslidelser, alvorlige samtidige rus- og psykiske lidelser (ROP-lidelser) og personlighetsforstyrrelser. Målet er å løfte tjenestene for noen av landets mest sårbare pasientgrupper.
NRAPP skal bidra til mer helhetlige og likeverdige tjenester over hele landet. I dag varierer både kvalitet og tilgjengelighet, og mange pasienter står uten tilbud som fanger opp deres sammensatte behov.
– Vår målgruppe har vanlige og alvorlige helseproblemer som fører til lav livskvalitet, høyt lidelsestrykk og en levetid som er 15–20 år kortere enn i den øvrige befolkningen, skriver initiativtakerne bak satsingen. De peker også på at pasientene rammes hardt av stigma og diskriminering både i helsevesenet og i samfunnet generelt.
NRAPPs nettsted
På nettstedet tilbyr NRAPP kurs og faglig informasjon om lidelser og behandling av dem. For pasienter har nettstedet enkel forklaring av lidelsene og verktøy for vurdering av egen situasjon. Nettstedet forklarer også pasienter hvordan de kan gå fram for å søke om behandling. Spilleavhengighet og anabole steroider er tatt med under ruslidelser.
Ruslidelser blir ofte oversett, og personlighetsforstyrrelser blir sjelden utredet. Pasienter med alvorlige ROP-lidelser blir dessuten ofte «kasteballer» mellom ulike tjenestenivåer. Selv om det finnes nasjonale retningslinjer for behandling, er de ulikt implementert i praksis. Alder, kjønn, bosted og graden av kompleksitet påvirker fortsatt sjansen for å få nødvendig behandling.
NRAPP ønsker å fylle dette gapet ved å legge til rette for mer tverrfaglig og spesialisert behandling. Satsingen skal arbeide for å omsette nasjonale føringer til klinisk praksis og sikre et mer rettferdig og kunnskapsbasert tjenestetilbud. NRAPP-teamet holder fysisk til på Gaustad sykehus, Oslo, men behandling vil foregå i lokale helseforetak og kommuner.
