Search

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Date

22. september 2016

«Hele meg forsvant» (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Ill.foto: Colourbox.
Å bli utsatt for ran kan gi tapt trygghet og angst. Ill.foto: Colourbox.

«Evig eies kun det tapte», sa Karl, som etter et ran opplevde å miste en trygghet han tidligere hadde tatt for gitt.

Av Kristin Alve Glad  

FØLELSESTROMMEL «Selv om det som skjedde med kroppen min, var veldig skummelt, så var det kanskje enda verre at alt forsvant fra hodet; Det bar bare rett inn i en trommel av følelser, og jeg måtte være med.», uttalte Karl, som opplevde sterke emosjonelle reaksjoner etter å ha blitt ranet med kniv.

Karl, en mann i slutten av 30-årene, kom til meg etter at han hadde blitt ranet med kniv på en T-banestasjon i byen. Halvannet døgn etter ranet fikk Karl plutselig kraftige reaksjoner: Han ble svært redd, fikk problemer med å puste, og gråt og skalv intenst. I de påfølgende ukene og månedene opplevde han at han skvatt lett, var redd for å gå ute blant folk, og at det var vanskelig å følge med i samtaler. Hukommelses- og konsentrasjonsvansker skapte problemer for ham både på jobb og sosialt.

Min jobb blir å hjelpe Karl til å forstå, ikke bare med fornuften, men også med kroppen, at han nå er trygg Karls historie illustrerer utfordringene mange mennesker som har opplevd noe traumatisk, møter i tiden etter. Kroppslig aktivering, unngåelse av det som minner om traumet, og skam over egne reaksjoner, gjør det vanskelig å komme seg igjen etter hendelsen. Karl beskriver de posttraumatiske reaksjonene sine på en klar og tydelig måte – som både klienter og klinikere vil kunne kjenne igjen. Samtidig gir historien hans et håp om bedring.

Source: «Hele meg forsvant» Tidsskrift for Norsk psykologforening

Er emosjonell intelligens viktig i arbeidslivet? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Ill.foto: zigarrenschachtel, iStockphoto
Personlighet, generell intelligens eller emosjonell intelligens? Ill.foto: zigarrenschachtel, iStockphoto

Forskning gjennom 25 år har ikke kunnet overbevise om at emosjonell intelligens er en egen type intelligens. Personlighet og generell intelligens har større betydning i arbeidslivet enn de evnene emosjonell intelligens-testene måler.

 Hallvard Føllesdal

For 25 år siden ble begrepet emosjonell intelligens (EI) for første gang definert i et psykologisk fagtidsskrift (Salovey & Mayer, 1990). Begrepet ble raskt populært, og enkelte har hevdet at EI er fire ganger så viktig som generell intelligens for å lykkes i karrieren, samt at EI er avgjørende for å være en god leder (Goleman, 1998a).

Boken Emotional Intelligence (Goleman, 1995) ble en bestselger og er ifølge magasinet Time en av de 25 mest innflytelsesrike bøkene på ledelsesfeltet (Sachs, 2011). I dag forskes det mye på EI, og hvert år utgis det 200–300 vitenskapelige arbeider relatert til EI. Det har lenge vært en utbredt oppfatning at EI er viktig i arbeidslivet, og mye av forskningen foregår da også innenfor feltet arbeids- og organisasjonspsykologi (Caruso & Salovey, 2004; Côté, 2014; George, 2000; Goleman, 1998a, 1998b; Lopes, Côté, & Salovey, 2006).

Hva kan så 25 års forskning si oss om betydningen av EI? Har man klart å dokumentere at EI finnes? Og stemmer det at EI er så viktig i arbeidslivet som det er hevdet? Denne artikkelen vil forsøke å vise to ting: For det første er det lite støtte for at EI er en egen type intelligens som omhandler emosjoner. For det andre er det lite støtte for at det som måles med EI-tester, er av større betydning enn velkjente egenskaper som generell intelligens og personlighetstrekk.

Les mer:  Er emosjonell intelligens viktig i arbeidslivet? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Drevet av WordPress.com.

Up ↑