På Helsebiblioteket finner du skåringsverktøy for de fleste psykiske lidelser. Ill.foto: Colourbox.
EDA-5 er et verktøy til diagnostisering av spiseforstyrrelser hos personer som er 16 år og eldre. Det er basert på DSM-5 kriteriene, og det bør kun brukes av behandlere som har kompetanse til å gjøre diagnostiske vurderinger av spiseforstyrrelser.
EDA-5 er fritt tilgjengelig og har sitt eget nettsted, https://eda5.org/. Der finner du også den norske versjonen. Dersom du vil lagre svarene på nett, på du logge inn på nettstedet.
Spørsmål om den norske versjonen av EDA-5 kan rettes til Camilla Lindvall Dahlgren ved Regional Seksjon Spiseforstyrrelser, OUS. E-post: camilla.lindvall.dahlgren@ous-hf.no
Psykologer og psykiatere møter ofte destruktive handlinger. Ill.foto: Colourbox.
Helsebiblioteket samler retningslinjer innen psykisk helse, og har bygget opp en stor samling av retningslinjer for behandling av psykiske lidelser. I denne artikkelen presenterer vi retningslinjer for å forebygge selvmord og selvskading.
Hovedvekten er lagt på norske retningslinjer, men for psykisk helse er det også lagt inn lenker til utenlandske retningslinjer. For tiden arbeides det med flere retningslinjer innen psykisk helsefeltet, og alle sammen er å finne på Helsebibliotekets nettsider.
For behandling av selvskading har vi ikke i dag noen nasjonale retningslinjer i Norge, men det har vært tatt initiativ fra Helsedirektoratet for en handlingsplan. I Storbritannia finnes det en retningslinje for selvskading fra 2004 (oppdatert 2013), og selvskading er et prioritert område for kvalitetsforbedring. Selvskading forekommer ganske ofte, og Socialstyrelsen i Sverige skrev i 2012 at flere unge menn behandles for selvskading enn for vold.
Oppslagsverket UpToDate har en egen artikkel om selvskading, og BestPractice en egen artikkel på håndtering av selvmordsrisiko. I Legevakthåndboken er det en kort artikkel.
Finnes det andre gode kilder om selvskading, og helst på norsk? Mehlum og Hoelseth gir i en oversiktsartikkel i Tidsskrift for den norske legeforening konkrete anbefalinger om hva helsepersonell bør gjøre i forhold til pasienter som skader seg selv. De går også gjennom forskning på området.
Finn Skårderuds refleksjoner om selvskade i Tidsskriftet kan være til hjelp for å forstå fenomenet bedre.
Det vanligste rusmiddelet var cannabis blant deltakerne. Ill.foto: Colourbox.
Personer som bruker illegale rusmidler, har like god effekt av antipsykotika som andre, viser ny norsk studie.
Av Sissel Drag
Det er kjent at psykose er forbundet med høy forekomst av samtidig rusmiddelbruk. Mindre kjent er det om bruk av rusmidler påvirker effekten av antipsykotiske legemidler. I studien The influence of substance use on the effectiveness of antipsychotic medication: a prospective, pragmatic study undersøkte en gruppe norske forskere med Renata Alisauskiene i spissen effekten av andregenerasjons antipsykotika hos pasienter med psykose med og uten samtidig rusmiddelbruk.
Studiens metode
Studien hadde 226 deltakere. Alle var over 18 år og hadde en psykosediagnose, ifølge kriteriene i ICD-10. Ved starten av studien ble deltakerne delt inn i grupper i henhold til rusmiddelbruk, medisinering og diagnose. Kliniske symptomer ved baseline og ved oppfølging ble målt ved hjelp av PANSS (Positive and Negative Syndrome Scale).
Ingen forskjell i effekt av antipsykotika
Omtrent 30 prosent av deltakerne brukte rusmidler ved baseline. Det vanligste rusmiddelet var cannabis, etterfulgt av metamfetamin. Rundt halvparten av deltakerne hadde ingen tidligere erfaring med antipsykotika ved starten av studien. Alisauskiene og hennes kollegaer fant ingen forskjeller i reduksjon av symptomer som følge av antipsykotika hos deltakergruppa som brukte rusmidler, sammenlignet med gruppa som ikke ruste seg. Det var imidlertid noe forskjell mellom gruppene når det gjaldt mønsteret i symptomendringene. Rusmiddelbruk var knyttet til større reduksjon av symptomer i perioden fra uke 4 til uke 27 i studien. Forfatterne konkluderte med at rusmiddelbruk alene ikke påvirket effekten av antipsykotika i dette pasientutvalget.
PEGASUS er et psykoedukativt gruppekurs. Ill.foto: Colourbox.
PEGASUS er et psykoedukativt kurs for voksne som nylig har fått ADHD-diagnose, og deres nærstående. Psykiatrisk sykepleier Merete Møller har gode erfaringer med kurset fra DPS Halden-Sarpsborg, Sykehuset i Østfold.
Av Frøy Lode Wiig
Ifølge Nasjonal faglig retningslinje for ADHD er første trinn i behandlingen at personen med ADHD skal få informasjon og opplæring om diagnosen. Da psykiatrisk sykepleier Merete Møller og hennes kollegaer ved Sykehuset i Østfold begynte å lete etter et passende kurstilbud, ble de raskt begeistret for PEGASUS, utviklet ved Karolinska Institutet i Stockholm.
PEGASUS er et psykoedukativt gruppekurs som er ment å gi generell kunnskap om ADHD og relaterte utfordringer, samt informasjon om tilgjengelig behandling og ulike støtteordninger.
− Vi ønsket et gjennomført, systematisk opplæringstilbud som i tillegg var kunnskapsbasert. Vi mente det ikke kunne være opp til den enkelte behandler hva slags informasjon og opplæring som ble gitt, forklarer Møller. PEGASUS er manualbasert. Det fins en egen kursbok for kursansvarlig og egen kursbok for deltagere. I tillegg er annet praktisk kursmateriale tilgjengelig digitalt.
Eldre med depresjon har ugunstig prognose med hensyn til utvikling av demens, men årsakssammenhengen er fortsatt usikker. Ill.foto: Colourbox.
Forekomsten av depresjon hos eldre på diagnosenivå er 1–5 %. Depresjon hos eldre kan være kronisk og er assosiert med økt risiko for demensutvikling.
Av Tom Borza, Knut Engedal, Sverre Bergh og Geir Selbæk
Det foreligger ingen norske longitudinelle undersøkelser av depresjon hos eldre.
Materiale og metode
Vi har utført en multisenter, longitudinell observasjonsstudie av 160 pasienter ≥ 60 år behandlet for depresjon i norske alderspsykiatriske sengeavdelinger. Pasientene har vært fulgt med fire kartlegginger over en treårsperiode.
Resultater
Av de 131 som fullførte studien, var 24 (18,3 %) uten depresjon og depressive symptomer ved oppfølgingstidspunktene etter innleggelsen, 55 (42,0 %) hadde vist depressive symptomer og 51 (38,9 %) hadde hatt minst ett alvorlig tilbakefall eller vært kontinuerlig syke av en depresjonstilstand. Andelen personer med demens økte fra 14 av 160 (8,8 %) ved studiestart til 40 av 131 (30,5 %) etter tre år.
Fortolkning
Eldre med depresjon behandlet i spesialisthelsetjenesten for alderspsykiatri har en ugunstig prognose med tanke på forløp av depresjon og utvikling av demens over en treårsperiode.
Pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse bør få mulighet til å bli litt lenger på sykehus, mener forfatterne. Ill.foto: Colourbox
Det har vært mye pessimisme knyttet til behandlingspotensialet ved emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men det er nå økende evidens for at tilpasset behandling har god effekt.
Av Øivind Ekeberg, Elfrida Hartveit Kvarstein, Øyvind Urnes, Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs, Erlend Hem
Pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse oppfattes gjerne som utakknemlige og vanskelige å behandle. Stigma knyttet til personlighetsforstyrrelser generelt er velkjent, og det hevdes at mennesker med slike diagnoser er den mest stigmatiserte gruppen med psykisk lidelse.
En del pasienter som innleggende lege vurderer som akutt suicidale, blir nektet innleggelse i psykiatrisk avdeling eller skrevet raskt ut. Som omtalt i en annen artikkel i dette nummeret av Tidsskriftet mener vi at en slik praksis uttrykker en unyansert holdning og manglende individuell vurdering.
Erfaringer fra brukergruppen ved Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri viser mange eksempler på uheldige utsagn fra behandlere i psykisk helsevern, som at «sånne som deg har ikke godt av å være i akuttavdelingen». Pasientene kan bli møtt med press om tidligst mulig utskrivning før man har tatt stilling til hva som kan være til hjelp for dem. Pasienter forteller også at holdningen fra personalet forandret seg radikalt hvis diagnosen ble endret til f.eks. bipolar lidelse eller kompleks posttraumatisk stresslidelse. Da ble de lyttet til og fikk hjelp til krisen som de selv ikke mestret.
Tilsvarende erfaringer finnes også fra somatiske avdelinger, der pasienter er blitt innlagt etter alvorlig selvmordsforsøk kort tid etter utskrivning fra psykiatrisk avdeling. Mange som blir innlagt i somatiske avdelinger etter selvmordsforsøk, får bli en dag eller to etter at den somatiske behandlingen er avsluttet, for å få stabilisert seg psykisk før de reiser hjem. Det er ikke grunnlag for å mene at slik kortvarig ivaretagelse fremmer regresjon eller medfører mer selvmordsatferd.
Det framstår derfor nærmest uforståelig for kolleger i somatikken at pasienter med et stort lidelsestrykk ikke skal kunne ivaretas i en psykiatrisk akuttavdeling i en krisesituasjon. Poenget kan illustreres med en parallell fra somatisk medisin: Pasienter med kols vil ikke nektes innleggelse i medisinsk avdeling dersom de har en forverring av lungefunksjonen med henvisning til at lungelidelsen er kronisk. Når selvmordsfaren er akutt, må det iverksettes tilstrekkelig beskyttelse.
