Mange pasienter med depresjon opplever ikke vesentlig bedring ved tradisjonelle terapimetoder. Ill.foto: Colourbox.
I behandling av depresjon med ketamin er tverrfaglighet og terapeutisk prosess sentrale elementer.
Ivar F. Mølmen, Kristoffer A. A. Andersen, Lowan H. Stewart og Ingrid Castberg
Depresjon er en av de hyppigste psykiske lidelsene i Norge (Folkehelseinstituttet, 2018). Antidepressiva og tradisjonell samtaleterapi er til hjelp for mange, men flere opplever ikke vesentlig bedring av tradisjonelle terapimetoder (Cuijpers et al., 2020). De siste ti årene har ketamin i stadig større grad blitt brukt i behandling av psykiske lidelser, inkludert depresjon (McInnes et al., 2022).
Awakn Clinics Oslo (tidligere Axon-klinikken) tilbyr ketaminbehandling til pasienter med behandlingsresistent depresjon. Bruk av ketamin utenom anestesi anses som «off label» eller utenfor godkjent preparatomtale, men behandlingen ble gjennomgått av Norsk psykiatrisk forening og deretter fastslått som faglig forsvarlig av Statsforvalteren i Oslo og Viken i 2019. Over 200 pasienter har mottatt behandling på klinikken siden åpningen i 2018, og erfaringen vår så langt er at behandlingsformen er virksom og trygg for pasienter med depresjon og komorbide lidelser. I 2022 ble behandlingstilbudet utvidet fra å kun tilby ketaminbehandling til å tilby ketaminbehandling med psykoterapi. I slike forløp mottar klientene elleve timer psykoterapi over en periode på åtte uker, som inkluderer fire ketaminbehandlinger. Her ønsker vi å formidle generell kunnskap om ketaminassistert psykoterapi (KAP) og våre kliniske erfaringer med bruk av metoden, illustrert med et kasus: «Ola».
Den viktigste årsaken til selvmord er en underliggende depresjon. Ill.foto: Runar Eggen.
For ett år siden ble det søkt om at de regionale helseforetakene skulle godkjenne ketamin som behandling ved alvorlig depresjon.
Lars Lien, Ingmar Clausen, Jørgen G. Bramness
Saken skal behandles først i 2024. Det er ikke bra at pasientene må vente på dette. Vi mener at dokumentasjon på effekten og sikkerheten er god nok. Ventelistene blir stadig lengre. Det ene senteret som tilbyr denne behandlingen i Norge, kan overhodet ikke dekke den store etterspørselen.
En dødelig sykdom
Depresjon er en vanlig sykdom og er en av de ledende årsaker til redusert livskvalitet på verdensbasis. Det er antatt at mellom 8 og 12 prosent vil rammes av en klinisk depresjon i løpet av livet. Depresjon er en dødelig sykdom, og rundt 650 mennesker tar sitt eget liv hvert år.
Tallene har vært stabile i mange år selv om myndighetene har en nullvisjon som et klart mål. Selvmord er en kompleks hendelse som påvirkes av en rekke faktorer, men den viktigste årsaken er en underliggende depresjon.
Allmennleger og leger over 50 år var minst plaget med utbrenthet i en internasjonal studie. Ill.foto: Colourbox.
BMJ publiserte nylig en metaanalyse om sammenhengen mellom utbrenthet hos leger, engasjement for karrieren og kvaliteten på pasientbehandlingen. Nytt i denne studien er sammenhengen mellom utbrenthet og karriereengasjement hos leger.
Leger med utbrenthet rapporterer ofte om dårlig balanse mellom arbeid og privatliv og misnøye med karrieren. Nytt i denne studien er sammenhengen mellom utbrenthet og karriereengasjement hos leger. Dette har vært oversett i tidligere systematiske oversikter.
Forskerne søkte i databasene Medline, PsycINFO, Embase og CINAHL. Studier fra databasestart til mai 2021 ble inkludert i søket.
Inklusjonskriterier
Observasjonsstudier som vurderer sammenhengen mellom legeutbrenthet og kvalitet på pasientbehandlingen ble inkludert i metaanalysen.
Som utbrenthet ble regnet:
Følelse av overveldende emosjonell utmattelse
Følelse av kynisme og løsrivelse fra jobb definert som avpersonalisering
Følelse av ineffektivitet og liten personlig prestasjon
Lite karriereengasjement (jobbtilfredshet, karrierevalganger, karriereutvikling og produktivitetstap
Kvalitet på pasientbehandling ble målt ved:
Pasientsikkerhetshendelser
Lav profesjonalitet
Pasienttilfredshet
170 observasjonsstudier av 239 246 leger ble inkludert i metaanalysen.
Mange forhold påvirkes av utbrenthet
Metaanalysen viste:
Utbrenthet hos leger var assosiert med stor reduksjon i jobbtilfredshet
Utbrente leger angret oftere på karrierevalg
Utbrente leger rapporterte en liten, men signifikant reduksjon i produktivitet
To studier konkluderte med at utbrenthet påvirket karriereutviklingen
Pasientsikkerheten ble redusert ved utbrenthet
Lav profesjonalitet var mer sannsynlig blant utbrente leger
Pasienttilfredsheten var lavere hvis legen var utbrent
Sykehusmiljøer og akuttmedisin utsatt
Utbrenthet og dårligere jobbtilfredshet var størst:
I sykehusmiljøer
Blant leger i alderen 31-50 år
I akuttmedisin og intensivbehandling
Noen grupper kom bedre ut av det enn andre:
Utbrenthet var lavest hos allmennleger
Sammenhengen mellom utbrenthet og lav profesjonalitet var minst blant leger som var eldre enn 50 år
Pasientsikkerhet og profesjonalitet
Utbrenthet og pasientsikkerhetshendelser var mest utbredt hos leger i alderen 20-30 år og hos leger som jobbet i akuttmedisin. Sammenhengen mellom utbrenthet og lav profesjonalitet var minst hos leger eldre enn 50 år og størst hos leger som fortsatt var under utdanning eller spesialisering, samt hos dem som jobbet på sykehus, spesielt innenfor akuttmedisin.
Konklusjoner
Denne metaanalysen gir ifølge forfatterne overbevisende dokumentasjon på at legeutbrenthet er assosiert med dårlig funksjon og bærekraft i helseorganisasjoner. Dette først og fremst ved å bidra til en «frakobling» fra karrieren og økt turnover for leger, og sekundært ved å redusere kvaliteten på pasientbehandlingen. Helseorganisasjoner bør investere mer tid og krefter på å implementere evidensbaserte strategier for å redusere legeutbrenthet på tvers av spesialiteter, og spesielt i akuttmedisin og for leger under opplæring eller spesialisering, skriver forfatterne.
Utbrenthet hos helsepersonell var assosiert med pasientbehandling av lavere kvalitet i en nylig systematisk oversikt. Det ble imidlertid ikke gitt noen samlede beregninger av sammenhengene fordi studiene var svært forskjellige.
BMJs forskningsartikler fritt tilgjengelige
Nyere forskningsartikler i BMJ publiseres som open access, det vil si at de er gratis for alle å lese. Du finner dem lett på BMJs sider ved å klikke på Research og deretter på Research articles.
Også mindre mengder trening kan gi betydelige gevinster for mental helse. Ill.foto: Colourbox.
Anerkjente JAMA Psychiatry publiserte nylig en systematisk oversikt som viser sammenheng mellom fysisk aktivitet og redusert risiko for fysisk aktivitet. Studien er fritt tilgjengelig og kan leses her.
Målet med studien var å finne ut om risiko for depresjon er avhengig av treningsmengden, altså om det er et dose-responsforhold. Forskerne gikk gjennom publiserte, prospektive studier av trening og depresjonsrisiko hos voksne. I prospektive studier følges deltakerne fremover i tid.
Omfattende søk og mange deltakere
Forskerne gikk gjennom databasene PubMed, SCOPUS, Web of Science og PsycINFO. De inkluderte studier som omhandlet fysisk aktivitet på flere intensitetsnivåer, der deltakerne ble fulgt i minst tre år. 15 studier med 191 130 deltakere og 2 110 588 personår ble inkludert.
Depresjon viktigste utfallsmål
Depresjon var det viktigste utfallsmålet i de inkluderte studiene. Depresjon ble registrert på flere måter, blant annet ved:
deltakerne rapporterte selv at de hadde fått diagnosen alvorlig depressiv lidelse av en lege
registerdata
deltakerne oppfylte kravene til depresjonsdiagnose i diagnostiske intervjuer
deltakerne hadde depresjonssymptomer over cutoff-verdi for et screeninginstrument
Trening er nyttig også i små doser
Anbefalt treningsmengde tilsvarte 2,5 timer rask gange ukentlig. De som hadde treningsmengder på halvparten av den anbefalte mengden, hadde 18 prosent lavere risiko for depresjon enn dem som ikke trente, mens de som oppfylte anbefalt treningsmengde, hadde 25 prosent lavere risiko.
Denne systematiske oversikten og metaanalysen viser altså betydelige mentale helsegevinster ved å være fysisk aktiv, selv på nivåer under folkehelseanbefalingene. Helsepersonell bør derfor oppmuntre til økt fysisk aktivitet for å forbedre mental helse, mener forfatterne.
Undersøkelsen er den første i Norge som undersøker hvor stor andel av aids-pasientene som har depressive symptomer. Ill.foto: Colourbox.
Bakgrunn: De som lever med hiv i Norge, har en lovfestet rett til gratis psykisk helsehjelp. Internasjonale og norske faglige retningslinjer for oppfølging og behandling av hiv understreker at det er viktig med søkelys på psykisk helse i hivomsorgen.
Sørsvang L, Bergersen B, Jenum S.
Det finnes ikke nasjonale data om psykisk helse hos personer med hiv. Vi ønsket derfor å kartlegge hvor ofte depressive symptomer forekommer hos dem med hiv, i hvilken grad de mottok psykisk helsehjelp, og hvilke risikofaktorer for depressive symptomer som finnes i Norges største hivkohort.
Metode: I løpet av ett år gjennomførte vi en tverrsnittsstudie av dem over 18 år som møtte til kontroll for sin hivinfeksjon ved Infeksjonsmedisinsk poliklinikk på Oslo universitetssykehus, Ullevål. Data ble innhentet gjennom strukturert intervju, fra et lokalt hivkvalitetsregister (Medinsight.no) og fra journaler. Alle som deltok, fylte ut Beck Depression Inventory, versjon II (BDI-II). BDI-II > 14 indikerer symptomer på moderat til alvorlig depresjon.
Resultat: Av 486 mulige ble 397 (82 prosent) inkludert. BDI-II > 14 ble funnet hos 76 (19 prosent). Av disse mottok 46 (61 prosent) ingen psykisk helsehjelp. Å bo i kommunal bolig (odds ratio [OR] 4,0, 95 % konfidensintervall [KI] 1,6–10,3), være smittet før introduksjon av proteasehemmere (OR 3,2, 95 % KI 1,1–7,9), opprinnelse fra Asia eller Sør- og Mellom-Amerika (OR 2,9, 95 % KI 1,4–6,0) og rus (OR 2,3, 95 % KI 1,2–4,3) var risikofaktorer for depressive symptomer. Det var redusert risiko for depressive symptomer hos dem med antiretroviral behandling (antiretroviral therapy, ART) basert på ikke-nukleosid revers transkriptasehemmere sammenliknet med dem som brukte integrasehemmere (OR 0,5, 95 % KI 0,2–0,9).
Konklusjon: En av fem hadde depressive symptomer, og andelen uten adekvat psykisk helsehjelp var betydelig. Dette peker på et behov for bedre ivaretakelse av psykisk helse hos dem med hiv. Vi foreslår at de med en eller flere risikofaktorer for depressive symptomer blir kartlagt ved å bruke BDI-II. Enklere screeningspørsmål for å avdekke depressive symptomer og i hvilken grad ART-regimet påvirker depressive symptomer, bør utforskes videre.
Helsebiblioteket har en omfattende samling skåringsverktøy for stemningslidelser. Ill.foto: Colourbox.
Innholdet på depresjon og mani-sidene er gjennomgått og oppdatert av redaksjonen.
Helsebibliotekets sider er nå ute i ny utforming, og etter noen måneders opphold er det igjen mulig å kritisk gå gjennom og fornye innholdet. For psykisk helses del betyr det at vi har fått i gang PsykNytt igjen og at vi nå går systematisk gjennom undersidene våre.
Denne uka er det depresjon og mani-sidene som har vært under lupen. Siden Helsebiblioteket startet for 16 år siden, har vi samlet retningslinjer, skåringsverktøy, pasientinformasjon og andre viktige ressurser på en rekke felter innenfor psykisk helse. Du kommer til psykisk helse på Helsebiblioteket ved først å klikke på Sykdom og behandling og deretter på Psykisk helse.
Vi har gått gjennom retningslinjer, oppsummert forskning, skåringsverktøy, pasientinformasjon, rapporter og ressurser på nett. Dersom noe skulle mangle, gi oss gjerne beskjed på e-post.
Dette essayet belyser utviklingen i tvang i det psykiske helsevernet etter tusenårskiftet. Ill.foto: Colourbox
20 år med politiske ambisjoner om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern har ikke gitt ønskede resultater. Kunnskaper om hvordan vi kan lykkes med endringer i klinisk praksis, finnes, men anvendes ikke.
Trond Hatling Erlend Bugge
Både nasjonalt og internasjonalt har en lenge arbeidet mot bruk av tvang i psykisk helsevern. Her hjemme har dette blant annet kommet til uttrykk gjennom Stortingets behandling av revisjonene av psykisk helsevernloven i 1999, 2007 og 2017. Internasjonalt har tvangsbruk vært tematisert både gjennom FNs konvensjon for funksjonshemmedes rettigheter (på engelsk forkortet CRPD) fra 2006 og i vedtak fra Europarådets parlamentarikersamling i 2019. Gode intensjoner til tross, tvangstallene har snarere økt enn falt de siste 20 årene. Heller ikke psykologenes inntog som vedtaksansvarlige i 1999 har hatt noen synlig effekt på tvangsbruken. Paradoksalt nok har det i den samme perioden vært gjennomført en rekke studier som viser at det er mulig å redusere bruk av tvang. Et nærliggende eksempel er det såkalte Gjennombruddsprosjekt psykiatri: Bruk av tvang fra 2000/2001, hvor man fikk en klar nedgang i bruk av tvang ved å involvere det kliniske miljøet (Den norske legeforening, 2011).
Målet med dette essayet er å belyse utviklingen i tvang i det psykiske helsevernet siden tusenårsskiftet. Først gjennomgår vi hvilke betingelser som må være til stede for å lykkes med endringer i komplekse tjenestesystemer. Deretter presenteres utviklingen i tvangsinnleggelser og tvangsmidler fra år 2000, før vi viser hva som er blitt gjort fra sentrale helsestyresmakter for å realisere målet om å redusere bruken av tvang. Til slutt drøfter vi i hvilken grad endringsbetingelsene er blitt oppfylt i arbeidet for å redusere bruk av tvang.
