PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Den nye sorgdiagnosen reiser spørsmål om klinisk nytteverdi og underliggende samfunnsforhold.

De fleste som opplever dødsfall i nære relasjoner, vil kjenne på sorg. Sorg er en naturlig, betydningsfull reaksjon og dessuten umiskjennelig og allmennmenneskelig. Likevel har det gjennom de seneste årene blitt vanligere å anse at sorg både kan være sykelig og utløse behov for behandling.

Med den ellevte utgaven av International Classification of Diseases (ICD-11; World Health Organization, 2022) og den femte av Diagnostic Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5-TR; American Psychiatric Association, 2022) er sorgreaksjoner blitt til potensiell psykisk lidelse gjennom den nylig innførte psykiatriske diagnosen forlenget sorglidelse («prolonged grief disorder»). Psykologer skal hermed være eksperter på sorg.

Innføring av diagnosen forlenget sorglidelse har gitt tilløp til faglige diskusjoner om på den ene siden: hvorvidt vi sykeliggjør normale reaksjoner, og på den andre siden: diagnosens antatte kliniske nytteverdi. Vi mener det ligger mange viktige innsikter i debatten, både om forlenget sorglidelse og diagnoser generelt. Samtidig opplever vi selve debatten som uoversiktlig, og mener viktige overveielser går tapt. Dette har vi drøftet utførlig i artikkelen «Which considerations are lost when debating the prolonged grief disorder» i tidsskriftet Theory & Psychology (Bergsmark & Ramsing, 2023).

Med utgangspunkt i den skal vi i fagessayet her se nærmere på – og invitere til videre refleksjon omkring – det at psykologer nå skal bli eksperter i sorg. Vi arbeider som psykologer i Danmark. På nåværende tidspunkt er debatten rundt sorgdiagnosen mer aktiv i Danmark enn i Norge. Vi mener perspektiver på sorgdiagnosen kan være nyttig også for norske kliniske psykologer, som står i mange av de samme avveiningene.

Les hele essayet: Forlenget sorglidelse – overveielser fra dansk praksis (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Forståelsen av sorg har utviklet seg, og det anerkjennes nå at reaksjonene på tap er svært individuelle.

I snart 45 år har jeg vært engasjert i arbeidet med sorg, både i praktisk oppfølging og terapi av mennesker som mister sine kjære, samt i forskning om sorg etter tap av barn, foreldre, ektefelle, søsken og venner. Gjennom årene har jeg latt meg inspirere av de erfaringene som mennesker har delt med meg, i tillegg til kunnskapen reflektert i bøker og forskningsartikler. Teorier om sorg og ny forskning har vært viktige verktøy for å forstå hva sorg er, og hvordan vi kan mestre og hjelpe etter både vanlig og komplisert sorg.

I begynnelsen av min karriere var faseteorier dominerende. Disse teoriene presenterte sorgreaksjoner som bevegelser gjennom faste sekvenser eller stadier, der alle gjennomgikk de samme stadiene i en bestemt rekkefølge. Det var en oppfatning om at alle måtte gjennomføre sorgarbeidet. Gjennom årene har etterlatte fortalt meg at de ble møtt av både nettverk og fagfolk som sa at de sikkert var i ‘benektingsfasen’ om de ikke opplevde sterke reaksjoner. Slike utsagn reflekterer Elisabeth Kübler Ross (1969) sin faseorienterte sorgmodell som fikk stor innflytelse og som nesten sementerte en oppfatning av at sorgreaksjonene hadde slike faste faser.

Kilde: Sorgkunnskapen utvikler seg – alle sørger forskjellig (Dagens medisin)