Pasienter med tannlegeskrekk kan få tilbud om tilpasset behandling. Ill. foto: Colourbox.
www.tooinfo.no/ er et nettsted for tilpasset tannlegebehandling for torturofre, overgrepsofre og folk som har sterk tannlegeskrekk. Mange som har vært utsatt for overgrep, har angst for å gå til tannlegen, og det kan føre til betydelig dårligere tannhelse.
www.tooinfo.no har informasjon både for pasienter og helsepersonell. Her kan du finne hvilke tannklinikker som gir tilrettelagt tannbehandling. Ved å klikke på Norges-kartet, ser du hvilke klinikker i ditt fylke som gir slik behandling. Det finnes tilbud i alle fylker.
Eksponeringsterapi
Hva består så den tilpassede tannbehandlingen i? Det innebærer angstbehandling i form av eksponeringsterapi. Et tverrfaglig team bestående av tannhelsesekretær, psykolog, tannlege og/eller tannpleier vil møte pasienten. Målet med behandlingen er at pasienten seinere skal mestre tannlegetimene bedre, også hos en vanlig tannlege.
Todelt behandling
Tilrettelagt tannhelsetilbud TOO er todelt. Første del er psykologisk behandling ved hjelp av eksponering av ulike tannbehandlingsprosedyrer. Den andre delen består av nødvendig tannbehandling. Tannlegen og/eller tannpleieren har på forhånd fått beskjed om hvilke tilpasninger pasienten har behov for.
Filmer for tannleger
Nettstedet har en rekke filmer om hvordan tannlegen kan tilrettelegge behandlingen for engstelige eller traumatiserte pasienter. Filmene er på norsk, med engelske undertekster.
Henvisning
Pasienten kan selv ta kontakt med et tilrettelagt tannhelsetilbud eller be sin lege, psykolog eller annet helsepersonell om henvisning.
0,18 prosent av barn med annen landbakgrunn fikk påvist autisme i perioden 2016 til 2019. Ill. foto: Colourbox.
Bakgrunn: Vi har tidligere rapportert en betydelig økt forekomst av autismespektertilstander hos førskolebarn i Trøndelag Sør som har mødre med en annen landbakgrunn enn Norge. I denne studien ønsket vi å undersøke om det også var en liknende overhyppighet hos skolebarn i samme tidsperiode og geografiske område. I tillegg ville vi kartlegge psykiatrisk komorbiditet og andre utviklingsforstyrrelser.
Anne Berit Røe, Sidsel Jullumstrø, Kristin Brobakken Eig, Stian Lydersen, Terje Nærland, Anne Lise Høyland
Materiale og metode
Vi gjorde en retrospektiv gjennomgang av pasientjournaler hos barn 10–16 år registrert med autismediagnose i 2016–19.
Resultater
18 av 125 inkluderte barn hadde mor med annen landbakgrunn. Dette tilsvarte en insidensrate på 0,18 %, mot 0,12 % for barn med norskfødte mødre (relativ risiko 1,5; 95 % konfidensintervall 0,87 til 2,50, p = 0,11). 74 barn var diagnostisert med minst én annen utviklingsforstyrrelse eller psykiatrisk tilstand før de fikk autismediagnosen, de fleste med ADHD. Fire hadde samtidig utviklingshemming.
Fortolkning
Mors landbakgrunn synes å ha mindre betydning hos skolebarn enn hos førskolebarn som får autismespekterdiagnose, og alder ved diagnostisering bør inngå i studier av autisme hos barn og unge. Psykiatrisk komorbiditet og andre samtidige utviklingsforstyrrelser kan være uttrykk for felles etiologiske faktorer eller økt sårbarhet ved udiagnostisert autisme hos barn.
Hovedfunn
Det var ingen overhyppighet av autismediagnoser hos skolebarn av mødre med annen landbakgrunn.
Insidensrate for autismediagnose var 0,18 % hos barn der mor hadde en annen landbakgrunn enn Norge, og 0,12 % hos barn av norskfødt mor (relativ risiko 1,5; 95 % konfidensintervall 0,87 til 2,50).
22 % av skolebarna i studien fikk andre diagnoser samtidig som autismediagnosen.
59 % av skolebarna som fikk autismediagnose, var diagnostisert med én eller flere andre nevropsykiatriske tilstander fra før.
Det mangler studier som har sett spesielt på omsorgsrollen for familier fra Ukraina. Ill. foto: Colourbox.
Studien gir samlet sett et inntrykk av at mange familier lever i fattigdom. Nesten 50 prosent av foreldrene oppgir at de ikke har råd til mat, og 16 prosent oppgir at dette skjer hver måned. Videre rapporterte 79 prosent at de ikke har hatt råd til helsetjenester og medisiner.
Ragnhild Bjørknes et al.
Etter at Russland invaderte Ukraina i februar 2022, har over 8 millioner mennesker blitt drevet på flukt. I 2022 og 2023 ble det bosatt omtrent 65 000 flyktninger i Norge, og foreløpig estimat for 2024 er rundt 37 000 (IMDi, 2023a; Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2024). I Norge har alle flyktninger mellom 18–55 år rett og plikt til å gjennomføre introduksjonsprogrammet (Integreringsloven, 2020), og mens de gjennomfører programmet, mottar flyktningene økonomisk stønad.
Innholdet i introduksjonsprogrammet legger til rette for at de nyankomne får norsk samfunns- og språkopplæring, evne til livsmestring og deltakelse i norsk arbeids- og samfunnsliv. Siden 2021 har det også vært obligatorisk å delta i foreldreveiledning (IMDI, 2023b). I juni 2023 ble det vedtatt at kommunene kan korte introduksjonsprogrammet for ukrainerne betydelig ned, som følge av kapasitetshensyn (Endring i integreringsforskriften, 2023, §3).
For å kunne gjøre forsvarlige tilpasninger i tjenestene trengs det blant annet mer informasjon om behovene til de ukrainske foreldrene. Denne artikkelen tar sikte på å bidra med kunnskap som kan informere beslutningstakere i planleggingen de må gjøre for å tilpasse de kommunale tjenestene, når det gjelder endringer i tilbudet om foreldreveiledning.
Det overordnede formålet med foreldreveiledning i introduksjonsprogrammet er forebyggende. Begrunnelsen er ifølge IMDI (2023c) at veiledningen skal bidra til å skape trygge foreldre som kan gi barna en god oppvekst, fremme integrering i Norge, styrke relasjonen mellom foreldrene og deres relasjon til barna, samt bidra med kunnskap om hvordan det er å være foreldre i Norge, og hvilke tilbud de kan benytte seg av. Veiledningen skal legge vekt på barns oppvekstsvilkår gjennom å gi informasjon og støtte til foreldrene for å styrke dem i foreldrerollen i en norsk kontekst.
Et annet formål med foreldreveiledningen er å tilpasse tilbudet til familier som har behov for ytterligere støttende tiltak, eller trenger hjelp til å få kontakt med andre tjenester som for eksempel psykisk helsevern (IMDI, 2023c). Innholdet i foreldreveiledningen skal dekke temaer som barnets behov og positivt samspill mellom barn og foreldre, og gi informasjon om plikter og rettigheter man har som foreldre i Norge (IMDi, 2021).
De foreldreveiledningsprogrammene som benyttes i dag, holdes innenfor rammen av 8–12 møter, programmene er kunnskapsbaserte og har vist seg nyttige (Bjørknes & Manger, 2013; Brekke et al., 2023; Hamari et al., 2022; Leijten, et al., 2017; Sigmarsdóttir et al., 2023). Forskning på innvandrerfamilier i Norge viser at de foreldrene som deltar på mer enn 9 av 18 foreldreveiledningsmøter, får mer utbytte av veiledningen (Bjørknes & Manger, 2013).
Begrunnelsen for å gi foreldreveiledningen bygger på ulike teoretiske modeller, blant annet familiestressmodellen (Masarik & Conger, 2017). Modellen viser hvordan ulike stressfaktorer setter både foreldre og barn i fare for psykiske og relasjonelle problemer. Stressfaktorer kan være tidligere traumatiske og vanskelige opplevelser eller nåværende akkulturasjonsbelastninger, men også dårlige levekår og foreldrestress (Abidin, 2012; Bøe et al., 2014; Javanbakht et al., 2018; Masarik & Conger, 2017).
Foreldrestress er opplevd diskrepans mellom kravene til foreldrerollen og tilgjengelige personlige ressurser, og kan påvirkes av dårlige levekår (Abidin, 2012; Deater-Deckard, 1998). Til sammen og over tid kan slike stressfaktorer ha negativ påvirkning på foreldre og barns samhandling og føre til dårligere omsorgskapasitet hos foreldrene (Deater-Deckard, 1998; Masarik & Conger, 2017). Familiestressmodellen synliggjør betydningen av å iverksette tiltak tidlig for å styrke foreldres omsorgsevne og ferdigheter, men også styrke beskyttende faktorer som resiliens.
Resiliens omhandler både personlige evner og kompetanse, sosiale ressurser og familiesamhørighet, og kan bidra til å moderere negative konsekvenser av stressfaktorene (Hjemdal et al., 2006; Masarik & Conger, 2017).
Mange flyktninger har blitt utsatt for traumer og overgrep før og under flukten. Ill.foto: Colourbox.
Det fins flere fritt tilgjengelige skåringsverktøy og tester som kan egne seg for bruk i utredning og behandling av flyktninger.
Det kan være vanskelig å avdekke psykiske plager som skyldes traumer og overgrep. I arbeid med flyktninger kan traumebehandling være av stor betydning for hvor bra det går seinere.
Helsebiblioteket har samlet alle fritt tilgjengelige, norskspråkligeskåringsverktøy (tester). Du kan fritt bruke og skrive ut alle skåringsverktøyene Helsebiblioteket har samlet.
I samlingen finner du blant annet følgende – alle har engelskspråklige navn, men er i norsk oversettelse:
CFI – Kulturformuleringsintervju
ITQ – International Trauma Questionnaire
Patriark
Du finner disse testene og flere andre ved å gå tilFlyktninger og innvandrere og deretter til Skåringsverktøy. For den som jobber med barn, vil det være flere aktuelle skåringsverktøy på sidene om barn og ungdom. Mange flyktninger har blitt utsatt for traumer og overgrep før og under flukten. Dermed kan også skåringsverktøyene under Traumer og overgrep være aktuelle.
Det finnes lite forskning på etterkommere av innvandrere i psykologisk behandling. Ill. foto: Colourbox.
Hvordan beskriver norskfødte med innvandrerforeldre egne erfaringer med å gå i psykologisk behandling? De siste årene har forskere og klinikere blitt opptatt av kultursensitive tilnærminger i psykologisk behandling (Hall et al., 2016; Huey & Polo, 2008).
Vivian Ngo, Anders Gjøs Løkkeberg og Aslak Hjeltnes
Etter politidrapet på George Floyd den 25. mai 2020 i USA økte omtalen av rasisme drastisk i norske medier (Retriever, 2020). Norsk psykologforening stilte seg også bak mobiliseringen mot rasisme og diskriminering, og oppfordret til endring av norske psykologtjenester: mer kunnskap om kultur, mer kultursensitivitet, mer aktiv anti-diskriminering (Skard, 2020).
Samtidig foreligger det lite internasjonal forskning på etterkommere av innvandrere i psykologisk behandling, til tross for at mye tyder på at de kan ha erfaringer som er særegne for dem (Salole, 2013). I artikkelen her rapporterer vi funn fra en kvalitativ studie av hvilke erfaringer og utfordringer norskfødte med innvandrerforeldre beskriver i psykologisk behandling.
Offentlige utredninger tyder på at norskfødte med innvandrerforeldre har høyere forekomst av psykiske helseplager enn befolkningen generelt (Dalgard, 2018). Tidligere studier beskriver høyere forekomst av depressive symptomer, emosjonelle symptomer, psykisk stress, atferdsvansker og utfordringer med jevnaldrende (Abebe et al., 2014). Vi kjenner ikke til at det finnes effektstudier på kulturelt tilpasset behandling med norskfødte med innvandrerforeldre.
Internasjonale metaanalyser tyder på at ikke-europeiske amerikanere har større utbytte av kulturelt tilpasset psykologisk behandling (Hall et al., 2016). Flere individuelle effektstudier har ikke etablert denne sammenhengen (Huey & Polo, 2008) og mange studier er preget av små utvalg, ulike behandlingsformer, eurosentriske mål på bedring og ikke-representative utvalg (Hall et al., 2016).
Forskningen på kulturelt tilpassede behandlingsformer tar gjerne utgangspunkt i at terapeuten har tilhørighet til majoritetsbefolkningen, mens klienten tilhører en minoritetsgruppe, slik at terapeuten har en mer privilegert sosial posisjon enn klienten i samfunnet de lever i (Fors, 2018). Fors beskriver at relasjonen der en terapeut har større sosiale privilegier enn klienten kan være preget av mistolkninger fra terapeutens side, både at betydningen av klientens minoritetsbakgrunn tillegges for mye og for lite vekt, og at terapeuten kan reprodusere sin egen relative maktposisjon i terapien.
Dersom en klient med kulturell minoritetstilhørighet opplever sin kultur forminsket, nedverdiget eller umyndiggjort i møte med helsepersonell med majoritetstilhørighet, argumenterer Richardson (2010) for at helsetjenesten er kulturelt utrygg.
En norsk rapport fra 2020 (Prøitz et al., 2020) fant at personer med innvandrerbakgrunn kan oppleve uintenderte ekskluderinger fra helsepersonell. Rapporten skiller ikke mellom opplevelsene til innvandrere og etterkommere av innvandrere, men utvalget i rapporten hadde overvekt av norskfødte med innvandrerforeldre (9 av 15). Ramsden (2002) argumenterer for betydningen av at klientens opplevelse av helsetjenesten avgjør om tjenesten er kulturelt trygg eller ikke. Det er derfor viktig å studere klienters opplevelser av behandlingen de mottar.
Formålet med denne studien var å gjennomføre en eksplorerende kvalitativ studie, for å utforske barn av innvandrerforeldre sine erfaringer med å gå i psykologisk behandling i Norge. For å få mer kunnskap om psykologisk behandling rettet mot norskfødte med innvandrerforeldre utforsket vi følgende forskningsspørsmål: Hvilke utfordringer opplever norskfødte med innvandrerforeldre knyttet til deres flerkulturelle bakgrunn når de går i psykologisk behandling?
Helsebiblioteket har både norske og utenlandske retningslinjer for arbeid med innvandrere og flyktninger. Ill.foto: Colourbox.
Helsebibliotekets samling av retningslinjer inneholder flest norskspråklige retningslinjer, men for psykisk helse-feltet har vi inkludert enkelte retningslinjer på skandinaviske språk eller engelsk.
Innvandrere hadde i gjennomsnitt halvparten så stor sjanse for å bruke DPS som majoritetskvinner. Ill. foto: Colourbox.
Innvandrere, spesielt kvinner, bruker i mindre grad distriktspsykiatriske sentre enn flertallet av befolkningen. Det viser et forskningsprosjekt ved FHI.
– I tidligere studier har innvandrere rapportert dårligere psykisk helse enn flertallet av befolkningen. Derfor er det vanskelig å tro at innvandrere bruker distrikspsykiatriske sentre mindre kun fordi de har mindre behov for sentrenes tjenester, sier Melanie Straiton, forsker ved Folkehelseinstituttet.
Straiton tror forskjellene kan skyldes at innvandrerkvinner både opplever større barrierer for å søke hjelp, og for å få tilgang til distriktspsykiatriske sentre (DPS) ved behov.
Bruken varierte etter landbakgrunn
Over en femårsperiode undersøkte prosjektet DPS-bruk blant kvinner med innvandrerbakgrunn.
– Både innvandrere og etterkommere av innvandrere hadde omtrent halvparten så stor sjanse for å bruke DPS som majoritetskvinner, sier Straiton.
Bruken varierte etter hvilket land kvinnene kom fra. Innvandrerkvinner fra Øst-Europa, EU-land og Øst-/Sørøst-Asia hadde den laveste bruken. Innvandrerkvinner fra Midtøsten hadde en bruk som var nærmere, men fortsatt lavere enn, majoritetskvinner (se figur 1).
Kompetanseteamet kan kontaktes for veiledning i saker hvor en lege er bekymret for at en pasient er utsatt for eller står i fare for æresrelatert vold eller negativ sosial kontroll. Ill.foto: Colourbox.
Mennesker som lever i miljøer preget av negativ sosial kontroll eller som er utsatt for æresrelatert vold er av og til i kontakt med psykisk helsevern. Årsaken kan være psykisk uhelse knyttet til livssituasjonen. Som behandler bør du ha kompetanse om skadevirkningen av vold og kontroll, men du bør også vite noe om hvordan støtte mennesker til å komme fri fra volden.
Anne Kristine Bergem
Samarbeid med psykisk helsevern
I en travel hverdag, har Janne Waagbø ved Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold prioritert å stille opp til intervju med Norsk psykiatrisk forening. Bakgrunnen er at hun og teamet ønsker at spesialisthelsetjenesten skal kjenne bedre til dem.
– Vi får mange henvendelser fra politiet, barnevernet og andre aktører, men synes at det er overraskende få fra helsevesenet, selv om mange av dem som er utsatt for vold og negativ sosial kontroll sannsynligvis får helseplager av mange slag. Få henvendelser fra helse kan selvsagt bety at andre veileder, eller at kompetansen allerede finnes. Men det kan også bety at tematikken ikke er nok kjent, at saker ikke avdekkes, eller at helsetjenestene ikke er kjent med Kompetanseteamets tilbud.
Waagbø og kollegene har erfart at når de går inn i saker, kommer det noen ganger fram at den som er utsatt eller barna i familien er i kontakt med DPS, BUP eller andre tjenester innenfor psykisk helse.
– Mennesker i mange av de sakene vi involveres i sliter med konsekvensene av å ha vært utsatt for vold eller av pågående vold og negativ sosial kontroll. Noen er i en fase hvor de forsøker å komme seg ut av voldssituasjonen.
Kompetanseteamet er ikke i tvil om at behandlere i psykisk helsevern har den nødvendige kompetanse til å behandle mennesker med traumer etter vold, men Waagbø er usikker på om alle kan nok om æresrelatert vold og negativ sosial kontroll til å vurdere situasjonen når volden er pågående, og om alle vet hva de da skal foreta seg.
– Noen behandlere kan kanskje oppleve at behandlingen ikke hjelper. Da er det viktig å undersøke om volden eller kontrollen fremdeles er til stede i personens hverdag. Å kunne tilby behandling er viktig, men dersom volden og kontrollen er pågående er kanskje det viktigste å gi støtte, veiledning og hjelp til å komme seg ut av voldssituasjonen.
For å veilede pasienter, trenger leger i psykisk helsevern selv å ha kompetanse om vold i nære relasjoner inkludert æresrelatert vold og negativ sosial kontroll. Ikke alle har det. Det er da Kompetanseteamet kan være til hjelp.
– Vi kan kontaktes for råd og veiledning i saker hvor en lege er bekymret for at en pasient er utsatt for eller står i fare for æresrelatert vold, negativ sosial kontroll, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse. Vi kan også tilby veiledning i hvordan fenomenene kan forstås, og ikke minst hvordan vurdere risiko og behov for sikkerhet.
