Veilederen er skrevet for alle som møter deprimerte foreldre i jobben.
Diakonhjemmet sykehus har laget en veileder for samtaler med foreldre som er deprimerte. Barn har behov for å bli informert, hørt, og ikke minst, ivaretatt når sykdom rammer en i familien.
– Samtaler med foreldre som er deprimert om barnas situasjon er noen av de viktigste samtalene man kan ha, ikke minst i forebyggende øyemed, forteller psykologspesialist Torkil Berge, som sammen med Ellen Østberg, har skrevet veilederen.
Veilederen beskriver hvordan man kan snakke med foreldre som er deprimert om barnas situasjon. Tiltakene kan integreres i vanlig behandling eller rådgivning. Samtalene er med den deprimerte alene eller med begge foreldre, og eventuelt med barna. Hva man gjør, vil selvsagt være avhengig av hvilken type tjeneste man gir og hvilke tidsrammer man har.
For noen deprimerte foreldre er det vanskelig å sette grenser. De kan bli passive og ettergivende, og ikke klare å gi barnas hverdag en fast struktur. Å styrke foreldrefunksjonen er god behandling for depresjon, fordi positiv foreldreatferd kan:
redusere depressive symptomer hos foreldre
motvirke passivitet og isolasjon
bidra til aktiviteter som gir opplevelse av glede og mestring
redusere grubling og selvsentrering
styrke selvfølelsen
Veilederen er skrevet for alle som arbeider med foreldre som er deprimert.
CORE kan måle effekt av psykoterapi. Ill.foto: Colourbox.
Skåringsverktøyet CORE – Clinical Outcome in Routine Evaluation – brukes for å vurdere pasientens behov for psykoterapi, hvor godt terapien virker underveis, samt resultatet ved avslutning av terapien.
Kan terapeuter som arbeider i forskjellige miljøer og med forskjellig teoretisk bakgrunn, bruke samme skåringsverktøy for å vurdere arbeidet sitt? Et slikt verktøy må måle en felles kjerne (core) i terapien. Clinical Outcomes in Routine Evaluation (CORE) gjør nettopp det. CORE er kort og lett å bruke. Det dekker velvære, problemer, fungering i livet og risiko for pasienten selv og andre. Verktøyet måler forskjell ved begynnelsen og avslutningen av behandlingen. CORE har blitt analysert på bakgrunn av 2000 svar, og verktøyet viser god reliabilitet og validitet. Det har høy sensivitet for endring.
CORE består av tre deler: CORE Vurdering for terapi, CORE-OM (selvutfylling) og CORE Avslutning av terapi. De tre delene gir til sammen en oversikt over problemer og plager pasienten har, en skår for grad av symptomer og plager, og en oppsummering av hva slags behandling som er gitt.
CORE-OM er selvutfylling for pasienten, og hvis den brukes ved innledning og avslutning av terapien angir den grad av endring i symptomer og plager fra start til avslutning. Man får ut en totalskår, og 4 subdimensjoner: Funksjon, problem, velvære og risiko – for skade på seg selv og andre. Kort skåringsmanual er vedlagt.
CORE er gratis å bruke. CORE-OM må ikke endres, men de to andre skjemaene kan endres utfra hva som passer best for den enkelte poliklinikk. Den godkjente norske oversettelsen er gjort av prof. dr. med. Vidje Hansen, Universitetet i Tromsø.
Pasienter i LAR hadde forventninger om få seg arbeid og bolig. Ill.foto: Mostphotos.
Det å føle seg stemplet er en barriere for å oppsøke og forbli i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Det viser en systematisk gjennomgang av kvalitativ forskning gjennomført av Folkehelseinstituttet.
av Marte Goplen
Helsedirektoratet skal utarbeide en nasjonal faglig retningslinje for behandling av opioidavhengighet. I den forbindelse ga de Folkehelseinstituttet (FHI) i oppdrag å undersøke hvilke erfaringer pasienter og helsepersonell har med LAR.
Til sammen har FHI analysert og oppsummert 24 kvalitative studier. De seks viktigste funnene i analysen viser at:
Stigma fra personer utenfor LAR var en barriere for å oppsøke og forbli i behandling.
Pasienter og helsepersonell opplevde at LAR-systemet bidro til ytterligere stigma.
Mangelfull kunnskap og kompetanse blant helsepersonell reduserte kvaliteten på LAR, og påvirket pasientenes opplevelse av LAR og behandlingsutfall negativt
Kommunikasjon og forhold mellom pasienter og personell var enten fasilitatorer eller barrierer for etterlevelse i LAR.
Pasienter hadde mange forventninger om ikke-helserelaterte individuelle utfall av LAR, for eksempel å komme seg i jobb, få bolig, og å få tilbake sosiale relasjoner.
Pasientene balanserte kontinuerlig positive forventninger til LAR, opp mot negative utfall, spesielt utfall knyttet til stigma.
I sin konklusjon skriver FHI at pasientene kontinuerlig vekter fordelene med LAR opp mot stigma og andre negative utfall når de vurderer å oppsøke LAR eller forbli i LAR. Resultatene viser at det er behov for økt faglig og relasjonell kompetanse blant helsepersonell i LAR for å øke kvaliteten på LAR, og for å unngå stigma og negative holdninger blant helsepersonell. FHI peker videre på behovet for å ivareta pasientenes ikke-helse-relaterte behov, da det ser ut til at disse er avgjørende for hvor godt man lykke med LAR-behandlingen.
Forskning tyder på at en rekke tiltak kan bedre depresjonssymptomer for dialysepasienter. Ill.foto: Mostphotos.
Kognitiv atferdsterapi, rådgivning, trening og avspenningsteknikker reduserer trolig symptomene på depresjon sammenliknet med vanlig praksis.
Av Therese Kristine Dalsbø og Mirjam Lauritzen
Det viser en Cochrane-oversikt. Med vanlig praksis menes dialysebehandling gitt på vanlig måte.
Hva sier forskningen?
I systematiske oversikter samles og vurderes tilgjengelig forskning. I denne systematiske Cochrane-oversikten var spørsmålet dette: «Hva er effekten av psykososiale tiltak hos personer som får dialyse sammenliknet med vanlig praksis?». Resultatene viser følgende:
Kognitiv atferdsterapi reduserer trolig symptomene på depresjon sammenliknet med vanlig praksis.
Rådgivning reduserer muligens symptomene på depresjon litt sammenliknet med vanlig praksis.
Trening reduserer trolig symptomene på depresjon sammenliknet med vanlig praksis.
Avspenningsteknikker reduserer trolig symptomene på depresjon sammenliknet med vanlig praksis.
Det er åtte år siden sist det kom en lærebok i akuttpsykiatri.
Akuttpsykiatrisk håndbok er et hjelpemiddel for klinikere som jobber med akutt og alvorlig psykisk syke pasienter.
Anmeldt av Marte Frimand
Som kliniker i akuttpsykiatrien møter man på mange vanskelige avgjørelser. Hvilken medikamentell behandling skal man velge? Når kan man fatte vedtak om skjerming? Hva med bruk av tester, og hvilken effekt gir det? Og ikke minst, hva sier egentlig lovverket?
I akuttpsykiatrien må disse avgjørelsene tas raskt, og det er viktig ikke å trå feil. Det er åtte år siden sist det kom en lærebok i akuttpsykiatri. Mye er nytt siden den gang. Lovverket har endret seg, det har kommet nye og oppdaterte retningslinjer og nye pakkeforløp. Vi har også mer kunnskap om medisinsk behandling og akutte bivirkninger.
Tore Tveitstul og Siv Elin Pignatiello. Akuttpsykiatrisk håndbok. Gyldendal, 2020.
Psykedelika utgjør en slags farmakologisk bro til dybdepsykologiske landskap, mener forfatteren.
Nye studier viser at flere tusen doser psykedelika ikke har ført til alvorlige bivirkninger. Kan vi ha kastet sårt tiltrengte verktøy ut med hippienes tilsmussede badevann?
Tekst: Ivar W. Goksøyr
«I believe that if people would learn to use LSD more wisely, under suitable conditions, in medical practice and in conjunction with meditation, then in the future this problem child could become a wonderchild»
Albert Hofmann i selvbiografien LSD: My problem child, 1980, s. 5.
I sin nye bok Psykedelisk renessanse har den respekterte sakprosaforfatteren og journalistikkprofessoren Michael Pollan latt seg forbløffe av moderne forskningseksperimenter med psykedelika. Studiene viser blant annet hvordan eksistensiell angst ble transformert ved livstruende sykdom, og at to tredjedeler av friske frivillige rangerte den psykedeliske opplevelsen på en topp-fem-liste over meningsfylte livsopplevelser, selv ett år etter. Hvordan er noe slikt mulig i et laboratorium?
Som journalist forsøker Pollan, kjent for bøker som In Defense of Food (2008) og The Omnivore’s Dilemma(2006), å ligge rett i forkant av samfunnstrender. Nå er en ketamin-nesespray mot depresjon med psykedeliske effekter godkjent i Norge. Amerikanske legemiddelmyndigheter har gitt MDMA- og psilocybin-terapi reguleringsmessig status som gjennombruddsterapier, det vil si at de vurderes å kunne ha vesentlige fordeler sammenlignet med behandlingsalternativene. De siste store studiene før eventuell legemiddelgodkjenning er i gang, og både USA og Israel har godkjent prøveprosjekter med MDMA-assistert psykoterapi i klinisk praksis. Pollan gir oss derfor en perfekt timet fremstilling av alle paradokser og uavklarte muligheter som preger dette fagfeltet.
Fra ett perspektiv er virkningen av psykedelika som medisin et enkelt empirisk spørsmål. Samtidig reiser Pollans bok mange andre spørsmål om hvordan vi kan forstå psykedelika – spørsmål som befinner seg i skjæringspunktene mellom tusenårige psykedeliske helingstradisjoner, den motkulturelle bagasjen fra hippietiden og moderne psykiatri. For psykedelika utgjør en slags farmakologisk bro til dybdepsykologiske landskap, med virkninger som kan beskrives med et farmakologisk, psykologisk og åndelig språk. Pollan vier et helt kapittel i boka til behandling av psykisk lidelse, men anlegger for det meste et bredere perspektiv. Jeg vil bruke dette essayet til å utdype noen problemstillinger Pollan tar opp, og som jeg mener er særlig relevante for vårt fag i møte med den pågående psykedeliske renessansen. Hvordan virker psykedelika, og hva er det som gjør folk så begeistret? Var psykedelika som medisin dømt til å mislykkes som nok et crazy påfunn fra våre lett hjelpeløse fagforfedre i en tid mellom trepanering og primalterapi?
