Rusproblematikk hos Asperger-pasienter henger ofte sammen med angst. Ill.foto: Colourbox.
Nettstedet sjelden.no har publisert en rekke nyttige undervisningsvideoer om Asperger-pasienter og rusproblematikk.
Personer med Asperger syndrom kjennetegnes blant annet av gjentakende atferd, overdreven interesse for smale temaer, samt problemer med gjensidig sosial samhandling, kommunikasjon og språk. Behandlingen må derfor tilpasses og være mer strukturert og forutsigbar enn for andre grupper. Behandlingen må være helhetlig, langsiktig og individuelt tilrettelagt for å lykkes.
I tillegg til kommunikasjonsproblemene er mange Asperger-pasienter også plaget av angst. Noen av har også rusproblemer. Kombinasjonen av kommunikasjonsvansker og angst kan være viktige grunner til det.
Sjelden.no har lagt ut fire filmer om behandling av Asperger-pasienter med rusproblemer:
1. Asperger syndrom og ruslidelser, introduksjon – hva som kjennetegner pasientene og hva man må ta hensyn til for at rusbehandlingen skal være nyttig.
2. Rammer og bakgrunn for behandlingsstudie om pasienter med Asperger og ruslidelse
3. Kjennetegn ved pasientgruppen – behandlingserfaringer med eksempler fra konstruerte samtaler pasient–terapeut.
4. Kliniske tips – råd og tips om hvordan ulike utfordringer i behandlingen kan løses.
Involvering av besteforeldrene kan være bra for både foreldre, barn og besteforeldrene. Ill.foto: Colourbox.
Tidsskriftet Human Nature publiserte nylig en metaanalyse som viste en liten, men statistisk signifikant positiv assosiasjon mellom god støtte fra besteforeldre og nybakte mødres psykiske helse. Støtte fra mormor var spesielt assosiert med bedre psykisk helse hos de nybakte mødrene.
Funnene kan påvirke hvilke tiltak som bør settes inn for å styrke barselkvinners mentale helse. Depresjon under svangerskapet og etter fødselen er vanlig hos vestlige kvinner, og involvering av besteforeldre er et enkelt tiltak.
Tidligere studier av mødres mentale helse har konsentrert seg mest om involvering av kvinnens partner.
LAR-retningslinjen oppfordrer til trepartssamarbeid, noe som ikke ser ut til å fungere i praksis. Ill.foto: Colourbox.
Bakgrunn: Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er forankret i spesialisthelsetjenesten og har siden oppstarten i 1998 hatt en kriminalitetsreduserende effekt. Det er likevel mange LAR-pasienter som jevnlig soner dommer i norske fengsler.
For at denne pasientgruppen skal få en adekvat LAR-behandling i fengsel, forutsetter det et godt samarbeid mellom ansatte i LAR og fengselshelsetjenesten, hvor også pasienten bør ha en aktiv rolle i sin egen rehabilitering. Det finnes mye forskning på samhandling i helsetjenesten, men det mangler studier som undersøker samhandlingen mellom fengselshelsetjenesten og LAR.
Hensikt:
Utforske fengselssykepleieres opplevelse av samarbeid med ansatte i LAR-tjenesten.
Metode:
Undersøkelsen har et kvalitativt design med en induktiv tilnærming. Datasamlingen ble utført med semistrukturerte, individuelle intervjuer. Vi gjorde en tematisk analyse av datamaterialet basert på Johannessen, Rafoss og Rasmussens versjon etter Braun og Clarke.
Resultat:
Undersøkelsen viser at fengselssykepleierne opplever samhandlingen med LAR-tjenesten som utfordrende ut fra følgende hovedfunn: Det er lite kommunikasjon, informasjonsutveksling og gjensidig forståelse mellom fengselshelsetjenesten og ansatte i LAR. Knappe ressurser og fysisk avstand mellom LAR-foretakene og fengslene kan bidra til at pasienter ikke prioriteres av LAR-ansatte under soning. Fengselssykepleierne erfarer at det er store forskjeller mellom LAR-foretakene på hvordan samarbeidet fungerer, og det er komplisert å finne rett LAR-behandler. Det er særlig utfordrende når fastlegen har behandlingsansvaret.
Konklusjon:
Studien viser at fengselssykepleiere ved flere fengsler i Norge erfarer trepartssamarbeidet rundt LAR-innsatte som fraværende. LAR-retningslinjen oppfordrer til trepartssamarbeid, noe som ikke ser ut til å fungere i praksis. Konsekvensen kan være at pasienter som mottar LAR-behandling i fengsel, ikke får nødvendig oppfølging i tråd med LAR-retningslinjen.
Helsedirektoratet har sett i gang fleire tiltak for å auke kunnskapen på området. Ill.foto: Colourbox.
Ifølgje folkehelserapporten for 2022 peikar fleire studiar på ein auke i totalbruken av psykofarmaka i aldersgruppa 0-17 år over den siste ti-årsperioden i Noreg, særleg blant unge jenter.
Under koronapandemien vart det i tillegg observert ein auke i talet på utleverte reseptar for antidepressiva, anksiolytika og hypnotika blant unge i Noreg samanlikna med kva som var forventa basert på trendar i 2015-2019.
Tala uroar Helsedirektoratet.
– Helsedirektoratet har sidan 2017 arbeidd med eit oppdrag som omhandlar bruk av psykofarmaka hos barn og unge. Vi har sett i gang fleire tiltak for å auke kunnskap på området og dessutan andre tiltak for å bidra til riktigare behandling med denne legemiddelgruppa hos barn og unge, seier fungerande divisjonsdirektør Helga Katharina Haug i Helsedirektoratet.
No er statusrapporten frå Helsedirektoratet overlevert Helse- og omsorgsdepartementet.
Å uttrykke seg i metaforer kan være et første steg mot å beskrive og erkjenne sårbarhet. Ill.foto: Colourbox.
Bruk av metaforer kan fremme gode terapiprosesser. Men metaforene har ulike roller avhengig av terapiform.
Julie Horgen Evensen, Anders Malkomsen og Jan Ivar Røssberg
Metaforer kan være et nyttig verktøy for å hjelpe pasienter å finne et språk for opplevelsene sine (McMullen, 2008). Å uttrykke seg i metaforer kan være et første steg mot å beskrive og erkjenne sårbarhet. I utkanten av bevisstheten former pasienten kanskje et spørsmål: Hvis jeg baker opplevelsen inn i dette språklige bildet, kan jeg kanskje bli forstått? Pasienten i dialogen under beskriver en indre smerte, «en isende klump», som han helst vil unngå å kjenne på, og som er vanskelig å uttrykke med ord, men som likevel kan gis en form – som metafor.
Pasienten: Det kjennes ut som en isende klump av smerte som aldri vil smelte.
Terapeuten: En iskald klump som nesten svir av kulde. Som om den skal være der for alltid.
Pasienten: Ja.
Terapeuten: En opplevelse av noe som ikke får lov å være der, noe som nesten har vært litt farlig, og må holdes fast i en isklump.
Pasienten: Ja, det passer. Det kjennes ut som en energi som har vært nedfrosset. Og så kjennes det ut som det begynner å tine. Det kjennes ut som det er litt farlig. Men også viktig. (Stiegler, 2020, s. 207)
Hva er en metafor?
En metafor er et ord eller uttrykk som brukes i overført eller billedlig betydning. Ordet metafor stammer fra greske meta ‘over’ og phérein ‘føre’ (Grue, 2019) og betyr rent bokstavelig «overføring» eller «overføre».
Tidligere har man antatt at metaforer er rene språklige fenomener og bare har funksjon som språklig pynt. Lingvisten Georg Lakoff og filosofen Mark Johnson (1980) mener derimot at metaforer ikke passivt refererer til ting eller relasjoner i den fysiske verden. Metaforer er heller uttrykk for kreative mentale konsepter som er basert på både personlig forståelse og på kroppslig og sosial erfaring. I boka Metaphors We Live By beskriver de hvordan vi strukturerer og forstår omgivelsene gjennom metaforer. I henhold til The Conceptual Metaphor Theory (CMT) danner metaforer fundamentet for tankene våre, og kan avsløre hvordan vi opplever og forstår verden (Lakoff & Johnson, 1980). For eksempel vil metaforer som «motstanderen sablet ned hvert eneste svake punkt i argumentene hans» om en politisk debatt antyde at vi ser diskusjonen mer som krigføring enn et løsningsfokusert samarbeid. Å uttrykke seg i metaforer kan være et første steg mot å beskrive og erkjenne sårbarhet
Psykoterapi beskrives også ofte gjennom konfliktmetaforer. Freud brukte for eksempel krigsmetaforer når han beskrev det psykoterapeutiske arbeidet: «Pasienten tar frem fortidens rustning, våpen han bruker til å forsvare seg mot fremskritt i behandlingen, våpen vi må vriste fra ham, ett etter ett» (Berlin & Engel, 1991, vår oversettelse). Om vi leser Freuds krigsmetaforer med CMT som kontekst, antyder kanskje Freuds metaforbruk et syn på psykisk lidelse som noe terapeuten skal overvinne, en kamp der terapeuten er strategen som vet best?
Boken er lett å bruke som et oppslagsverk, skriver anmelderen.
Grunnbok i belastningspsykologi er fin for nyansatte som enda ikke har kjent belastningsreaksjoner på kroppen – men behandler enkelte temaer for overfladisk.
Anmeldt av Silje Fredheim
Som psykologspesialist og kontorleder ved Alternativ til Vold (ATV) består hverdagen av å jobbe klinisk med vold og traumer, og å lede et team der alle har det Rikke Høgsted kaller «psykisk krevende arbeid». I tillegg underviser jeg i mindfulness-basert stressreduksjon (MBSR), hvor jeg møter mange slitne hjelpere. En bok som tematiserer forebygging av belastningsreaksjoner hos hjelpere, ønskes derfor varmt velkommen.
Rikke Høgsted har skrevet en lettlest bok som har alle typer hjelpere som målgruppe. Det er bokens styrke og svakhet. Å ta vår menneskelighet som hjelpere på alvor
Som psykologspesialist og kontorleder ved Alternativ til Vold (ATV) består hverdagen av å jobbe klinisk med vold og traumer, og å lede et team der alle har det Rikke Høgsted kaller «psykisk krevende arbeid». I tillegg underviser jeg i mindfulness-basert stressreduksjon (MBSR), hvor jeg møter mange slitne hjelpere. En bok som tematiserer forebygging av belastningsreaksjoner hos hjelpere, ønskes derfor varmt velkommen. Rikke Høgsted har skrevet en lettlest bok som har alle typer hjelpere som målgruppe. Det er bokens styrke og svakhet. Å ta vår menneskelighet som hjelpere på alvor er en rød tråd gjennom boken. Det er et budskap vi ikke kan høre for ofte, og gjør Grunnbok i belastningspsykologi til en fin bok å gi nyutdannede som enda ikke har kjent belastningsreaksjoner på kroppen. Den normaliserer og opplyser, uten å skremme. Stoffet er sortert slik at boken blir lett å bruke som et oppslagsverk, og ikke nødvendigvis trenger å leses fra perm til perm.
Høgsteds forfatterstemme er forholdsvis nøytral. Hun formidler at hun har jobbet som krisepsykolog og militærpsykolog, men er ellers lite personlig til stede i stoffet. Hun kommer også med mange innspill til hvordan «psykisk krevende arbeid» best kan organiseres i team, og hvordan teamet er av uvurderlig betydning for å forebygge overbelastning. Hun bruker pedagogiske modeller for å forklare ulike «slagsider» i mentale høyrisikojobber, som over- og underinvolvering, og har gode refleksjoner om hvordan ulike slagsider kan påvirke teamets funksjon.
Boken kan være nyttig for ledere som ønsker å skape bærekraftige kliniske arbeidsmiljøer, hvor man kontinuerlig jobber med å forebygge belastningsreaksjoner.
BOK Grunnbok i belastningspsykologi. Forebygging av primær og sekundær traumatisering ved psykisk krevende arbeidFORFATTER Rikke Høgsted. Oversatt av Thomas Holter ÅR 2023 FORLAG Fagbokforlaget SIDER 273
