Ressurspakken skal sikre likeverdige tjenester uavhengig av hvilken kommune barna vokser opp i. Ill. foto: Colourbox.
I denne pakken finner du relevante verktøy som sammen skal øke kunnskapen, kompetansen og samhandlingen rundt barn som pårørende og etterlatte.
Eskil Skjeldal
Ressurspakken har til hensikt å styrke kommuner i deres arbeid med barn og familier som opplever helseutfordringer, samt å sikre likeverdige tjenester uavhengig av hvilken kommune barna vokser opp i.
Vårt eget fokus på barn som pårørende
I 2018 hadde vi et toppmøte viet tematikken “Barn som pårørende”. Her finner du foredrag fra dagen, samt anbefalingene og Magasinet vi viet til tematikken.
Utviklingen av språk er avgjørende for kognitiv, sosial og emosjonell utvikling. Ill. foto: Colourbox.
De utviklingspsykologiske konsekvensene av språkdeprivasjon er et oversett fenomen det er sentralt å ta høyde for i klinisk praksis.
Cathrine Olaussen
Deprivasjon betyr berøvelse. Å berøve er å «ta noe verdifullt (især uhåndgripelig, åndelig) fra noen mot vedkommendes vilje» (Det Norske Akademis ordbok, u.å.). Språkdeprivasjon oppstår når tilgangen til et naturlig språk mangler over tid. En person er fratatt tilgangen til et naturlig språk i sensitive perioder for språkutviklingen.
Konsekvensene av språkdeprivasjon kan bli omfattende fordi utviklingen av språk er avgjørende for en persons kognitive, sosiale og emosjonelle utvikling.
Som nevropsykolog ved Signo kompetansesenter har jeg i klinisk arbeid med døvblinde og personer med nedsatt hørsel i kombinasjon med flere funksjonsnedsettelser erfart at noen av de største livsutfordringene deres er en konsekvens av språkdeprivasjon. Personen blir sosialt isolert, språklig forsinket og får redusert utbytte av undervisningen på skolen fordi så mye baseres på språket.
Mange av personene jeg har møtt, er født med svært alvorlige somatiske tilstander, der selve tilstanden overskygger helsepersonells og foresattes muligheter til å fokusere på et hørselstap og språklig stimulering i de første årene. Hos mange oppdages hørselstapet gjennom nyfødtscreeningen. En del får da tidlig tilbud om høreapparat eller cochleaimplantat (CI), men hos noen må slike tiltak avventes til livskritiske tilstander er håndtert.
Flere av personene jeg har møtt i praksis, kom til Norge som flyktninger og har hatt svært variert språklig erfaring, mye på grunn av manglende kunnskap om konsekvenser av hørselshemming og muligheter for tilrettelegging i hjemlandet. Alle disse pasientgruppene risikerer å gå glipp av kritisk språkstimulering i tidlige og avgjørende faser i språkutviklingen.
Det er usikkert om avhengighet av sosiale medier eksisterer, mener forfatteren. Ill. foto: Colourbox.
En kommentarartikkel i anerkjente Journal of Medical Internet Research gjennomgår kunnskapsgrunnlaget for sammenhengen mellom bruk av sosiale medier og velvære, ensomhet og psykiske symptomer.
Som ramme for presentasjonen lanserer forfatteren det han mener er ti utbredte myter om sosiale medier, hver hentet fra debatten som pågår om emnet. Som motsats fremmer artikkelen en «berettiget påstand» for hver av mytene, støttet av forskning.
Målet er å se populære oppfatninger opp mot kunnskapsfronten i kvantitativ, samfunnsvitenskapelig forskning, og å informere den offentlige debatter om bruk av sosiale medier, spesielt blant ungdommer og unge voksne.
Her følger forfatterens myter. De diskuteres i detalj i en fritt tilgjengelig fulltekstartikkel:
Myte: Det finnes sikre bevis på at tid brukt på sosiale medier har en «giftig» effekt på brukerne. Berettiget påstand: Tid brukt på sosiale medier har ikke en sterk effekt på brukernes velvære.
Myte: Avhengighet av sosiale medier er utbredt og skadelig. Berettiget påstand: Eksperter er uenige om hvorvidt avhengighet av sosiale medier eksisterer, hva de diagnostiske kriteriene er, og hvordan dette skal måles.
Myte: Å bruke mer tid på sosiale medier vil uunngåelig gjøre brukere deprimerte, engstelige, triste og ensomme. Berettiget påstand: Over tid er redusert velvære assosiert med økt bruk av sosiale medier.
Myte: Sosiale medier er hovedårsaken til problemene tenåringer står overfor. Berettiget påstand: Eksisterende sårbarheter, slik som fattigdom, psykisk helse, og mangel på støtte fra familien, er assosiert med både unges bruk av sosiale medier og ungdommers dårlige velvære.
Myte: Sammenlignet med andre skader er skaden ved bruk av sosiale medier langt større. Berettiget påstand: Når de primære prediktorene for velvære og dårlig velvære er tatt hensyn til, er bruk av sosiale medier en ubetydelig faktor i å forklare variansen i velvære og dårlig velvære.
Myte: Opptaket (bruken) av sosiale medier, spesielt på mobile enheter, sammenfaller perfekt med starten på den nåværende krisen i ungdommers psykiske helse. Berettiget påstand: Longitudinelle studier støtter ikke konklusjonen om at opptaket av mobile eller sosiale medier kom i forkant av, eller forårsaket nedgang i ungdommers psykiske helse, og heller ikke epidemien av ensomhet blant unge.
Myte: Sosiale medier er årsak til at folk ikke tilbringer tid sammen. Berettiget påstand: Bruk av sosiale medier fører ikke til at folk slutter å snakke med hverandre ansikt til ansikt, snarere brukes mediene til å bistå folk i å holde kontakten når samvær ansikt til ansikt går ned.
Myte: Tenåringer som bruker smarttelefonene når de er sammen, er et tegn på en frakoblet og misfornøyd generasjon. Berettiget påstand: Effektene av samtidig mobilbruk er svært situasjonsbetinget og påvirket av sosiale normer.
Myte: Løsningen er å slutte eller forby sosiale medier. Berettiget påstand: Fordelene med holde seg unna sosiale medier varierer fra person til person og etter bruksmønstre.
Myte: Vi trenger ikke flere studier om sosiale medier. Berettiget påstand: Forskningen på fordeler og ulemper ved sosiale medier må fortsette ettersom plattformer, funksjoner, vaner, kontekster og brukere stadig endrer seg.
Intersubjektivitet handler om delt erfaring mellom forelder og barn Ill. foto: Colourbox.
To leketerapier illustrerer hvordan terapeuten kan delta i barnets tydeliggjøringsprosess gjennom prøving og feiling og brudd og reparasjon.
Kristin Frisch Moe, Camilla Rødal, Ylva Vognild
Barn og unge kommer til behandling med det de er fylt av der og da. Vi kan oppleve det som uro, utagering eller tilbaketrekning, som på ulike måter utfordrer arbeidet med å skape en terapeutisk kontakt som gjør det mulig å kartlegge og å planlegge behandling. Vi ønsker å vise hvordan selve arbeidet med å etablere kontakt med barnet kan være endringsskapende i seg selv, og vi vil beskrive prosessen innenfor rammen av utviklingsrettet intersubjektiv terapi.
Et perspektiv som bidrar til forståelsen av de iboende mulighetene som finnes i den terapeutiske dialogen, er teorien om gjensidig, interaktiv regulering (Sander, 2002; Stern, 2004; Tronick, 1989, 1998). Edvard Tronicks dyadiske utvidelsesmodell (Tronick, 1998) belyser hvordan endring kan oppstå i prosessen med å skape og opprettholde gjensidighet i kontakten.
Den bygger på dynamisk systemteori. Her forstås hvert menneskes bevissthet som et adaptivt system som er åpent for samskaping i møte med et annet menneskes bevissthet. Da kan begges bevissthet utvide seg og motta ny informasjon, og det kan skje ny gjensidig meningsskaping. Tronick beskriver det som dyadisk bevissthetsutvidelse.
Prosessen med å etablere kontakt bringer med andre ord parallelle muligheter for utvidelse, både i relasjonen til den andre og i opplevelsen av seg selv. Psykopatologi forstås som at systemet er lukket for påvirkning. Endring forutsetter at terapeuten fanger opp og gir respons på barnets følelser, tanker og opplevelser her og nå. Da kan det oppstå kontakt som kan lede til at barnet gjør nye relasjonelle erfaringer.
Det å skape kontakt ut ifra det som barnet er fylt av her og nå, er en uforutsigbar og kreativ prosess. Den innebærer kontinuerlig prøving og feiling av måter å være sammen på. Terapeuten må derfor tåle mye usikkerhet, tvil og avvisning. En måte å tåle usikkerheten på er å vite hensikten med det en gjør, og at hensikten er at barnet skal få mulighet til å gjøre nye relasjonelle erfaringer (Stern, 2004) som kan endre tidligere mønstre og forventninger.
Å kjenne seg forstått er grunnleggende, og Tronicks poeng er at selve prosessen med å få kontakt gjennom terapeutens prøving og feiling kan gi barnet en ny opplevelse av seg selv som en aktiv deltaker i det som skjer. Hver gang terapeuten fanger opp signaler fra barnet på at noe er «feil», og justerer seg, blir barnets utvikling av selvagens styrket. Dette kan også beskrives som en tydeliggjøringsprosess der barnets subjektive opplevelse trer frem.
Vi presenterer her to kliniske eksempler som illustrerer hvordan denne prosessen kan skje. Eksemplene er fiktive, men basert på vår samlede erfaring fra virkelige pasientmøter. Kasusene er hentet fra to refleksjonsnotater skrevet som en del av valgfritt program i utviklingsrettet intersubjektiv terapi på Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP). Artikkelforfatterne er to av deltakerne på programmet (CR og YV) og seminarlederen (KFM).
Ifølge Norsk pasientregister ble mer enn 71 000 barn og unge behandlet for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten i 2023. Ill. foto: Colourbox.
Tonje Lossius Husum
Hovedbudskap
Barn og ungdom bør få den behandlingen som mest sannsynlig vil hjelpe dem og med minst mulig bivirkninger.
Norsk helsepersonell skal jobbe etter nasjonale retningslinjer.
Retningslinjer skal utarbeides etter internasjonale kriterier for avgrensning og formål, involvering av interessenter, metodisk nøyaktighet, klarhet og presisjon, anvendbarhet og redaksjonell uavhengighet.
Danske og svenske retningslinjer oppfyller de fleste av disse kvalitetskriteriene.
Norske retningslinjer har enkelte styrker, men også store svakheter.
Ifølge Norsk pasientregister ble mer enn 71 000 barn og unge behandlet for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten i 2023 (Folkehelseinstituttet, 2024). Opptrappingsplanen for psykisk helse i Norge legger vekt på tidlig innsats (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019). Ubehandlet psykisk lidelse kan gi kroniske lidelser og alvorlig somatisk sykdom senere i livet (Rehm & Shield, 2019). Som sådan er psykiske lidelser en belastning for pasientene selv og pårørende, men det er også samfunnsmessige kostnader forbundet med dette (Rehm & Shield, 2019).
Barn og ungdom bør få den behandlingen som mest sannsynlig vil hjelpe dem og med minst mulig bivirkninger. Internasjonale og nasjonale lov- og plandokumenter vektlegger dessuten barn og unges rett til å delta i beslutninger som berører dem selv, både på systemnivå i tjenesteutvikling og når det gjelder eget behandlingsforløp (Pasient- og brukerrettighetsloven, 1999; Helse- og omsorgsdepartementet, 2019; Psykisk helsevernloven, 1999).
Videre er helsepersonell pålagt å basere praksisen sin på nasjonale retningslinjer supplert med andre kilder til oppsummert forskning av god kvalitet (Pasient- og brukerrettighetsloven, 2019; Psykisk helsevernloven, 1999). I Norge er nasjonale retningslinjer innenfor det psykiske helsefeltet utviklet av Helsedirektoratet. Råd og anbefalinger som blir gitt i disse retningslinjene, skal hjelpe helsepersonell og pasienter til å ta informerte beslutninger, bidra til å redusere uønsket variasjon i praksis og fremme god kvalitet i helse- og omsorgstjenestene (Helsedirektoratet, 2012).
Retningslinjer av god kvalitet er en hjørnestein i kunnskapsbasert praksis, og er viktig for å sikre best mulig behandling, hindre unødvendig variasjon og sikre god ressursbruk (Alsuhaibani et al., 2021; Grimshaw & Russell, 1993). Mange ulike aktører produserer retningslinjer, blant annet lokalsykehus, fagorganisasjoner og nasjonale myndigheter. Forskning har vist at retningslinjer som er ment å dekke de samme pasientene og behandlingsformene, kan variere med hensyn til hva de anbefaler (Keating et al., 2017).
Som et resultat av dette er det utviklet internasjonale kvalitetskriterier for retningslinjer (AGREE II) (Brouwers et al., 2016). I Norge har Helsedirektoratet også utgitt en egen veileder for utvikling av retningslinjer, som blant annet tar utgangspunkt i AGREE II for å sikre en systematisk, transparent og robust utviklingsprosess (Helsedirektoratet, 2012). I henhold til disse standardene bør en kunnskapsbasert retningslinje inkludere funn fra systematisk oppsummert forskning (Brouwers et al., 2016; Helsedirektoratet, 2012).
Videre bør anbefalinger i retningslinjen ta hensyn til synspunktene til kliniske eksperter og pasienter og følge krav til etterrettelighet og åpenhet (Brouwers et al., 2016; Helsedirektoratet, 2012). Veilederen til Helsedirektoratet anbefaler i tråd med AGREE II-standardene at det skal tas i bruk eksplisitte metoder for å gradere kunnskapsgrunnlaget (graderingssystemet Grades of Recommendation, Assessment, Development, and Evaluation (GRADE); (Brouwers et al., 2016; Helsedirektoratet, 2012).
Sverige og Danmark er relevante land å sammenlikne seg med for Norge, da våre land har mange kulturelle likheter og tilsvarende helsesystem og folkehelse. Felles for de tre nordiske landene er også at det foreligger gode metodebeskrivelser for utarbeidelse av retningslinjer (Helsedirektoratet, 2008b; Socialstyrelsen, 2019; Sundhedsstyrelsen, 2022). Disse er i stor grad sammenfallende med hensyn til kvalitetskriterier som blir anbefalt.
Det primære formålet med denne studien var å undersøke kvaliteten på norske nasjonale retningslinjer som omtaler behandling av barn og unge med psykisk lidelse. Et sekundærmål var å sammenlikne norske retningslinjer med tilsvarende retningslinjer fra Sverige og Danmark.
Psykolog ved Fhi er opptatt av å bygge robuste barn. Ill. foto: Colourbox.
Psykolog og forskar Kim Stene-Larsen meiner at vi bør bli flinkare til å identifisere barn som er i risikosonen for å få psykiske problem. Han trur at både foreldreoppfølging og skuleprogram kan ha stor effekt.
Silje Pileberg
Det trengst meir enn folkeopplysingskampanjar for å førebygge sjølvmord på befolkningsnivå, meiner Kim Stene-Larsen ved Folkehelseinstituttet (FHI). Han har forska på psykologi, psykisk helse og suicidologi i ei årrekkje og meiner å sjå eit stort potensiale.
– I dag konsentrerer vi oss mest om problema etter at dei har oppstått. Men for hjarte- og karsjuk-dommar er det ikkje betre kirurgi eller medisinering som har hatt den største effekten. Det er betre livsstil, kutt av røyk og alkohol. Eg trur det er mogleg å få til noko liknande på sjølvmordsfeltet, seier han.
– Kjem vi inn tidleg, kan vi kanskje hindre at problema oppstår i det heile tatt, held han fram.
Særleg er han opptatt av barn og unge, og der skisserer han to viktige grep: Det eine er å bygge robuste barn. Det andre er å minimere talet på negative hendingar dei opplever.
Mange flyktninger har blitt utsatt for traumer og overgrep før og under flukten. Ill.foto: Colourbox.
Det fins flere fritt tilgjengelige skåringsverktøy og tester som kan egne seg for bruk i utredning og behandling av flyktninger.
Det kan være vanskelig å avdekke psykiske plager som skyldes traumer og overgrep. I arbeid med flyktninger kan traumebehandling være av stor betydning for hvor bra det går seinere.
Helsebiblioteket har samlet alle fritt tilgjengelige, norskspråkligeskåringsverktøy (tester). Du kan fritt bruke og skrive ut alle skåringsverktøyene Helsebiblioteket har samlet.
I samlingen finner du blant annet følgende – alle har engelskspråklige navn, men er i norsk oversettelse:
CFI – Kulturformuleringsintervju
ITQ – International Trauma Questionnaire
Patriark
Du finner disse testene og flere andre ved å gå tilFlyktninger og innvandrere og deretter til Skåringsverktøy. For den som jobber med barn, vil det være flere aktuelle skåringsverktøy på sidene om barn og ungdom. Mange flyktninger har blitt utsatt for traumer og overgrep før og under flukten. Dermed kan også skåringsverktøyene under Traumer og overgrep være aktuelle.
Helsebiblioteket har oppdatert sin retningslinjesamling for barn og unge innen psykisk helse. Ill.foto: Colourbox.
Helsebiblioteket samler retningslinjer innen psykisk helse, og har bygget opp en samling av retningslinjer om psykisk helse hos barn og unge.
De fleste retningslinjene i samlingen er norske.
Du finnerretningslinjene for barn og unge under psykisk helse-sidene på Helsebiblioteket. Der er det retningslinjer spesielt rettet mot dem som behandler bestemte lidelser eller problemer, samt generelle retningslinjer for arbeid i kommunene, og familietiltak. Sentrale dokumenter her er:
