Mange unge opplever lojalitetskonflikter mellom biologisk familie, barnevern og ansatte på institusjon. Ill.foto: Colourbox.
Når muligheten byr seg, bør vi strekke oss langt for å bidra til gjenoppretting av kontakt med omsorgspersonene.
Lars Christian Drivdal Vold og Jon Hynne Auby
Barn som bor på barnevernsinstitusjon i Norge er en særdeles sårbar gruppe. Mange er preget av omsorgssvikt, og ubearbeidede konflikter og relasjonsbrudd med familie tar ofte mye plass i ungdommenes liv og sinn inn i voksenlivet. Samtidig vet vi at mange ungdommer har det vanskelig på institusjon fordi de blir stående i lojalitetskonflikter mellom biologisk familie, barnevern og ansatte på institusjon.
Lojalitetskonfliktene kan komme i ulike former. «Hvis jeg trives for godt / klarer meg for bra på denne institusjonen, så skuffer jeg, og svikter mamma og pappa som vil at jeg skal flytte hjem.» «De voksne rundt meg sier at det ikke er bra for meg å ha mye kontakt med mamma, men jeg er redd for at hun er lei seg og ruser seg siden jeg ikke bor hjemme. Jeg må sjekke at hun har det bra, og vise at hun er viktig for meg.»
Uavhengig av kvaliteten på lojalitetskonflikten barna står i, vet vi at de utgjør en betydelig risiko for barnets evne til å etablere trygghet og trivsel på institusjonen, og det stjeler sårt tiltrengt kapasitet til å ivareta andre sentrale utviklingsoppgaver. I tillegg vet vi av erfaring at de fleste barn som bor på institusjon, holder kontakt med familien sin under oppholdet, og søker tilbake til familien den dagen de flytter ut av institusjonen igjen.
For å hjelpe barna med lojalitetskonflikter og relasjonelle sår må vi som jobber i barnevern, få økt fokus og kompetanse på familiearbeid. Sentralt i dette ligger evnen til å hjelpe barna og foreldrene å reparere ubearbeidede sår i sine relasjoner.
Du kan bruke UpToDate både på jobben og hjemmefra. Ill.foto: Colourbox.
Oppslagsverket UpToDate, som Helsebiblioteket har kjøpt fri for norske brukere, har en tjeneste som heter What’s New. Under Psychiatry er det nå flere interessante nyheter.
Behandling for fødselsdepresjon utført av ikke-spesialister (januar 2025)
Selv om kognitiv atferdsterapi (CBT) er en etablert behandling for fødselsdepresjon, kan tilgangen være begrenset fordi det er for få spesialister som kan gi behandlingen. Nå har en fersk studie der over 700 kvinner med fødselsdepresjon deltok funnet at sannsynligheten for bedring var dobbelt så høy med CBT gitt av ikke-spesialiserte helsearbeidere sammenlignet med vanlig omsorg. UpToDate anbefaler standard psykoterapier som CBT, administrert av spesialister eller ikke-spesialister, for alle pasienter med mild til moderat fødselsdepresjon, for å forbedre resultatene både for kvinnene og barna. (Se «Mild to moderate postpartum unipolar major depression: Treatment», section on ‘Evidence of efficacy’.)
Metylfenidat-sikkerhet under graviditet (januar 2025)
Sentralstimulerende midler er den foretrukne legemiddelklassen for farmakologisk behandling av ADHD hos voksne. Sikkerheten under graviditet er imidlertid ikke sikkert fastslått. I en metaanalyse som evaluerte utfall for fosteret hos over 30 000 gravide med ADHD, var eksponering for metylfenidat under graviditeten ikke forbundet med økt risiko for medfødte misdannelser eller spontanabort. Disse dataene bidrar til den voksende litteraturen om sikkerheten ved bruk av metylfenidat under graviditet, skriver UpToDate. Dataene diskuteres gjerne med pasienter ved samvalg om bruk av sentralstimulerende midler for ADHD under graviditet. (Se «Attention deficit hyperactivity disorder in adults: Treatment overview», section on ‘Pregnancy’.)
Screening for angst og depresjon hos barn og ungdom med epilepsi (november 2024)
Nye konsensusbaserte anbefalinger for diagnostisering og behandling av angst og depresjon hos barn og ungdom med epilepsi er tilgjengelige fra International League Against Epilepsy (ILAE). Disse anbefalingene inkluderer screening for angst og depresjon hos alle barn og ungdommer med epilepsi fra sju års alder og deretter årlig. I tillegg anbefaler foreningen bruk av et formelt screeningspørreskjema for å vurdere symptomer på angst og depresjon, og tettere overvåking av grupper med høyere risiko (eksempelvis barn og unge med selvmordsrelatert atferd). Screeningintervjuer bør inkludere barnet med epilepsi og deres foreldre eller andre omsorgspersoner. De foresatte bør informeres om potensielle negative atferdsmessige effekter av antiepileptiske medikamenter. UpToDate er enige i ILAEs anbefalinger, inkludert henvisning av pasienter med moderat til alvorlig depresjon eller angst til en helsepersonell med kompetanse innen psykisk helse. (Se «Epilepsy in children and adolescents: Comorbidities, complications, and outcomes», section on ‘Anxiety and depression).
Semaglutid for alkoholbrukslidelse (februar 2025)
Foreløpige funn fra kohortstudier antyder at semaglutid, en glukagonlignende peptid-1-reseptoragonist, kan redusere alkoholsug og alkoholbruk. I en randomisert studie med 48 deltakere med alkoholbrukslidelse så en på effekten av ni uker med subkutan semaglutid, i doser fra 0,25 mg til 1 mg ukentlig. Forskerne konkluderer med at ukentlig alkoholsug og antall dager med høyt alkoholinntak gikk ned med omtrent én dag mindre per uke, sammenlignet med placebo. Disse resultatene antyder en potensiell rolle for semaglutid i behandlingen av alkoholbrukslidelse og viser behovet for større, randomiserte studier. (Se «Alcohol use disorder: Pharmacologic management», section on ‘Therapies with unclear efficacy’.)
Redaksjonen har brukt KI-tjenesten Perplexity.ai til oversettelse av disse utdragene fra UpToDate. Oversettelsene har blitt gjennomgått og redigert manuelt.
Barn som er pårørende, kan sette egne behov til side til fordel for forelderen. Ill.foto: Colourbox.
En kunnskapsoppsummering fra forskernettverket til BarnsBeste gir et innblikk i barn og unges erfaringer i pårørenderollen.
Eskil Skjeldal
Barns erfaringer, 12 års studier oppsummert
23 norske studier er analysert, de er fra perioden 2010-2022. Alle studiene er rettet inn mot barn og unges opplevelser, og hvordan de takler å være barn når foreldre er psykisk syk, rusavhengig, alvorlig syk eller skadet. Hele studien kan leses her.
Tre hovedtemaer
Det var særlig tre temaer som peker seg ut:
a) Praktisk arbeid: Barna tar seg av praktiske oppgaver, de er aktive aktører som søker å skape mening og løse utfordringene på egenhånd, f.eks. å ta arbeid for å opprettholde familiens økonomi, eller organisere aktiviteter med den syke forelderen.
b) Følelsesmessig ambivalens: Deres egne behov settes til side til fordel for forelderen. Barnet lengter etter et normalt liv, det kan være engstelig for å arve sykdommen og kan føle skyld, skam, sinne og skuffelse, selv om barnet er glad i den syke forelderen.
c) Støttende relasjoner: Selv om livet kan være ustabilt, kan støtten fra en stabil og tillitsvekkende voksen, samt andre vennskap, fritidsaktiviteter og det å snakke med andre barn og unge som har lignende erfaringer, gi støtte i hverdagen.
De norske oppslagsverkene gir enkel tilgang til kunnskap om barns psykiske helse. Ill.foto: Colourbox.
Her finner du oppslagsverk for deg som jobber med barn og unges psykiske helse.
Helsebiblioteket abonnerer på flere sentrale medisinske oppslagsverk. I tillegg lenker vi til viktige og åpent tilgjengelige norske oppslagsverk.
Ikke alle oppslagsverkene har samlende kapitler om barne- og ungdomspsykiatri, men inneholder likevel mye relevant stoff. Du finner oversikt over oppslagsverkene på sidene for barn og ungdoms psykiske helse.
Veileder i barne- og ungdomspsykiatri
Denne veilederen fungerer også godt som oppslagsverk. Den har kapitler om diagnostikk og utredning og egne kapitler om de forskjellige lidelsene og behandling av dem. Veilederen er norsk, publisert hos Legeforeningen og er fritt tilgjengelig.
Legemiddelhåndboka
Legemiddelhåndboka er et generelt oppslagsverk om legemidler, men har et eget kapittel om barn og legemidler. Denne ressursen er på norsk og er også fritt tilgjengelig.
Koble
KOBLE inneholder evidensbasert informasjon om dosering og bruk av legemidler til barn. Norsk legemiddelhåndbok har redaksjonelt ansvar, og arbeidet finansieres av Helse- og omsorgsdepartementet.
UpToDate
Helsebibliotekets mest omfattende medisinske oppslagsverk har ikke samlende kapitler om barne- og ungdomspsykologi, men ved å søke finner man mye interessant og sannsynligvis nyttig stoff. For eksempel : Søk på child psychiatry eller søk på adolescent psychiatry
Tiltakshåndboka og PsykTestBarn
Tiltakshåndboka er utgitt av RBUP Øst og Sør og er en oversikt over oppsummert forskning på tiltak for barn og hvor godt de virker. Tiltakshåndboka er for tiden (februar 2025) under omlegging. RBUP utgir også PsykTestBarn, som er et tidsskrift som gir oversikt over måleegenskapene til de enkelte skåringsverktøyene for barn.
Relevante søkeord: psykisk helse barn ungdom, BUP, barnepsykiatri, ungdomspsykiatri, oppslagsverk
Hva du sier før du stikker, er viktig for hvordan stikket oppleves. Ill. foto: Colourbox.
Hypnose kan alene eller i kombinasjon med farmakologisk behandling bety mye for opplevd smerte, engstelse – og motivasjon og effekt av behandling.
Sitat fra artikkelen:
Våre forsøk på å berolige og å trygge kan i verste fall øke redsel («det er bare et lite stikk, det er ikke farlig, det gjør ikke vondt, du trenger ikke å gråte»). Vi kan glemme at når vi er redde, er vi ute etter informasjon. Ordet «ikke» er uten informasjon, og vi hører kun stikk, farlig, vondt og mestringsstrategien din (å gråte) er feil. Å bli klar over hvilke ord som lukker og hvilke som åpner mulighetsrom, er derfor av stor betydning.
Du er her for å gjøre en jobb for kroppen din. Denne jobben er viktig for at du skal kunne være frisk, leke, gjøre alt det du liker. Dette får vi til sammen! Jeg ser at du synes dette er vanskelig. Det er fint at du viser meg det. Det er helt ok å gråte og å bli sint. Gjør det som hjelper. Du gjør en skikkelig god jobb. Vi har god tid. Du er trygg. Vi passer på deg.
Personer som har vært utsatt for traumer som mobbing i ungdommen, kan utvikle langvarige smerter, ifølge forfatterne. Ill.foto: Colourbox.
Barn og unge utsatt for potensielt traumatiske hendelser reagerer ofte umiddelbart med kroppslige eller psykiske symptomer eller atferdsendringer. Reaksjonene kan omfatte hodepine, andre smerter, utmattelse, søvnvansker, redsel, tristhet, sinne, utagering eller tilbaketrekning.
Hendelsene som kan utløse slike plager, omfatter vold, seksuelle overgrep, mobbing, tap av nære, katastrofer, ulykker og andre svært truende eller grufulle hendelser eller situasjoner (American Psychiatric Association, 2013; World Health Organization, 2019). Når barn og unge (0–18 år) utsettes for slike hendelser, omtales dette ofte som barndomstraumer.
Tidlig symptom og langvarig plage
For noen vedvarer reaksjonene etter barndomstraumer over tid. Funn fra nyere prospektive studier med ungdom og unge voksne viser en klar sammenheng mellom barndomstraumer og utvikling av langvarige smerter (Baumann-Larsen et al., 2024; Bussières et al., 2023; Jones et al., 2009; Nelson et al., 2020; Stensland et al., 2018). Disse funnene samsvarer med tidligere forskning, der man i løpet av de siste tiårene har blitt gradvis mer oppmerksom på en overhyppighet av langvarige smerter blant personer utsatt for barndomstraumer (Bussières et al., 2023).
Et flertall av de tidlige studiene på sammenhengen begrenses av at de er gjennomført som tverrsnittsstudier der barndomstraumer er undersøkt retrospektivt, ofte i en studiepopulasjon bestående av voksne med langvarige smerter. At vi nå i prospektive studier og blant unge finner at eksponering for barndomstraumer, både enkelthendelser og repeterte hendelser, umiddelbart øker risiko for vedvarende, hyppig hodepine, inkludert migrene og tensjonshodepine (Stensland et al., 2018), samt andre langvarige smerter og smerter med høy symptombelastning allerede i ungdomstiden (Baumann-Larsen, Dyb, et al., 2023; Baumann-Larsen, Zwart, et al., 2023; Sonagra et al., 2022; Stensland et al., 2013), er viktig ny kunnskap.
0,18 prosent av barn med annen landbakgrunn fikk påvist autisme i perioden 2016 til 2019. Ill. foto: Colourbox.
Bakgrunn: Vi har tidligere rapportert en betydelig økt forekomst av autismespektertilstander hos førskolebarn i Trøndelag Sør som har mødre med en annen landbakgrunn enn Norge. I denne studien ønsket vi å undersøke om det også var en liknende overhyppighet hos skolebarn i samme tidsperiode og geografiske område. I tillegg ville vi kartlegge psykiatrisk komorbiditet og andre utviklingsforstyrrelser.
Anne Berit Røe, Sidsel Jullumstrø, Kristin Brobakken Eig, Stian Lydersen, Terje Nærland, Anne Lise Høyland
Materiale og metode
Vi gjorde en retrospektiv gjennomgang av pasientjournaler hos barn 10–16 år registrert med autismediagnose i 2016–19.
Resultater
18 av 125 inkluderte barn hadde mor med annen landbakgrunn. Dette tilsvarte en insidensrate på 0,18 %, mot 0,12 % for barn med norskfødte mødre (relativ risiko 1,5; 95 % konfidensintervall 0,87 til 2,50, p = 0,11). 74 barn var diagnostisert med minst én annen utviklingsforstyrrelse eller psykiatrisk tilstand før de fikk autismediagnosen, de fleste med ADHD. Fire hadde samtidig utviklingshemming.
Fortolkning
Mors landbakgrunn synes å ha mindre betydning hos skolebarn enn hos førskolebarn som får autismespekterdiagnose, og alder ved diagnostisering bør inngå i studier av autisme hos barn og unge. Psykiatrisk komorbiditet og andre samtidige utviklingsforstyrrelser kan være uttrykk for felles etiologiske faktorer eller økt sårbarhet ved udiagnostisert autisme hos barn.
Hovedfunn
Det var ingen overhyppighet av autismediagnoser hos skolebarn av mødre med annen landbakgrunn.
Insidensrate for autismediagnose var 0,18 % hos barn der mor hadde en annen landbakgrunn enn Norge, og 0,12 % hos barn av norskfødt mor (relativ risiko 1,5; 95 % konfidensintervall 0,87 til 2,50).
22 % av skolebarna i studien fikk andre diagnoser samtidig som autismediagnosen.
59 % av skolebarna som fikk autismediagnose, var diagnostisert med én eller flere andre nevropsykiatriske tilstander fra før.
Det mangler studier som har sett spesielt på omsorgsrollen for familier fra Ukraina. Ill. foto: Colourbox.
Studien gir samlet sett et inntrykk av at mange familier lever i fattigdom. Nesten 50 prosent av foreldrene oppgir at de ikke har råd til mat, og 16 prosent oppgir at dette skjer hver måned. Videre rapporterte 79 prosent at de ikke har hatt råd til helsetjenester og medisiner.
Ragnhild Bjørknes et al.
Etter at Russland invaderte Ukraina i februar 2022, har over 8 millioner mennesker blitt drevet på flukt. I 2022 og 2023 ble det bosatt omtrent 65 000 flyktninger i Norge, og foreløpig estimat for 2024 er rundt 37 000 (IMDi, 2023a; Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2024). I Norge har alle flyktninger mellom 18–55 år rett og plikt til å gjennomføre introduksjonsprogrammet (Integreringsloven, 2020), og mens de gjennomfører programmet, mottar flyktningene økonomisk stønad.
Innholdet i introduksjonsprogrammet legger til rette for at de nyankomne får norsk samfunns- og språkopplæring, evne til livsmestring og deltakelse i norsk arbeids- og samfunnsliv. Siden 2021 har det også vært obligatorisk å delta i foreldreveiledning (IMDI, 2023b). I juni 2023 ble det vedtatt at kommunene kan korte introduksjonsprogrammet for ukrainerne betydelig ned, som følge av kapasitetshensyn (Endring i integreringsforskriften, 2023, §3).
For å kunne gjøre forsvarlige tilpasninger i tjenestene trengs det blant annet mer informasjon om behovene til de ukrainske foreldrene. Denne artikkelen tar sikte på å bidra med kunnskap som kan informere beslutningstakere i planleggingen de må gjøre for å tilpasse de kommunale tjenestene, når det gjelder endringer i tilbudet om foreldreveiledning.
Det overordnede formålet med foreldreveiledning i introduksjonsprogrammet er forebyggende. Begrunnelsen er ifølge IMDI (2023c) at veiledningen skal bidra til å skape trygge foreldre som kan gi barna en god oppvekst, fremme integrering i Norge, styrke relasjonen mellom foreldrene og deres relasjon til barna, samt bidra med kunnskap om hvordan det er å være foreldre i Norge, og hvilke tilbud de kan benytte seg av. Veiledningen skal legge vekt på barns oppvekstsvilkår gjennom å gi informasjon og støtte til foreldrene for å styrke dem i foreldrerollen i en norsk kontekst.
Et annet formål med foreldreveiledningen er å tilpasse tilbudet til familier som har behov for ytterligere støttende tiltak, eller trenger hjelp til å få kontakt med andre tjenester som for eksempel psykisk helsevern (IMDI, 2023c). Innholdet i foreldreveiledningen skal dekke temaer som barnets behov og positivt samspill mellom barn og foreldre, og gi informasjon om plikter og rettigheter man har som foreldre i Norge (IMDi, 2021).
De foreldreveiledningsprogrammene som benyttes i dag, holdes innenfor rammen av 8–12 møter, programmene er kunnskapsbaserte og har vist seg nyttige (Bjørknes & Manger, 2013; Brekke et al., 2023; Hamari et al., 2022; Leijten, et al., 2017; Sigmarsdóttir et al., 2023). Forskning på innvandrerfamilier i Norge viser at de foreldrene som deltar på mer enn 9 av 18 foreldreveiledningsmøter, får mer utbytte av veiledningen (Bjørknes & Manger, 2013).
Begrunnelsen for å gi foreldreveiledningen bygger på ulike teoretiske modeller, blant annet familiestressmodellen (Masarik & Conger, 2017). Modellen viser hvordan ulike stressfaktorer setter både foreldre og barn i fare for psykiske og relasjonelle problemer. Stressfaktorer kan være tidligere traumatiske og vanskelige opplevelser eller nåværende akkulturasjonsbelastninger, men også dårlige levekår og foreldrestress (Abidin, 2012; Bøe et al., 2014; Javanbakht et al., 2018; Masarik & Conger, 2017).
Foreldrestress er opplevd diskrepans mellom kravene til foreldrerollen og tilgjengelige personlige ressurser, og kan påvirkes av dårlige levekår (Abidin, 2012; Deater-Deckard, 1998). Til sammen og over tid kan slike stressfaktorer ha negativ påvirkning på foreldre og barns samhandling og føre til dårligere omsorgskapasitet hos foreldrene (Deater-Deckard, 1998; Masarik & Conger, 2017). Familiestressmodellen synliggjør betydningen av å iverksette tiltak tidlig for å styrke foreldres omsorgsevne og ferdigheter, men også styrke beskyttende faktorer som resiliens.
Resiliens omhandler både personlige evner og kompetanse, sosiale ressurser og familiesamhørighet, og kan bidra til å moderere negative konsekvenser av stressfaktorene (Hjemdal et al., 2006; Masarik & Conger, 2017).
