Journalskriver bør bruke et erfaringsnært språk og individualisere den standardiserte teksten slik at journalen blir lettere forståelig for pasienten. .Ill. foto: Colourbox.
Bakgrunn: Pasienter i psykisk helsevern kan lese sin egen journal via nettportal. Dette gir helsepersonell nye utfordringer i journalskrivingen, viser forskning basert på intervjuer og spørreundersøkelser. Vår studie undersøkte hva som kjennetegner journalen som sjanger i poliklinisk oppstartfase. Formålet var å formulere begreper som kan øke bevisstheten om journalsjangeren og fremme refleksjon om ulike måter å føre journal på.
Hilde Flata, Hanne Weie Oddli & Petter Aaslestad
Metode
En tverrfaglig forskergruppe analyserte tekst fra seks journaler fra de tre første månedene etter behandlingsstart i poliklinisk psykisk helsevern.
Resultater
Analysen resulterte i fire hovedkategorier: 1) fagautoritet i teksten, 2) pasientperspektiv i teksten, 3) standardisert tekst og 4) usammenhengende tekst. Underkategorier nyanserte funnene.
Implikasjoner
Vi brukte resultatene til å overveie hvordan journalføring kan fremme samarbeid i behandlingsrelasjonen: Skriver vil kunne utvikle sitt repertoar i retning av endringsorienterte journalnotater ved å skrive fram fagautoritet fra mer funksjons- og deltakerorienterte perspektiver, bruke et mer erfaringsnært språk og individualisere standardisert tekst for å redusere tekstfragmentering. Slik kan journalen balansere pasientmedvirkning og en tydelig situasjonsforankret faglig vurdering.
Nyttig bok, da også terapeuter kan bli forvirret av pasientens selvoppfatning – og havne på villspor, ifølge anmelderen.
Boken Emosjonelt ustabil? kan bidra til sårt tiltrengt behandlingsoptimisme i møte med en ofte neglisjert pasientgruppe.
Anmeldt av Elisabeth Lied Gikling
«Når noen spør meg hvem jeg er eller hva jeg vil, blir jeg helt perpleks. Jeg vet ikke hvem jeg er! Det er som om jeg mangler en indre kjerne som er fast, som er meg. Jeg kan skifte personlighet etter hvem jeg er sammen med, eller fra dag til dag. Jeg føler at jeg bare spiller ulike roller, og prøver å være sånn jeg tror andre forventer av meg. Jeg vet ikke hva som er det ekte meg, jeg føler meg tvers igjennom falsk. (s. 51)»
Slik beskrives opplevelsen av å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i Tone Normann-Eides nye utgivelse Emosjonelt ustabil?. Utdraget belyser også noe av kompleksiteten ved å jobbe med denne problematikken terapeutisk og hvordan terapeuter også selv kan bli forvirret – og havne på villspor. Boken beskrives i undertittelen som en guide til pasienter, pårørende og behandlere. Forfatteren ønsker altså å veilede – være til hjelp – for en bred og sammensatt målgruppe i håndteringen av svært kompleks problematikk.
Personlighetsforstyrrelser kan deles inn i tre hovedgrupper. Ill.foto: Colourbox,
Les om diagnostikk og behandling ved personlighetsforstyrrelser, i Helsebibliotekets oppslagsverk.
BMJ Best Practice
Oppslagsverket BMJ Best Practice har egne kapitler for forebygging, diagnostikk, behandling og oppfølging ved personlighetsforstyrrelser. Tjenesten har et eget kapittel om differensialdiagnostikk. Oppslagsverket gir også en trinn-for-trinn-beskrivelser av diagnostikk. Angstlidelser, stemningslidelser og psykotiske lidelser kan alle gi liknende symptomer som ved personlighetsforstyrrelser. Det samme kan stoffmisbruk, hodeskader, endokrine lidelser eller sykdommer som rammer sentralnervestystemet.
Behandlingen avhenger av type personlighetsforstyrrelse.
UpToDate
UpToDate har forskjellige kapitler for diagnostikk av forskjellige personlighetsforstyrrelser. Oppslagsverket bruker DSM-5-TR-kriteriene for å definere personlighetsforstyrrelser.
De ulike personlighetsforstyrrelsene sorteres i tre grupper eller “clustere”:
Cluster A kjennetegnes av at pasienten kan virke merkelig eller eksentrisk.
Cluster B kjennetegnes av at pasienten ofte virker dramatisk, emosjonell eller «feilreagerer» emosjonelt eller gjennom handlinger.
Cluster C kjennetegnes av at pasienten ofte virker engstelig eller fryktsom.
Pasienter med personlighetsforstyrrelser kan være vanskelige og tidkrevende å behandle, og UpToDate anbefaler henvisning til spesialist.
Helsebibliotekets søk
Helsebibliotekets søkemotor leter i mange kilder samtidig, og treff i oppslagsverkene framheves øverst i trefflisten. Du kan søke på norsk og få treff på engelsk. Oversettelsen bygger på ei ordbok som blir vedlikeholdt og videreutviklet ved Helsebiblioteket. Når du søker i Helsebiblioteket på personlighetsforstyrrelse, vil du ved siden av treffene fra Best Practice og UpToDate se at det finnes skåringsverktøy, SIPP og IPDS, som du kan bruke gratis. Dessuten får du treff i RELIS-databasen, som registrerer spørsmål om behandling av virkelige pasienter.
Dette er en revidert utgave av en artikkel som først stod i PsykNytt 04.10.2021.
Intenst sinne kan være et symptom ved borderline personlighetsforstyrrelse. Ill. foto: Colourbox.
I en fritt tilgjengelig oversiktsartikkel i World Psychiatry går kjente forskere som Otto Kernberg og Peter Fonagy gjennom symptomer, diagnostiske kriterier, behandling av og forskningsstatus for borderline personlighetsforstyrrelse (BPD).
BPD kjennetegnes av ustabilitet i selvbilde, mellommenneskelige relasjoner og affekter.
Ytterligere symptomer inkluderer impulsivitet, intenst sinne, følelser av tomhet, sterk frykt for å bli forlatt, selvmordsatferd eller selvskading, og forbigående, stressrelatert og paranoid tenkning eller alvorlige dissosiative symptomer.
BPD ble første gang beskrevet i ICD3 i 1980, og fram til ICD5 har det ikke vært noen større endringer i kriteriene. Borderline personlighetsforstyrrelse ble introdusert i den psykiatriske litteraturen av Stern og Knight for å identifisere en pasientgruppe som viste et funksjonsnivå mellom nevroser og schizofrene lidelser. Seinere innførte Kernberg begrepet borderline personlighetsorganisering, kjennetegnet ved bruk av primitive forsvarsmekanismer som splitting eller projektiv identifikasjon, identitetsdiffusjon og alvorlig forstyrrede relasjoner.
Utbredt innen psykiatri
Det finnes dokumentasjon for at BPD kan diagnostiseres pålitelig og skilles fra andre psykiske lidelser gjennom semistrukturerte intervjuer. Pasienter med BPD har betydelig nedsatt funksjonsevne og høyt forbruk av helsetjenester, noe som betyr store kostnader for samfunnet. Risikoen for selvskading og selvmord er høy.
BPD er ikke så vanlig i den generelle befolkningen, men er utbredt blant pasienter som kommer i kontakt med hjelpeapparatet. I den generelle voksne befolkningen er livstidsprevalensen av BPD rapportert å være fra 0,7 til 2,7 prosent, mens prevalensen er omtrent 12 prosent i polikliniske og 22 prosent i døgnpsykiatriske tjenester.
Pasienter med BPD har ofte andre psykiske lidelser i tillegg, som depressive lidelser, rusavhengighet, posttraumatisk stresslidelse, ADHD, bipolar lidelse, bulimi nervosa eller andre personlighetsforstyrrelser.
Det er overbevisende forskning som tyder på at samspillet mellom genetiske faktorer og negative barndomsopplevelser spiller en viktig rolle for utvikling av BPD. Men til tross for omfattende forskning har man ikke klart å avdekke det nevrobiologiske grunnlaget for lidelsen.
Behandling
Psykoterapi er førstevalgsbehandling for BPD, men ingen spesifikk terapi har vist seg å være overlegen andre. Sammenlignet med vanlig behandling har psykoterapi vist seg å være mer effektiv, med effektstørrelser mellom 0,50 og 0,65 når det gjelder alvorlighetsgraden av kjernesymptomene ved BPD. Nesten halvparten av pasientene responderer ikke tilstrekkelig på psykoterapi.
Det finnes ingen konsistent evidens som viser at noen legemidler er effektive for kjernesymptomene ved BPD. Medikamentell behandling kan imidlertid være nyttig for spesifikke og alvorlige komorbide angst- eller depressive symptomer eller psykoselignende trekk.
Tidlig diagnostisering og behandling av BPD kan redusere individuell lidelse og samfunnskostnader.
Borderline personlighetsforstyrrelse forekommer mer enn ti ganger så ofte hos innsatte i fengsel. foto: Colourbox.
En ny systematisk oversikt viser høy forekomst av borderline personlighetsforstyrrelse blant innsatte. De fleste studiene som ble inkludert, var fra høyinntektsland.
Forekomsten (prevalensen) av borderline personlighetsforstyrrelse (BPD) er betydelig høyere blant innsatte i fengsler sammenlignet med den generelle befolkningen i landene som undersøkelsen dekket. Mens BPD anslås å forekomme hos 1,8 % av befolkningen generelt, viste studien at opptil 30 % av fengselsinnsatte kan ha denne lidelsen. Forskerne gjennomførte en systematisk oversikt og meta-analyse av 33 studier som brukte diagnostiske intervjuer og 15 studier som benyttet selvrapporteringsmål. De fleste av studiene ble gjort i høyinntektsland.
Resultatene viste at:
27,4 % av kvinnelige innsatte og 18,8 % av mannlige innsatte hadde BPD basert på diagnostiske intervjuer
29,1 % av kvinnelige innsatte og 16,4 % av mannlige innsatte hadde BPD basert på selvrapporteringsmål
Disse funnene understreker behovet for økt oppmerksomhet rundt psykisk helse i fengselssystemet. Forskerne påpeker at resultatene bør tas i betraktning når det tas beslutninger om psykisk helsehjelp og tiltak i fengsler.
Studien antyder også at selvrapporteringsmål kan være en kostnadseffektiv metode for å screene innsatte for personlighetspatologi, da forskjellen i forekomst var liten når en sammenlignet med diagnostiske intervjuer. Forskerne understreker imidlertid behovet for flere storskala studier for bedre å forstå forekomsten av personlighetsforstyrrelser i fengselspopulasjonen.
Forskningen kaster nytt lys over utbredelsen av BPD i fengsels-settinger og kan ha viktige implikasjoner for utdanning av fengselspersonell, ressursallokering og utvikling av målrettede intervensjoner for denne sårbare gruppen, heter det videre i oversikten.
Dette artikkelsammendraget er delvis oversatt og skrevet ved hjelp av KI-tjenesten Perplexity AI. Redaksjonen har kvalitetssjekket sammendraget opp mot originalartikkelen og foretatt justeringer.
Boken prøver å forstå og behandle engstelig unnvikende personlighetsproblematikk innenfor rammene av mentaliseringsbasert terapi.
Det har i de senere årene vært en stadig økende interesse for pasienter med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, noe som foreløpig har resultert i to oversiktlige og leservennlige fagbøker.
Tone Normann-Eide
I 2019 utga Nanna Lund Nørgaard og Sebastian Simonsen boken Den ængstelige personlighed i Danmark, mens Theresa Wilberg og Ingeborg Eikenæs i 2022 skrev Å ønske, men ikke våge. Om engstelig unnvikende personlighetsproblemer, som inntil nå var den eneste norske fagboken om denne personlighetsforstyrrelsen.
Dette har vært viktige bidrag til å sette søkelyset på mennesker med «den forsømte lidelse», som de fleste av oss vil møte på i offentlig psykisk helsevern, men som sjelden lager støy i form av følelsesutbrudd eller klagesaker, slik vi kan oppleve med andre pasientgrupper. Mennesker med engstelig unnvikende personlighetsproblemer går bokstavelig talt ofte stille i dørene og bærer mye av sin lidelse i ensomhet.
Nå har psykologspesialistene Aleksander Husby Carlsen og Henning Jordet skrevet en bok som retter seg mot å forstå og behandle engstelig unnvikende personlighetsproblematikk (UvPF) innenfor rammene av mentaliseringsbasert terapi (MBT). MBT er i utgangspunktet utviklet for behandling av pasienter med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men har også vist seg å være en fruktbar tilnærming for pasienter med mer blandede og unnvikende personlighetsproblemer. Blant annet har et engasjert fagmiljø i Vestfold over mange år videreutviklet og tilpasset MBT-modellen for å behandle pasienter med UvPF.
Det er med utgangspunkt i denne såkalte «Vestfoldmodellen» at boken har blitt til. Forfatterne har et ønske om at boken kan stimulere til å gjøre studier som kan undersøke behandlingseffekt av (tilpasset) MBT for denne pasientgruppen, noe det foreløpig er lite dokumentasjon på.
BOK Mentaliseringsbasert terapi (MBT) for engstelig unnvikende personlighetsproblematikk – en behandlingsguide FORFATTERE Aleksander Husby Carlsen og Henning Jordet ÅR 2024 FORLAG Fagbokforlaget SIDER 215
Personlighetens funksjon er ikke statisk, men noe som kan endres med rett verktøy. Ill. foto: Colourbox.
Kartlegging av personlighetsfungering er et velkomment tilskudd som bedrer muligheten til å se verden gjennom pasientens øyne.
Tore Buer Christensen
Se for deg at motoren i et kjøretøy er skrudd fast med fire festepunkter, ett i hvert hjørne. Motoren gir ulyd, og du opplever etter hvert at den ikke går som den skal. Gradvis vil kanskje enkelte deler av selve motoren fungere dårligere. Vibrasjonen som de løse skruene utløser, påvirker andre deler av maskineriet. Du forsøker å reparere disse enkeltdelene, men uten forventet resultat. Etter hvert blir det imidlertid tydelig at hovedproblemet er de løse skruene. De skrus til så godt det lar seg gjøre. Ulyden reduseres, og litt etter litt går motoren bedre.
Denne noe banale innledningen er ment å illustrere en oppfatning om sammenhengen mellom hvordan personligheten vår fungerer, personlighetsforstyrrelser og en rekke såkalte symptomlidelser som angst og depresjon. Som innledningen viser, er personlighetens funksjon ikke statisk, men noe som kan endres med rett verktøy. Begrepet personlighetsfungering illustrerer med sin umiddelbare alminnelige ordbruk noe helt sentralt i forståelsen av psykiske lidelser, nemlig at de fleste av slike lidelser best kan forstås som dimensjonale fenomener. Det er altså ingen klar grense mellom det som kan sies å være alminnelig – en del av «normalen» – og det stadiet der vi mennesker blir såpass forstyrret at vi ikke lenger fungerer som vi ønsker. Spesielt gjelder dette det som har med personligheten vår å gjøre.
Alle har en medfødt narsissisme, og de fleste på et sunt nivå. Ill. foto: Colourbox.
Narsissisme er flere ting. På folkemunne brukes det synonymt med selvopptatthet, mens det i diagnosemanualene er en personlighetsforstyrrelse, i tillegg til å være et psykologisk begrep i videre forstand.
Anmeldt av Simen Fjellstad Holm
Opphavet er velkjent: den tragiske skikkelsen Narkissos, en selvforelsket jeger som av Nemesis ble straffet for sin hybris ved å forelske seg i sitt eget speilbilde, hvilket han stirret fortapt inn i, til han mistet sin livsgnist og døde.
Begrepet ble etablert av Freud i 1914, i Til innføring i Narsissisme, men i forhold til hans andre teorier ble det viet lite oppmerksomhet. Patologien lot seg ikke behandle med driftsteori og konfliktforløsning. Det er som om faget måtte modnes for å kunne omfavne narsissismen på en mer meningsfull måte.
I etterkrigstiden ble psykologifaget tilført konsepter som tilknytning, grunnleggende trygghet, selvet og selvets utvikling og behov, samt selvfølelse og regulering av den. Dette skjedde parallelt med en vestlig samfunnsutvikling som i stor grad la bak seg klassesamfunnet og religion som kjerne i tilværelsen. Individet fikk bevegelsesfrihet, mobilitet og personlig frihet til å utfolde seg – selvrealisering!
Kanskje var det disse faktorene som reaktualiserte narsissismen på det nyliberalistiske 1970-tallet, først og fremst takket være arbeidene til Heinz Kohut og Otto Kernberg, men også historikeren og samfunnskritikeren Christopher Lasch og hans Den narsissistiske kultur fra 1979.
Til den dag i dag er det deres patologiforståelse og kliniske tilnærming vi ofte refererer til. Kernberg holdt seg til ego-psykologiens termer, og er tydelig på at narsissisme er skjevutvikling, patologiske prosesser i integrering og differensiering av ego og superego, med tilhørende primitive forsvarsstrategier. I Kernbergs behandling identifiserer, tolker og konfronterer terapeuten narsissistiske uttrykk, som grandiositet, berettigelse og misunnelse.
Kohut, på den annen side, ser narsissisme som mangelpatologi: Vi har alle en medfødt narsissisme, men gjennom sunn utvikling klarer de fleste av oss å moderere de narsissistiske behovene ned til et sunt nivå. Narsissisten mangler modereringen på grunn av svikt hos omsorgspersonene. Kuren blir da å tilføre det som har manglet, en kompenseringsterapi: ubegrenset empati, aksept og forståelse. Når det uunngåelig går litt på tverke i terapien, og terapeuten ikke dekker alle pasientens behov, er det sentralt at terapeuten erkjenner sin empatiske svikt, utforsker opplevelsen med pasienten og regulerer ivaretakelsen av pasienten til et nivå av optimal frustrasjon.
På et overordnet nivå kan vi si at Kohut ser narsissisme som en normal del av utviklingen, mens Kernberg ser det som et tegn på patologisk struktur. Siden denne debatten stilnet i et slags enig-om-å-være uenig, har lite nytt blitt brakt til torgs, med noen hederlige unntak – som bidragene til Giancarlo Dimaggio og Elsa Ronningstam. I vår evidensbaserte tidsalder finnes det imidlertid fortsatt ingen gullstandard for narsissistisk personlighetsforstyrrelse (NPD).. Det finnes ikke en eneste evidensbasert behandlingsmanual eller NICE-guide.
BOK Mentalization-Based Treatment for Pathological Narcissism. A Handbook FORFATTERE Robert P. Drozek, Brandon T. Unruh & Anthony W. Bateman ÅR 2023 FORLAG Oxford University Press SIDER 432
