Fysisk aktivitet kan gi ti ekstra, friske leveår, ifølge Helsedirektoratet. Ill. foto.: Colourbox.
Nye tall viser kun en beskjeden økning i andelen voksne som oppfyller anbefalinger om fysisk aktivitet de siste 17 årene. Bare halvparten beveger seg i tråd med anbefalingene, og vi er langt unna målene som er satt.
– Det er nesten vanskelig å forstå hvor stort potensial som ligger i å få folk i aktivitet, sier helsedirektør Cathrine M. Lofthus, og legger til:
– For individet vil det å gå fra å sitte stille til å oppfylle anbefalingen i snitt gi drøyt 10 ekstra friske leveår, økt livskvalitet, og mindre risiko for en rekke sykdommer. På samfunnsnivå er det enorme summer i sparte helseutgifter, økt nærvær på jobb og økt produktivitet.
Rådene har endret seg noe de siste årene. Derfor er det i den nye rapporten fra NIH gjort oppdaterte analyser hvor fysisk aktivitet er kartlagt med aktivitetsmåler. Dette gir et mer presist mål på aktivitetsnivået.
– Den oppdaterte rapporten gir oss unik, ny kunnskap om utbredelsen av helsefremmende fysisk aktivitet og stillesitting blant voksne og eldre, sier Lofthus.
Rapporten viser at andelen som tilfredsstiller rådene samlet sett har økt med om lag 6 prosentpoeng i perioden 2008 til 2022, og at veksten stort sett skjedde i årene fra 2008-2014. Etter det har kurven flatet ut.
Helsetjenesten er ikke à jour med den digitale virkeligheten, ifølge forskerne. Ill. foto: Colourbox.
En ny systematisk oversikt og meta-analyse publisert og fritt tilgjengelig i Child Abuse & Neglect avdekker en alvorlig mangel på standardiserte medisinske og psykososiale oppfølgingsrutiner for barn og ungdom som har vært utsatt for seksuelle overgrep på nettet.
Forskere ved Charité – Universitätsmedizin Berlin og Friedrich-Schiller-Universität Jena analyserte 53 studier fra nesten tre tiår for å finne ut hvordan unge ofre for seksuelt misbruk ivaretas i kliniske og terapeutiske sammenhenger.
Digitale utfordringer overgår klinisk praksis
Mens strukturerte intervensjoner ved tradisjonelle seksuelle overgrep mot barn (CSA) er godt dokumentert, fant forskergruppen ingen etablerte rammeverk for seksuelle overgrep på nettet (OCSA).
Søket måtte derfor utvides til å inkludere CSA fordi studier som utelukkende ser på OCSA, nesten ikke eksisterer. Studien advarer om at helsetjenesten ikke er ajour med den digitale virkeligheten, der overgrep kan skje gjennom sosiale medier, meldingsapper eller bildedeling .
Effektive terapier, men stor variasjon
Analysen fant ialt 17 medisinsk orienterte studier og 36 psykososiale studier som inkluderte barn opp til 17 år. Traume-fokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT), tilpassede CBT-formater, samt gruppe- og individuell terapi, fremstod som de mest effektive psykoterapeutiske tiltakene. En underanalyse av 31 studier viste en vektet gjennomsnittlig effektstørrelse på 1,14, noe som bekrefter betydelig behandlingseffekt – men også høy heterogenitet mellom studiene .
Traume-fokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT)
En av de behandlingsmetodene som artikkelen framhever, er traume-fokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT). Det er en kunnskapsbasert behandlingsmetode for barn og unge som har opplevd traumer og som strever med posttraumatisk stress. I Norge er det Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) som har ansvar for implementering av TF-CBT i barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP). Om lag 75 prosent av landets BUPer implementerer TF-CBT.
Behov for rammeverk spesielt for online seksuelt misbruk
Kunnskapsgrunnlaget for eksisterende tiltak for tradisjonelle overgrep er godt, så studien understreker studien behovet for programmer tilpasset de særegne utfordringene ved seksuelle overgrep på nettet, som digital bevisføring, anonymitet for offeret og langsiktige psykiske følger av eksponering på nett.
– Uten målrettede retningslinjer risikerer fagfolk å stå uten verktøy til å hjelpe en hel gruppe ofre på riktig måte, skriver forskerne .
Tverrfaglig samarbeid og opplæring er avgjørende
Forskerne etterlyser videre samordnede, tverrfaglige tilnærminger som inkluderer medisinsk, psykologisk og digital, rettsmedisinsk kompetanse. De understreker også behovet for at fagopplæring innlemmer innhold spesifikt knyttet til OCSA, slik at klinikere kan gjenkjenne og håndtere slike saker på en forsvarlig måte.
Artikkelen avslutter med en tydelig oppfordring til internasjonalt samarbeid: Etter hvert som nettmiljøer blir stadig mer komplekse, må helsevesenet utvikles slik at det kan tilby kunnskapsbasert, traumeinformert og digitalt kompetent oppfølging for å beskytte de yngste ofrene for utnyttelse.
32 prosent av 15-16-åringer oppga å ha drukket alkohol siste 30 dager i 2024. Ill.foto: Colourbox.
Etter historisk lave nivåer for bruk av alkohol og cannabis blant ungdom har pilene pekt oppover de siste fem årene. Andelen ungdom som drikker seg fulle har også økt i perioden 2019 til 2024, og det har vært en økning i andelen ungdom som oppgir skader og problemer som følge av alkohol- og cannabisbruk. Dette viser en ny rapport fra FHI.
Ifølge rapporten har trenden for alkohol- og cannabisbruk vært mer stabil for unge voksne, mens bruk av andre illegale rusmidler har økt for ungdom og unge voksne. Et risikofylt alkoholbruk er nært forbundet med bruk av illegale rusmidler blant unge.
– 32 prosent av 15–16-åringer oppga å ha drukket alkohol siste 30 dager i 2024, mot 26 i 2019. Andelen unge voksne i alderen 16–30 år som oppga alkoholbruk siste 4 uker var stabil på rundt 80 prosent, sier seniorforsker Elin K. Bye ved Folkehelseinstituttet.
– Cannabisbruk siste 12 måneder har økt blant ungdom, fra rundt 5 prosent i perioden 2007-2015 til 8 prosent i 2024. For unge voksne har andelen variert rundt 12,5 prosent, med unntak av en nedgang under pandemien. Vi fant også at ungdom og unge voksne med cannabiserfaring drikker betydelig oftere og mer sammenlignet med de uten slik erfaring, sier Bye.
Rapporten viser utvikling i bruk av alkohol og illegale rusmidler blant ungdom (15–16 år) og unge voksne (16–30 år) i Norge fra 1995 til 2024. Rapporten er et resultat av et samarbeidsprosjekt mellom FHI og Helsedirektoratet i forbindelse med Nasjonalt program for rusforebyggende arbeid blant barn og unge.
Forskerne stilte spørsmål om behandlingen var i tråd med hva pasientene ønsket hjelp med. Ill. foto: Colourbox.
Hva som er rett for den enkelte er individuelt og kan være komplekst. Tiltak kan skje på mange plan og på mange måter, sier Elisabeth Cecilie Klæbo Reitan, som er stipendiat ved UNN HF.
Eskil Skjeldal
– Hva er prosjektets innhold?
– Dette er del av et prosjekt hvor vi så på erfaringer fra medikamentfri behandling for psykose og bipolar lidelse i Nord-Norge. Denne artikkelen rettet oppmerksomhet mot hvorfor mennesker ønsker denne type behandling, hvilke erfaringer de hadde fra før og hva de forventet. «Vi» er i denne sammenhengen professor Anne Høye, professor Valentina C. Iversen, førsteamanuensis Henriette Riley og meg selv.
– Hvilke spørsmål stilte dere for å finne ut av dette?
– Vi hadde en semistrukturert intervjuguide laget i samarbeid med KBT (Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling) med spørsmål de mente brukere av helsetjenestene var opptatt av. Det var blant annet flere spørsmål som gikk på recovery, om behandling var i tråd med hva en ønsket hjelp med, mestring, selvbestemmelse, samarbeid m.m. I tillegg la vi til spørsmål som gikk på tidligere erfaringer med behandling, blant annet medikamentell behandling.
– Hva fant dere?
– Vi fant at fem overskrifter kunne romme bakgrunnen for at mennesker ønsket å prøve medikamentfri behandling:
Erfaringer med medisinering (slik som dosering, nedtrapping, bivirkninger, samvalg).
Erfaringer knyttet til det å utvikle en lidelse/sykdom.
Erfaringer med behandling generelt (ikke bare medisinering, men andre faktorer).
Faktorer knyttet til det sosiale (familie, jobb m.m.).
Erfaring med hvordan en var møtt som barn/fra en var barn med hensyn til uttrykk og symptomer. Noen hadde blitt sett, men misforstått, andre var ikke sett tilstrekkelig.
PTSD kan oppstå etter å ha opplevd ekstremt truende eller skremmende hendelser. Ill. foto: Colourbox.
Denne hurtigoversikten undersøker effekten av ikke-medikamentelle behandlinger for å redusere typiske symptomer på PTSD som angst og depresjon, øke livskvalitet, og fungere bedre i hverdagen.
Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) kan oppstå etter å ha opplevd eller bevitnet ekstremt truende eller skremmende hendelser. Ubehandlet kan tilstanden hindre normal fungering i hverdagen, derfor er det viktig å finne egnede behandlingsmetoder. Denne hurtigoversikten undersøkte effekten av ikke-medikamentelle behandlinger for å redusere typiske symptomer på PTSD som angst og depresjon, øke livskvalitet, og fungere bedre i hverdagen. Vi søkte etter systematiske oversikter i databasene Epistemonikos, Cochrane Library, MEDLINE og APA PsycInfo.
Vi inkluderte to systematiske oversikter som evaluerte ulike behandlingsformer med hensyn til PTSD-symptomer og funksjon. Resultatene viser at traume-fokusert kognitiv adferdsterapi (TF-CBT) og gruppe-basert TF-CBT trolig reduserer PTSD-symptomer sammenlignet med enten standardbehandling (TAU) eller venteliste (WL).
Kognitiv terapi, «cognitive processing therapy», ikke-TF-CBT, «prolonged exposure», «narrative exposure therapy» og «eye movement desensitization and reprocessing» reduserer muligens PTSD-symptomer sammenlignet med enten TAU eller WL.
Når det gjelder effekt på funksjon, har psykoterapeutiske behandlinger muligens positiv effekt sammenlignet med TAU og WL, mens sammenlignet med mestring/ferdighetstrening er kognitiv-baserte behandlinger muligens fordelaktig.
For andre behandlingsformer er dokumentasjonen for begrenset til å trekke konklusjoner om PTSD-symptomer og funksjon.
Noen av behandlingsmåtene som vi identifiserte er nokså nye. Derfor finnes det mindre forskning om dem enn om de mer etablerte behandlingsformene, men også de kan ha positiv effekt.
Spesialister beskriver en markant økning i ASF-henvisninger. Ill. foto: Colourbox.
ASF fortjener oppmerksomhet, men uten tydelige rammer risikerer vi overbelastning. De som trenger hjelpen mest, må få den først.
Karl Frode Sjøflot
De siste årene har henvisninger til habiliteringstjenesten for voksne (HAVO) for mistanke om autismespekterforstyrrelser (ASF) økt kraftig. Som behandler i psykiatrien henviser jeg til HAVO, og i min masteroppgave intervjuet jeg fem spesialister – tre psykologspesialister og to psykiatere – om inntaksvurderinger. De beskriver et fagfelt under press: komplekse vurderinger, få avslag og sprengt kapasitet. Dette reiser spørsmål om ressursprioritering og om veiledere og lovverk støtter håndteringen av denne bølgen.
Eksplosiv økning og få avslag
Spesialistene beskriver en markant økning i ASF-henvisninger, som nå dominerer inntaket. Tidligere var HAVOs caser bredere, men ASF overskygger nå. Litteraturen bekrefter trenden med sterk økning, tenker det kan skyldes øket bevissthet og den reelle prevalensen estimeres til 1-2 prosent (Lord et. al. 2022; Helverschou 2022). Hyman et al. (2020) peker på endrede diagnosekriterier, bedre screening og diagnostisk substitusjon, der ASF erstatter andre diagnoser. Fylket som ble undersøkt har tidligere vist vesentlig lavere prevalens for voksne, kanskje er bølgen de opplever årsaket av et etterslep. Mange voksne henvises etter mislykket psykiatrisk behandling eller som foreldre til ASF-diagnostiserte barn, som kjenner igjen egne utfordringer.
Spesialistene opplever press for å ta inn flest mulig, og få henvisninger avslås. Presset kommer fra pasienter, pårørende og henvisere. En periode krevde sykehusledelsen at alle ASF-henvisninger ble tatt inn pga. klagesaker. Spesialistene opplever det som vanskelig å gi avslag. Mange utredes uten å få diagnose, noe som antyder falske positive ved inntak.
Veilederen anbefaler at den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør tilby innkomstsamtale til alle innsatte innen 24 timer. Ill. foto: Colourbox.
Helsedirektoratet publiserte 22. september revideringen av veileder for helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel.
Hanne Wilhelmsen Giske
Seniorrådgiver i Helsedirektoratet, Vigdis I. Fagerholm presenterte veilederen på årets nettverkssamling for ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten til innsatte i fengsel, 23. september.
Fagerholm håper den nye veilederen vil bidra til bedre helse- og omsorgstjenester for de innsatte. Samtidig påpeker hun at mange nok vil oppleve at veilederen fører til økt bruk av ressurser. Blant annet sier den nye veilederen at den kommunale helse- og omsorgstjenesten: «… bør tilby innkomstsamtale til alle innsatte innen 24 timer, og bør tilby en oppfølgingssamtale innen 14 dager fra innsettelse i fengsel».
Veilederen sier også at kommunal helse- og omsorgstjeneste «… skal oppsøke innsatte som isoleres så raskt som mulig. Deretter skal helsepersonell følge opp innsatte avhengig av omfanget av isolasjon, herunder i helger og helligdager».
Innholdet i den nye veilederen
Innholdet og anbefalingene i den nye veilederen for helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel, er fordelt under disse seks kategoriene:
Helse- og omsorgstjenesten sitt ansvar til innsatte i fengsel (6 anbefalinger)
Varsling om alvorlig skade, dødsfall eller helseskadelige soningsforhold i fengsel (1 anbefaling)
Den kommunale helse- og omsorgstjenesten oppfølging av innsatte under opphold i fengsel (6 anbefalinger)
Utenlandske innsattes rett til helsehjelp i fengsel (1 anbefaling)
Kriminalomsorgens ansvar for tilrettelegging av helse- og omsorgstjenester til innsatte (1 anbefaling)
Finansiering av helse- og omsorgstjenester til innsatte
Revideringen av veilederen
Revideringen med veilederen for helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel har vært under arbeid en stund. Oppgaven om å revidere veilederen ble gitt Helsedirektoratet i 2020, og den første utgaven var på ekstern høring høsten 2023. Da kom det frem at det var behov for å ytterligere tydeliggjøre og beskrive helse- og omsorgstjenestenes lovpålagte ansvar til innsatte. Veilederen ble derfor endret til «lov og forskrift». Etter nye endringer ble veilederen sendt ut på ny høring høsten 2024. Nye utfordringer og spørsmål ble reist, og ny og endelig revidert utgave ble publisert 22. september 2025.
Deltakerne la størst vekt på hva de selv hadde gjort for egen bedring. Ill. foto: Colourbox.
– Våre funn tyder på at mange med psykoselidelser lever gode liv på ulike måter, og at det aldri er for sent å ha håp om bedring, sier Gina Åsbø, som har forsket på 20 mennesker i klinisk, eller personlig, recovery. Prosjektet er støttet av stiftelsen Dam og Rådet for psykisk helse.
– Hva er prosjektets innhold?
– Hele doktorgradsprosjektet handler om bedring, eller recovery, for mennesker med psykoselidelser som schizofreni og bipolar lidelse. Psykoselidelser blir ofte sett på som kroniske lidelser og det er for lite kunnskap om hvordan det går med folk over tid. Dette er særlig fordi recovery defineres ulikt av behandlere (klinisk recovery) og personen selv (personlig recovery). I denne studien har vi intervjuet 20 mennesker i recovery (klinisk eller personlig) om hva som har vært viktig for deres bedring 10 eller 20 år etter første behandling for en psykoselidelse.
– Hvilke spørsmål stilte du for å finne ut av dette?
– Intervjuene ble gjennomført som åpne samtaler hvor vi spurte om deltakernes liv, hvordan de kom dit de var i dag og hva de så for seg i fremtiden. I tillegg spurte vi om hvordan de definerte bedring og hva som hadde vært viktig for det. Vi hadde ikke fokus på sykehistorien eller diagnosen deres, og deltakerne styrte i stor grad intervjuene selv. Etterpå analyserte vi intervjuene grundig i et team bestående av to erfarne psykologer og forskere (prosjektleder Carmen Simonsen og professor emeritus Hanne Haavind), meg som stipendiat og en medforsker med egenerfaring (Sindre Kruse). I analysen så vi på hvordan deltakerne levde livene sine og spesielt hva som virker å ha vært viktig for deres bedringsprosses. Fra analysen utarbeidet vi fem hovedtema som svarte på dette siste.
– Hva fant du?
– Deltakerne la størst vekt på hva de selv hadde gjort for egen bedring, og mindre på behandlingen de hadde fått. Recovery var en prosess som skjedde i hverdagen heller enn i spesialisthelsetjenesten. Mange hadde også gjort store endringer de siste årene, som godt voksne, og hadde gode tips. Det viktigste for bedring var å gradvis revurdere begrensninger for å ta positive sjanser, som å reise eller begynne å jobbe, i stedet for å leve for å unngå stress og tilbakefall. Vi fant også at det å være en omsorgsperson for andre, for eksempel egne barn, venner eller i brukerorganisasjoner, hadde stor verdi for bedring. Til slutt var det viktig å kunne akseptere sin egen historie og være åpen om den, men det var utfordrende for mange på grunn av stigma.
– Hvorfor er dette viktige funn?
– For det første hadde deltakerne mange gode råd for bedring til andre med psykoselidelser, og flere av funnene våre har i liten grad blitt rapportert i tidligere forskning. Resultatene viser også at det er viktig for helsevesenet å se på bedring ved psykose som en langvarig prosess som fortsetter etter utskrivelse. Rådene som gis tidlig i behandling, som det å unngå stress, kan senere begrense noen fra å leve livet fullt ut hvis de ikke nyanseres litt. Det viktigste er at bedring ved psykose innebærer mye mer enn å unngå tilbakefall. For å identifisere hva som er viktig for pasienten eller brukeren, er samvalg og medvirkning helt nødvendig.
