Helsebiblioteket har både norske og utenlandske retningslinjer for arbeid med innvandrere og flyktninger. Ill.foto: Colourbox.
Her finner du retningslinjer om arbeid med asylsøkere, flyktninger og innvandrere.
Helsebibliotekets samling av retningslinjer inneholder flest norskspråklige retningslinjer, men for psykisk helse-feltet har vi inkludert enkelte retningslinjer på skandinaviske språk eller engelsk. Samlesiden for arbeid med flyktninger og immigranter finner du under emnebibliotek for psykisk helse. Det er laget egne retningslinjer for barn og for voksne.
Forskningen har i liten grad fokusert på utsatte menn. Ill.foto: Colourbox.
Internaliserte kjønnsrollenormer og myter om voldtekt kan være en særlig utfordring for menn som opplever overgrep i voksen alder. For mange står frykt for hva overgrepet sier om dem som mann, sentralt.
Menn venter i gjennomsnitt 20 år før de forteller noen at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep (Easton, Saltzman, & Willis, 2014; O’Leary & Barber, 2008), og seksuelle overgrep mot menn tenkes å være særlig underrapportert til politiet (Kimerling, Rellini, Kelly, Judson, & Learman, 2002).
Forskning på seksuelle overgrep har i liten grad fokusert på utsatte menn (Davies, 2002), og den forskningen som har blitt gjort, har i hovedsak tatt for seg de som har blitt utsatt i barndommen (eks. Chouliara, Karatzias, & Gullone, 2014; O’Leary, Easton, & Gould, 2017). Gitt at voksne har en annen erfaringsbakgrunn enn barn (f.eks. andre seksuelle erfaringer og opplevelser av seksuell frihet), kan man anta at det å bli utsatt for et seksuelt overgrep som voksen mann oppleves annerledes enn å bli utsatt for det som barn. Det er derfor interessant å se nærmere på studier som har hentet frem førstepersonserfaringer fra mannlige overgrepsutsatte. Vi har gjort en kvalitativ metasyntese for å belyse menns unike opplevelser av det å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep i voksen alder og undersøkt hvordan disse opplevelsene kan forstås i lys av holdninger til maskulinitet og stereotypiske oppfatninger om overgrep mot menn.
For noen er det nok å bare holde seg borte fra alkohol en stund, mens andre har varige problemer. Ill.foto: Colourbox.
Kognitive vansker er en av de sentrale risikofaktorene for frafall fra rusbehandling. Alkoholavhengige kan ha kognitive vansker som hindrer dem i å få utbytte av ordinær behandling.
Kognitiv rehabilitering kan bedre kognitiv fungering, og dermed bidra til at pasienten får mer ut av behandlingen. Personer med alkoholavhengighet har milde til moderate kognitive vansker sammenlignet med friske personer (se Stavro, Pelletier, & Potvin, 2013 for en metaanalyse). De kognitive vanskene er vidtrekkende, selv om det er varierende grad av utfall avhengig av hvilke kognitive funksjoner man undersøker, og hvor lenge man har avstått fra alkohol (Stavro et al., 2013).
På gruppenivå er oppmerksomhet, eksekutive funksjoner og problemløsning de funksjonene som er sterkest affisert. Disse kan refereres til som reflekterende prosesser (Noël, Brevers, & Bechara, 2013). I tillegg til generelle kognitive vansker har alkoholavhengige lidelsesspesifikke kognitive vansker. Disse inkluderer blant annet skjevheter i oppmerksomhet mot alkohol og tilnærmingsatferd mot alkohol (Stacy & Wiers, 2010; Townshend & Duka, 2001). Disse automatiske, motivasjonelle og atferdsmessige prosessesene er referert til som automatiske affektive prosesser (Noël et al., 2013).
Innenfor pasientpopulasjonen er det også betydelige individuelle forskjeller i kognitive vansker (Bates, Buckman, & Nguyen, 2013). Mens enkelte raskt er remittert ved avhold, er det noen som har varige vansker. Kognitive vansker kan ha vært til stede som sårbarhetsfaktorer forut for alkoholproblemer (f.eks. Squeglia et al., 2016) og/eller være forårsaket av alkoholens nevrotoksiske egenskaper (Crews, 2008).
En fornøyelse å lese, mener anmelderen. Ill.foto: Colourbox.
Hvorfor har vi evne til dårlig og godt humør? Hvorfor har vi følelser?
Anmeldt av Christoffer Annerstedt
Hvorfor fører disse egenskapene så ofte til psykisk, eksistensiell og relasjonell lidelse og til sykdom? Disse og mange flere spørsmål tar forfatteren for seg. Med velskrevet og underholdende tekst leder han oss gjennom innsikter fra et langt psykiaterliv. Nesse, som er professor i psykiatri og psykologi, grunnla Center for Evolution and Medicine ved Arizona State University og er en pioner innenfor evolusjonsmedisin.
Med besteforeldre fra Nesse på Bømlo mener forfatteren selv at boka er farget av en «norsk følsomhet», og det, sammen med sans for humor, gjør boka til en fornøyelse å lese. Det blandede utvalget av vidt forskjellige temaer skaper en frisk stemning. Nesse skriver lettforståelig og for et bredt publikum med interesse for evolusjon og psyke.
Leseren får en introduksjon i evolusjonsteori som appliseres på områder som angst, affekt, følelser, sosialt liv, sex, moral, spiseforstyrrelser og avhengighet. Han er modig i sine temavalg, med bl.a. et forsvar for psykoanalysen og utforskning av det ubevisste fra et evolusjonsperspektiv. Bokens referanser og indeks strekker seg over 100 sider som inspirasjon for videre lesning.
Randolph M. Nesse Good reasons for Bad Feelings Insight from the frontier of evolutionary psychiatry. 384 s. London: Allen Lane, 2019. GBP 20 ISBN 978-0-241-29108-5
God informasjon er viktig både for pasienten selv og for å forstå ham. Ill.foto: Colourbox.
ADHD er en diagnose stadig flere mange barn får. Lidelsen kan skape problemer for barnet på skolen og andre steder.
Det kan være vanskelig å være pårørende til folk som har ADHD. Samtidig kan pårørende være til stor hjelp for pasienten. God informasjon både til foreldre og andre som har med barnet å gjøre, er viktig.
Helsebiblioteket har oversatt to brosjyrer om ADHD: en om selve lidelsen og en om behandling for den. Denne pasientinformasjonen bygger på den beste tilgjengelige forskningen. Oversettelsen ble sist oppdatert i oktober 2017.
Den offentlige pasientportalen Helsenorge.no inneholder omfattende informasjon om ADHD.
Pasientorganisasjonen ADHD Norge har brosjyrer om ADHD hos forskjellige grupper, som for eksempel voksne, og kvinner. ADHD Norge har også brosjyrer på innvandrerspråk. Amerikanske MedlinePlus har brosjyre om ADHD på spansk. Hvis du leter etter pasientinformasjon på et annet språk, kan du gå til den engelske Wikipedia-artikkelen om ADHD og følge på språklenkene i venstremargen. Engelske Wikipedia holder et høyt nivå på medisinske artikler, mens informasjonkvaliteten på andre språk, varierer.
Nasjonalt kompetansesenter for ADHD, Tourettes syndrom og narkolepsi har utarbeidet en veileder for hvordan håndtere urolige småbarn.
På Helsebiblioteket.no er det lett å finne gode råd for depresjon. Ill.foto: colourbox
Helsebiblioteket har kjøpt inn noen av verdens beste medisinske oppslagsverk og samlet norske og engelskspråklige retningslinjer for depresjon og bipolar lidelse.
Helsebiblioteket prioriterer å gi enkel tilgang til sentrale retningslinjer innenfor psykisk helse. Her er norske anbefalinger for depresjon og bipolar lidelse:
I tillegg til retningslinjer og veiledere, har de medisinske oppslagsverkene kjøpt inn av Helsebiblioteket konsis og klinisk relevant informasjon om stemningslidelser.
BMJ Best Practice er først og fremst beregnet på allmennleger. Dette oppslagsverket er spesielt godt på differensialdiagnostikk og til å skille mellom forskjellige pasientgrupper. Best Practice har oversiktskapitler om generelle problemstilling og symptomer, for eksempel Overview of depression som gir en oversikt over lidelser som dystymi, fødselsdepresjon, PMS, vinterdepresjon, bipolar lidelse, depresjon hos barn med mer.
UpToDate er et omfattende oppslagsverk som er svært populært blant sykehusleger. Her kan du enkelt søke etter sykdommer, men du kan også gå via innholdsfortegnelsen for å finne depresjon (Contents->Psychiatry->Depressive disorders) eller bipolar lidelse (Contents->Psychiatry->Bipolar disorders).
Helsebiblioteket abonnerer også på Legevakthåndboken som har et eget kapittel om depresjon. Legevakthåndboken er også gratis tilgjengelig som app for iPhone og Android-telefoner.
Alle Helsebibliotekets oppslagsverk er åpent tilgjengelige for alle i Norge (med norsk IP-adresse). Du trenger altså ikke å logge inn eller registrere deg for å få tilgang til disse.
Litt over halvparten av 100 innlagte pasienter ønsket seg medikamentfri behandling. Ill.foto: Colourbox.
Fra og med 2016 ble alle helseregioner pålagt å etablere medikamentfrie psykiatriske behandlingstilbud. Kunnskapsgrunnlaget for slik behandling er blitt etterlyst.
Av Stig Heskestad, Anne Martha Kalhovde, Einar Steen Jakobsen, Margrete Tytlandsvik, Laila Horpestad og Inger Karin Sletthaug Runde
Ved Jæren distriktspsykiatriske senter kartla vi derfor pasientenes ønsker om medikamentfri behandling.
Materiale og metode
100 fortløpende innlagte pasienter ble spurt om de ville ha ønsket et medisinfritt behandlingstilbud dersom det fantes. Pasientenes alder, kjønn, diagnose og sykehistorie samt deres erfaring med bruk av psykofarmaka og samtaler ble registrert.
Resultater
52 av 100 pasienter ville ha ønsket et medikamentfritt behandlingstilbud dersom det fantes. Høyest andel ble registrert blant pasienter innlagt på tvang (10 av 13 pasienter) og blant de som opplevde minst nytte av sine medisiner (17 av 25). Selv blant pasienter som oppga god nytte av sine medisiner, var det en betydelig andel som ønsket medisinfrihet (24 av 58). Majoriteten av pasientene hadde lange sykdomsforløp og høyt forbruk av psykofarmaka.
Fortolking
At en stor andel pasienter ville ha ønsket et medisinfritt behandlingstilbud dersom det fantes, kan forstås som en frustrasjon over vedvarende symptomer, bivirkninger og stort lidelsestrykk på tross av medisinbruk. En alternativ fortolkning er at pasientene hadde manglende forståelse for at de hadde behov for forebyggende behandling eller at de overhodet trengte behandling.
Tenestene strever med å nå dei av oss som treng hjelpa mest. Ill.foto: Colourbox
Resignasjon og hjelpeløyse har av og til ført til at pasientar blir erklært «umotiverte» eller «behandlings-resistente».
Av Elisabeth Adams Kvam, Hanne Weie Oddli og Anne Landheim
Forsking på pasientar sine eigne erfaringar med å få det betre har ofte poengtert at betringsprosessar er djupt individuelle, unike prosessar. Basert på intervju med personar med samtidig rus- og psykisk liding trer det fram ei sosialt situert endringshistorie som er komplementær til ei slik individualistisk forteljing. Dei av oss som strever med rusproblem, har oftare psykiske lidingar enn andre, og menneske med psykiske lidingar strever oftare med rusproblem enn dei utan (Helsedirektoratet, 2011; Landheim, Bakken, & Vaglum, 2006). Personar med samtidig rusliding og psykisk liding, gjerne kalla dobbeltdiagnosepasientar, har ofte falle mellom fleire enn to stolar i hjelpeapparatet. Dette trass i at det å streve med rusproblem og psykiske vanskar samstundes heng saman med omfattande og langvarige problem i liva til dei det gjeld (Mueser, Linderoth, & Andersen, 2006), og dermed større hjelpebehov.
Dette paradokset – at tenestene strever med å nå dei av oss som treng hjelpa mest – speglar seg også i forskingslitteraturen, som ofte handsamar høvesvis rus og psykiske vanskar kvar for seg (Handong & Weng, 2016; Hoertel, Le Strat, Lavaud, Dubertret, & Limosin, 2013; Moberg & Humphreys, 2016). Når strukturane i hjelpeapparatet ikkje har svart til behova brukarar har, og hjelpa ikkje har ført fram, har resignasjon og hjelpeløyse av og til ført til at pasientar blir erklært «umotiverte» eller «behandlingsresistente». Eit døme på at søking etter forklaringar på vanskar med å nå fram med hjelpa ofte har fokusert på eigenskapar ved pasientane framfor eigenskapar ved behandlinga eller terapeutane, er Brorson, Arnevik, Rand-Hendriksen og Duckert (2013) si metaanalyse av studiar om dropout frå rusbehandling, som fann at 91 % av studiane fokuserte på eigenskapar ved pasientane.
