Vi mangler norske retningslinjer for behandling av personlighetsforstyrrelser hos voksne, men har lenket til gode utenlandske. Ill.foto: Colourbox.
Helsebiblioteket har samlet norske, danske svenske og engelskspråklige retningslinjer innen psykisk helse.
Det mangler en norsk, nasjonal retningslinje for personlighetsforstyrrelser, men denne er på vei, ifølge Helsedirektoratet. I mellomtiden har Helsebiblioteket lenket til aktuelle utenlandske retningslinjer.
Her er noen av de retningslinjene for personlighetsforstyrrelser som vi på Helsebiblioteket har lenket til:
En mer systematisk tilnærming for å få tak i synspunkter og verdier hos pasienter og omsorgspersoner trengs i utviklingen av nye retningslinjer. Dette vil gjøre retningslinjene mer relevante og mer brukt.
Retningslinjer så langt har fokusert nesten utelukkende på borderline personlighetsforstyrrelse. Det er behov for at framtidige retningslinjer inkluderer de andre personlighetsforstyrrelsene.
Framtidige retningslinjer vil trenge et sterkere fokus på hvordan deres anbefalinger vil bli mottatt og implementert.
Spørsmålet om alvorlighetsgrad blir generelt neglisjert i eksisterende retningslinjer, og det er behov for å ta dette i betraktning og ta hensyn til ICD-11.
Helsebibliotekets samling inkluderer danske, svenske og engelskspråklige retningslinjer for behandling av mennesker med emosjonelt ustabil og antisosial personlighetsforstyrrelse, i tillegg til bredere anbefalinger.
Hos Aldring og helse finner du flest skåringsverktøy innen psykologi og psykiatri. Testene kan brukes både i kommunal helsetjeneste og i spesialisthelsetjenesten.
Økt tilgang på alkohol på hjemmekontor kan øke bruken. Ill. foto: Colourbox.
Økt bruk av hjemmekontor ser ikke ut til å påvirke alkoholbruken blant norske arbeidstakere generelt. Men det kan gi økt alkoholbruk blant de som har et høyt eller problematisk alkoholbruk. Det viser en rapport fra FHI.
Pandemien har ført til varige endringer i arbeidslivet, med mer bruk av hjemmekontor og flere digitale møter. Kan hjemmekontor, med mindre sosial kontroll og lett tilgang til alkohol, medføre en endring i alkoholbruk og alkoholrelaterte konsekvenser?
I en ny rapport fra FHI viser kvalitative intervjuer hvordan noen arbeidstakere med et høyt alkoholbruk opplevde hjemmekontor under pandemien som problematisk, og at dette bidro til økt alkoholbruk. Resultater fra en omfattende spørreundersøkelse i et bredt utvalg av arbeidstakere viste imidlertid ikke sammenheng mellom endringer i hjemmekontorbruk og alkoholbruk.
– Økt bruk av hjemmekontor ser altså ikke ut til å påvirke alkoholbruken blant norske arbeidstakere generelt, men kan likevel oppleves utfordrende for mer sårbare grupper, sier Inger Synnøve Moan, forsker ved Folkehelseinstituttet.
Kan gi økt alkoholbruk i sårbare grupper
Kvalitative intervjuer med arbeidstakere med et høyt/problematisk alkoholbruk gjennomført tidlig i 2022 viste hvordan bruk av hjemmekontor under pandemien hadde hatt innvirkning på deres alkoholbruk og konsekvensene av slik bruk.
– Flere beskrev hvordan mindre struktur og mangel på sosial kontroll i arbeidshverdagen hadde ført til økt alkoholbruk under pandemien. Mindre samvær med kollegaer, familie og venner og økt tilgjengelighet til alkohol på hjemmekontor ble også beskrevet som faktorer som fremmet alkoholbruk, sier Moan.
I tillegg fortalte noen om hvordan vanskelige livshendelser, som å oppleve et samlivsbrudd eller sykdom i familien, interagerte med slike strukturelle og sosiale forhold, og bidro til økt alkoholbruk.
Oppfølgingsintervjuer med deltagerne ett år senere bekreftet betydningen av disse faktorene for alkoholbruk.
– I 2023 hadde de fleste fått tilbake en mer normal struktur og rutiner i hverdagen fordi de i større grad var til stede på arbeidsplassen og hadde mer jevnlig sosial omgang med kollegaer og venner/familie. Flere beskrev at dette hadde bidratt til redusert alkoholbruk, forteller Moan.
Blant deltagerne som hadde opprettholdt et høyt alkoholforbruk beskrev noen at drikkemønsteret under pandemien hadde blitt en vane som de hadde opplevd var vanskelig å snu på. Livshendelser ble også beskrevet som å bidra til utvikling i alkoholbruk etter pandemien.
Deltagerne i de kvalitative intervjuene beskrev hvordan det å drikke mye kunne resultere i fravær fra jobben, men oftere konsekvenser som nedsatt yteevne og mental distanse i jobbsituasjoner. De snakket også om hvordan utfordringer med å balansere alkoholbruk og arbeid skapte stress, angst og redusert selvtillit, noe som igjen påvirket arbeidsprestasjonen deres.
Pasienter har rett til å gjøre opptak av sine omgivelser. Ill. foto: Colourbox.
Trusler fra pasienter om å bruke bilder, video- og lydopptak i klager til sykehuset dersom helsepersonell ikke gjør som de sier, er et økende problem for enkelte helseforetak, melder Altinget.
Helsedirektoratet har utarbeidet et forslag til rundskriv om bilder, lyd- og filmopptak i helse- og omsorgstjenesten. Utgangspunktet er at pasienter og pårørende har lov til å filme, fotografere og ta lydopptak av sine omgivelser.
Legeforeningen mener at Helsedirektoratet i høringsutkastet går langt i å prioritere pasientens rett til å dokumentere sin egen hverdag over helsepersonellets rett til personvern og et forsvarlig arbeidsmiljø.
Foreningen påpeker at filming og opptak kan føre til at pasienten får dårligere hjelp fordi helsepersonell opplever det belastende å bli filmet.
Over 3,6 millioner barn og deres mødre deltok i studien. Ill. foto: Colourbox.
Tidligere studier viser at mors diabetes under svangerskapet gir en betydelig økt risiko for ADHD hos barnet. Men sammenhengen er beskjeden, særlig dersom mor har svangerskapsdiabetes. Det viser resultater fra en stor internasjonal studie FHI har deltatt i.
I overkant av 3,6 millioner barn og deres mødre deltok i denne store internasjonale registerstudien fra 2001 til 2014, med oppfølging til 2020. 1,9 millioner av disse deltok fra Norge og andre nordiske land. Forskerne sammenlignet risikoen for ADHD hos barn av mødre som hadde diabetes i svangerskapet, med mødre som ikke hadde diabetes.
230.798 av mødrene hadde svangerskapsdiabetes og 54.825 av mødrene hadde enten diabetes type 1 eller 2 som oppsto før svangerskapet. ADHD-diagnose ble registrert hos 5,4 prosent (15.586) av barna født av mødre med diabetes og 3,9 prosent (131.504) av barna til mødre uten diabetes.
På verdensbasis blir ADHD diagnostisert hos 2–7 prosent av barn.
Genetikk og mors helse, livsstil og sosioøkonomi påvirker
Etter justering for andre sykdommer, medisinbruk og risikofaktorer hos mor, fant forskerne at:
Barn av mødre med svangerskapsdiabetes hadde 10 prosent høyere risiko for ADHD, noe som er en relativt liten økning av risiko, sammenlignet med risikoen for ADHD hos barn av mødre uten diabetes.
Imidlertid fant forskerne ingen forskjell i risiko for ADHD mellom søsken hvor mor hadde svangerskapsdiabetes i det ene svangerskapet, men ikke i det andre.
Barn av mødre med hvilken som helst type diabetes, som oppsto enten før eller under svangerskapet, hadde 16 prosent høyere risiko for ADHD, noe som er en relativt liten økning av risiko, sammenlignet med barn av mødre uten diabetes.
Barn av mødre med diabetes type 1 eller 2 som oppsto før graviditeten, hadde 39 prosent høyere risiko for ADHD enn hvis mor ikke hadde diabetes, noe som antyder en mer betydelig sammenheng.
– Resultater fra tidligere studier viser at diabetes under svangerskapet gir en betydelig økt risiko for ADHD hos barnet. Vår studie fant derimot kun en beskjeden sammenheng mellom mors diabetes og ADHD hos barnet etter å ha tatt hensyn til det komplekse samspillet mellom påvirkende faktorer. Spesielt viser søskensammenligninger at denne sammenhengen sannsynligvis påvirkes av felles genetikk og miljø, særlig for svangerskapsdiabetes, sier lege Lars Kjerpeseth ved FHI, som er en av forskerne bak denne studien.
Han mener det trengs forskning for å undersøke de spesifikke rollene til genetiske faktorer, og riktig blodsukkerkontroll av mor under ulike stadier av hjerneutviklingen hos barnet i svangerskapet.
Begrensninger i datagrunnlaget
Forskerne hadde ikke komplett oppfølging av barna til voksen alder. Gjennomsnittlig oppfølging varierte mellom landene, fra 7,7 år til 11,5 år. Forskerne inkluderte ikke ADHD-diagnoser hos barn under tre år, unntatt Taiwan som ikke hadde noen nedre aldersgrense. I Norge blir diagnosen sjeldent gitt til barn under fem år. Selv om alle barna i studien ble fulgt til de var minst seks år, kan noen barn ha blitt diagnostisert med ADHD etter studieslutt.
Dataene kommer fra en rekke register og databaser i ulike land med forskjeller i helsesystem, diagnose, behandling og kodesetting. Derfor kan dataene være noe upresise når det gjelder diagnoser som diabetes, ADHD, og sykdommer og medisiner forskerne justerte for i analysene. Dataene inneholder også mangelfull informasjon knyttet til livsstil og sosioøkonomi hos mor, som for eksempel fysisk aktivitet, kosthold, alkohol, røyking, inntekt og utdanning.
Registerstudie
Forskerne brukte data fra helseregistre i Norge (Fødselsregisteret, Pasientregisteret, KUHR, Reseptregisteret (inngår nå i Legemiddelregisteret) og Dødsårsaksregisteret), Finland, Island, Sverige og New Zealand, og helsedatabaser i Hong Kong og Taiwan. De nordiske dataene inngår i NorPreSS-prosjektet, som ledes av FHI.
Studien er et samarbeid mellom forskere på blant annet Folkehelseinstituttet, Universitetet i Hong Kong, University College London, Karolinska Institutet, UNSW Sydney og National Cheng Kung University i Taiwan.
Personer som spiller ferdighetsspill, legger mer identitet i spillet. Ill. foto: Colourbox.
Boken kan lære psykologer om hvordan spilling dekker sentrale psykologiske behov, og hvorfor det er vanskelig å gi slipp.
André Syvertsen
Penge- og dataspill: Lek, læring, lidenskap og lidelse har som mål å gi en bred og oppdatert presentasjon av fenomenet. Del 1 gir et overordnet kulturelt, historisk og politisk blikk på penge- og dataspill. Del 2 snevrer inn på spesifikke temaer om spill og spilleren. Del 3 slipper normalfokuset og tar for seg avhengighet og tiltak mot penge- og dataspillproblematikk. Bokens målgruppe er tilsvarende bred, og henvender seg til «… studenter og ansatte innenfor skole-, helse- og sosialsektoren, samt politikere, samfunnsopptatte, pårørende og spillere».
Godt for dialogen med spilleren
Del 3 fokuserer på avhengighet og behandling, og fremstår nok umiddelbart som den mest relevante delen for kliniske psykologer. Jeg tror likevel at kollegaene mine som møter pasienter som spiller penge- eller dataspill vil sette mer pris på de mer livaktige og dyptgående beskrivelsene som karakteriserer de beste kapitlene i del 2.
I kapittel 8 av Stian Overå, Hans-Jørgen Wallin Weihe og Marianne Martinsen får vi kjennskap til forskningen på de grunnleggende psykologiske behovene for selvbestemmelse, kompetanse og relasjoner. Dataspills særegne evne til å dekke disse behovene, ikke minst ved å legge til rette for den nære utviklingssonen, er med på å forklare engasjementet, gleden, og investeringen i tid og energi som dataspillere gjør på tross av tilsynelatende frustrasjon.
Kapittel 13 av Niri Talberg gir inngående omtale av poker, inkludert historie, motivasjoner og spillestiler. Det kan virke vilkårlig at én type pengespill vies et eget kapittel uten at andre typer gjør det, samtidig illustrerer kapittelet godt skillet mellom pengespill styrt av rene tilfeldigheter (f.eks. spillautomater og lotto) og de med ferdighetselementer (f.eks. poker og oddstipping).
Min kliniske erfaring er at spillavhengige som begrenser seg til pengespill med ferdighetselement vil legge mer identitet i spillingen, og dermed blir sorgen større når spillingen gis slipp på. Psykologer som har grunnleggende kjennskap til slike aspekter danner nok lettere allianse til en pasientgruppe som vegrer seg for å søke behandling grunnet opplevd utenforskap.
Andre nevneverdige gode kapitler om dataspilling inkluderer blant annet kapittel 10 – «Gutter, skolearbeid og dataspill» av Karolin Moberg, som setter gutters beskrivelser av egen dataspilling i samfunnsmessig kontekst; kapittel 11 – «Historien om da ungdata ble til og at jenter har det tøft i dataspill» av Niri Talberg, som forklarer det særegne ved dataspilling hos jenter, inkludert stigma og hets som de kan møte; og kapittel 9 – «E-sport» av Stian Overå, som beskriver organisert idrett og konkurranse i dataspilling med særlig hensyn til Norge.
Litt kjennskap til betydningen og konsekvensene til dataspill går lang vei når man skal gå i dialog med dataspillere, både i og utenfor klinikken. Del 3 gir diagnostiske beskrivelser av data- og pengespillavhengighet, prevalenstall på dette, beskrivelse av hvordan helsevesenet er organisert i møte med denne problematikken, og tilbud som behandling, selvhjelp og gjeldsrådgivning.
Innholdet av hjelpetilbud og helsevesenet vil sannsynligvis være kjent for flere psykologer, og man må ty til andre tekster for nærmere og konkrete beskrivelser av tiltak. Jeg anbefaler da korus.no sine ressurser for pengespill og gaming (dataspill) som er utarbeidet eller samlet sammen av flere av bidragsyterne i denne fagboken.
