Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
måned

april 2014

Når pasienten snakker litt norsk: En dypere forståelse av underforbruk av tolk i helsetjenester (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Norge har i dag en multietnisk og multispråklig hovedstad. Ill.foto: LeeTorrens, iStockphoto

Behovet for tolketjenester i helse- og omsorgssektoren øker, samtidig som det er et underforbruk av tolk i helsetjenesten. Vår kvalitative studie blant innvandrerpasienter og helsepersonell viser at det fortsatt mangler rutiner for å informere pasienter om retten til tolk. Det mangler også rutiner for å kvalitetssikre helsepersonells tolkebruk og deres vurdering av tolkebehovet.

Jeg kom til sykehuset for første gang. De sa at de skulle undersøke meg, og så ta bort et eller annet fra brystet mitt. Jeg hadde ingen anelse om hva de skulle ta bort og hvorfor. Litt norsk forsto jeg jo, men ikke dette. Hva skal de gjøre nå? Veldig redd og engstelig var jeg… og spurte om vedkommende kunne prate litt saktere og forklare hva som feilet meg. De forklarte og beskrev. Hjalp ingenting. Følte at jeg ble mer og mer redd fordi jeg visste at noe feilet meg, men ikke hva og hvor alvorlig. Jeg kom tilbake en uke senere. Det samme skjedde. Det sliter meg helt ut.

Kvinnelig informant i 30-årene (2011).

Sitatet over er en historie som en av pasientinformantene våre fortalte om sine møter med helsetjenesten. Andelen av innvandrere øker stadig i Oslo. Hovedstaden har i de siste 50 årene gått fra å være en tilnærmet språklig homogen by til å være en multietnisk, multikulturell og multispråklig hovedstad (Statistisk sentralbyrå, 2012). Bare 7 % av voksne ikkevestlige innvandrere har gode leseferdigheter på norsk. 60 % av innvandrere med fem års botid har problemer med å forstå enkle tekster (Gabrielsen & Lagerstrøm, 2005). 40 % av alle innvandrere har en botid på under fire år (NOU nr. 7, 2011). Når man er syk og bekymret, forstår man enda mindre (Le, 2013). Det kan derfor være en utfordring å tilby likeverdige helsetjenester til pasienter med annen kulturell bakgrunn og varierende norskferdigheter.

Whitehead (2000) definerer likeverdig helsetjeneste (Equity in health care) som «equal access to available care for equal need; equal utilization for equal need; equal quality of care for all». Dette betyr at man må bygge ut og planlegge helsetjenestene slik at de reelle behovene dekkes (Le, 2013). Mangfoldet gjelder både helse, risikofaktorer og sykdomsforståelse, og dette må man ta hensyn til for å kunne levere likeverdige helsetjenester. Kultur og språk er sentrale faktorer i planlegging av likeverdige helsetjenester (U.S.Dep., 2001). Sitatet i innledningen illustrerer dessverre at det norske helsevesenet fortsatt har vansker med å tilpasse tjenestene til befolkningsgrupper som ikke behersker norsk i det hele tatt eller i varierende grad. Helsevesenet må forstå og møte innvandrerbefolkningens ulike behov hvis det skal klare å ivareta behandlingskvaliteten og pasientsikkerheten (Flores, Abreu, Barone, Bachur & Lin, 2012; Karliner, Jacobs, Chen & Mutha, 2007).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Eldre pasienter i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Rusmiddelbruk øker i eldrebefolkningen. Ill.foto: gizos, iStockphoto

Rusmiddelbruk blant eldre øker, men få henvises til rusbehandling. Fastleger og psykologer må våge å spørre den eldre pasienten om rusvaner.

Internasjonale studier viser at risikofylt og skadelig bruk av rusmidler har økt blant eldre i de siste 20 årene (Crome, Dar, Janikiewicz, Rao & Tarbuck, 2011). Alkohol og bruk av illegale legemidler er blant de ti vanligste risikofaktorer for dødsfall i Europa. Risikoen er særlig høy hos personer mellom 55 og 75 år (Crome et al., 2011). I Norge er det foreløpig begrenset forskning og mangelfulle data som beskriver forekomst av skadelig bruk og avhengighet av rusmidler hos eldre (Frydenlund, 2011). Tall fra den store Helseundersøkelsen i Nord Trøndelag (HUNT) viser at andelen eldre som har et problematisk forhold til rusmidler, har økt i Norge i de seinere år (Krogstad & Skjei-Knudsen, 2011). Spesielt gjelder dette risikofylt bruk av alkohol og vanedannende legemidler mot angst, smerte og søvnproblemer (Støver, Bratberg, Nordfjærn & Krokstad, 2012). Nye generasjoner av eldre har andre alkoholvaner og et annet forhold til rusmidler enn dagens eldste eldre, og mye tyder på at man drar med seg slike vaner inn i alderdommen (Frydenlund, 2011; Hallberg, Høgberg & Andreasson, 2009). Det er kjent at de helsemessige konsekvensene av risikofylt alkoholbruk ofte oppstår raskere hos eldre på grunn av eksisterende helsesvikt og uheldig sammenblanding med legemidler (Hallberg et al., 2009). De samfunnsøkonomiske omkostningene innebærer økt forekomst av kompliserte sykdomsforløp, skader og bruk av helsetjenester / hospitalisering (Hallberg et al., 2009). I tillegg kommer de sosiale konsekvensene av alkohol som involverer tredjepart, for eksempel vold, skader og ulykker (Hallberg et al., 2009). Internasjonale studier har pekt på at helsepersonell i mindre grad henviser eldre til spesialisert rusbehandling enn det som er tilfellet for yngre pasienter (Crome et al., 2011; O’Connell, Chin, Cunningham & Lawlor, 2003).

Da Rusreformen ble innført i 2004, fikk personer med skadelig bruk av rusmidler og rusavhengighet samme rett til helsehjelp som andre pasientgrupper, og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er blitt en del av spesialisthelsetjenesten. I Stortingsmelding 30, Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk, som ble lansert i juni 2012, peker helsemyndighetene på økende rusmiddelbruk hos eldre som en særskilt utfordring og bekymring som krever økt kompetanse og kunnskap.

Jeg ønsker i denne fagbulletinen å sette søkelyset på skadelig bruk av rusmidler og rusavhengighet hos eldre innenfor TSB i Helse Bergen ved å utforske og beskrive den faktiske forekomsten av henvisninger til Avdeling for rusmedisin som involverte personer fra 60 år og over, samt hvilke opplysninger som fremkommer i henvisningene. Selv om datagrunnlaget er begrenset, kan denne beskrivende undersøkelsen bidra til sterkere fokus på og kunnskap om skadelig bruk av rusmidler og avhengighet hos eldre. Undersøkelsen er også viktig for å kunne vurdere om henvisningsrutiner og mottak av henvisninger tilfredsstiller kvalitetskrav og sikrer alle pasientgrupper rett til prioritert helsehjelp i TSB etter pasientrettighetsloven. I neste omgang kan det være nødvendig å utvikle nye metoder og henvisningsrutiner for å øke rekruttering av pasientgrupper som er underrepresentert i TSB. Personvernombudet for forskning har godkjent undersøkelsen som et kvalitetssikrings/metodeutviklingsprosjekt.

Les mer her: Eldre pasienter i tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Standardisering av MATRICS Consensus Cognitive Battery (MCCB) for bruk i Norge (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Redusert nevrokognitiv funksjon er sentralt ved schizofrenilidelser. Ill.foto: digi_guru, iStockphoto

Det amerikanske testbatteriet MCCB, utviklet for utredning av nevrokognitiv svikt ved psykose, er nå standardisert for bruk i forskning i Norge. I denne artikkelen undersøkes anvendbarheten av de amerikanske normene i et norsk utvalg.

Redusert nevrokognitiv funksjon er sentralt ved schizofrenilidelser (Green, Kern & Heaton, 2004). Utredning og behandling av nevrokognitiv svikt forutsetter bruk av standardiserte testbatterier utviklet uavhengig av kommersielle aktører, f.eks. farmakologisk industri. I den hensikt finansierte det amerikanske National Institute of Mental Health (NIMH) prosjektet Measurement and Treatment Research to Improve Cognition in Schizophrenia (MATRICS), som munnet ut i testbatteriet MATRICS Consensus Cognitive Battery (Nuechterlein & Green, 2006).

Den første offisielt godkjente oversettelsen av MCCB var til norsk (Holmén et al., 2009; Rund, Mohn & Sundet, 2010). Norske referansedata for aldersgruppen 12–59 år er blitt publisert på engelsk (Mohn, Sundet & Rund, 2012). I denne artikkelen blir dette materialet formidlet på norsk og utvidet med data fra aldersgruppen 60–69 år. Data blir presentert som amerikanske T-skårer for å vise anvendbarheten av amerikanske normer i den norske befolkningen. I henhold til det amerikanske normgrunnlaget beskrives resultatene på tvers av kjønn, alders- og utdanningskategorier. Gruppen mellom 20 og 39 år er imidlertid her delt i to, for å vise aldersendringene mer detaljert.

Deltakerne består av seks aldersgrupper – 12–19, 20–29, 30–39, 40–49, 50–59 og 60–69 år – med 50 personer (25 menn og 25 kvinner) i hver gruppe. Eksklusjonskriterier var tidligere eller nåværende schizofrenilidelse, annen alvorlig psykisk lidelse, mental retardasjon, tidligere eller nåværende nevrologisk sykdom, hodeskade og/eller langvarig bevissthetstap, nåværende bruk av psykofarmaka og/ eller sterke smertestillende medikamenter, kronisk somatisk lidelse som medfører betydelig smerte eller tretthet, tidligere eller nåværende rusmisbruk, dysleksi eller andre betydelige lærevansker samt manglende norske språkferdigheter.

Deltakerne i den yngste aldersgruppen ble rekruttert fra ungdomsskoler og videregående skoler i Oslo-området. De voksne deltakerne ble rekruttert gjennom avisannonser i Oslo, Akershus og Buskerud og gjennom elektronisk annonsering på Vestre Viken Helseforetaks hjemmeside.

Rapporter fra Statistisk sentralbyrå i 2005 og 2011 utgjorde retningslinjene for rekruttering i henhold til utdanningsrepresentativitet til den voksne gruppen.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Unaturlige dødsfall hos narkotikabrukere (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Narkotikabruk er en risikofaktor for sykdom, ulykker og forkortet levealder. Ill.foto: mariusFM77, iStockphoto

BAKGRUNN Dødsfall på grunn av narkotikabruk der dødsårsaken er forgiftning, såkalte overdosedødsfall, blir regelmessig rapportert og studert. Andre dødsfall relatert til narkotikabruk er mindre undersøkt. Vi ønsket å se på forekomst og karakteristika ved unaturlige dødsfall hos personer hvor narkotika ble påvist i blodprøver tatt ved obduksjon.

MATERIALE OG METODE Til sammen 1 338 rettsmedisinske obduksjonsrapporter fra Sør-Norge med dødsår 2000 – 05 der avdøde hadde positive narkotikafunn i blodet, alder 20 – 59 år og unaturlig dødsmåte (ulykke, selvmord, drap) ble undersøkt. Kjønn, alder, dødsårsak, dødsmåte, omstendigheter og rekvirerende politidistrikt ble registrert.

RESULTATER Gjennomsnittsalderen i studiematerialet var 34 år, og 81 % var menn. Av de undersøkte dødsfallene var 998 av de avdøde i alderen 20 – 39 år, og 322 dødsfall skyldtes enten annen ulykke enn forgiftning (hyppigst trafikkrelatert), selvmord eller drap. Resten var aksidentelle forgiftninger (forgiftninger man ikke mistenker er selvmord og som i hovedsak utgjør de offisielle overdosestatistikkene). Kvinneandelen og omstendighetene varierte avhengig av dødsmåten.

FORTOLKNING Unaturlige dødsfall som skjer under bruk av narkotika og som ikke er aksidentelle forgiftninger, faller utenfor den ordinære «overdosestatistikken». Disse utgjør et betydelig antall og er etter all sannsynlighet underrapportert. De skiller seg noe fra de aksidentelle forgiftningene både når det gjelder kjønnsfordeling og omstendigheter.

Narkotikabruk er en risikofaktor for sykdom, ulykker og forkortet levealder. Narkotiske stoffer er tilgjengelig over hele landet og er blitt beslaglagt i alle landets politidistrikter gjennom 2000-tallet. Dødsfall relatert til narkotikabruk, i all hovedsak forgiftninger («overdoser») er blitt hyppig rapportert både av politiet, i offentlige rapporter og i vitenskapelig litteratur. I enkelte vitenskapelige artikler fra Norge har man inkludert andre dødsårsaker enn forgiftning hos narkotikabrukere, men det foreligger ingen systematisk offentlig registrering av andre typer unaturlige dødsfall hos brukere av narkotiske stoffer.

Konstantinova-Larsen og medarbeidere har publisert en studie om forekomsten av narkotika i blod- og urinprøver fra døde i årene 2000 – 09. Forfatterne skilte imidlertid ikke mellom ulike dødsårsaker og dødsmåter. For å få best mulig kunnskap om hvordan narkotika kan bidra til dødsfall, må også andre dødsmåter enn forgiftning studeres.

Les mer her: Unaturlige dødsfall hos narkotikabrukere

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Bokanmeldelse: Mer til ettertanke enn til trøst (Tidsskrift for Den norske legeforening)

T-13-1645-01-AnmAv A Finset

Til trøyst er en lovende tittel. I vaskeseddelen på baksiden heter det at medisinen ikke har et godt nok språk for de følelsene og erfaringene som folk får ved psykiske sykdommer og plager, men at litteraturen kan være en stor og sjenerøs kilde til slik innsikt og forståelse. Forfatteren, litteraturprofessor Jan Inge Sørbø, gir en rekke eksempler på forfattere som har skrevet om psykiske kriser av ulik type, ofte med utgangspunkt i deres egne opplevelser.

Det er åpenbart riktig at medisinens tredjepersonsspråk er annerledes enn en beskrivelse av en personlig opplevelse skrevet i førsteperson. I kapitlet om Beate Grimsruds roman En dåre fri blir journalspråket kontrastert mot romanfigurens, Elis, egen opplevelse: «Pas har klart hallusinatoriske opplevelser. Pas er motorisk urolig under samtalen … .» Og så kontrasten, Elis egen stemme: «Jeg vil hjem. Jeg vil ut. Jeg vil ut av Erik … Jeg vil hjem til Eli, som bestemmer.» Noen og hver av oss kan kjenne oss igjen i at pasientens perspektiv lett blir borte i journalspråkets kjølige prosa. Det å møte pasientens egen stemme kan derfor være nyttig og verdifullt.

Undertittelen er «Å gje språk til psykiske kriser». Det finnes studier som ved hjelp av bildedannende teknikker viser at det å sette navn på følelser kan være assosiert med redusert aktivering i sentre i hjernen som er selve motoren i de negative følelsene, og med økt aktivering i frontale strukturer som fremmer emosjonell regulering. Det å sette ord på sin angst eller fortvilelse kan altså være et gode i seg selv, det kan være til trøst.

I kapitlet Angstens ansikt er det flere eksempler på hvordan lyrikeren og barnebokforfatteren Oskar Stein Bjørlykke har satt ord på angsten, ord som er sterkt personlige, enkle og nakne, som i diktet Pusten og angsten: «Det vanskelege livet pustar. Døden gjer det/ikkje. Ein gong du stod der og heiv så rart / etter pusten, forstod eg med eitt kva du var / redd for.» Dette og andre eksempler er klokt kommentert av Sørbø.

Andre ganger blir det mer en populærfaglig drøfting av tekstene og forfatterne enn et nært møte med ordene som uttrykk for personlige kriser.

For en leser som er interessert i litteratur, er dette en meget leseverdig gjennomgang av hvordan en rekke forfattere har behandlet temaer knyttet til psykiske kriser og lidelser. Men noen ganger kunne jeg ønsket litt mer søkelys på selve tekstene, på ordene som potensielt er til trøst, og kanskje litt mindre på den litteraturhistoriske konteksten.

Les hele anmeldelsen her

0

Bokanmeldelse: Menn med spiseforstyrrelser (Tidsskrift for Den norske legeforening)

T-13-1664-01-AnmAv I M Halvorsen

Boken er en monografi som i hovedsak består av vitenskapelige artikler fra forskere både fra USA, Australia og Europa (inkludert fire fra Norge). 11 av 17 kapitler ble første gang publisert i 2012 i et spesialnummer av tidsskriftet Eating Disorders: The Journal of Treatment and Prevention.

I de fleste artiklene presenterer forfatterne funn fra enkeltstudier, men boken inneholder også oversiktsstudier om anoreksi hos tenåringsgutter og om bulimi hos menn, og kapitler om historikk, utredning, behandling og forebygging. Dette binder stoffet sammen og gjør boken mer interessant for klinikere.

Det er vanlig å betrakte spiseforstyrrelser som en lidelse som nesten bare rammer jenter og unge kvinner. I kliniske materialer er gjerne mindre enn 5 % av pasienter med spiseforstyrrelser gutter/menn. I hvilken grad denne lave forekomsten er reell eller skyldes at spiseforstyrrelser hos menn blir oversett, er usikkert. Det har vært en enorm økning av forskningslitteratur om spiseforstyrrelser de siste par tiårene. Men siden de aller fleste pasientene er kvinner, foreligger det få studier spesielt om menn. Det er en stor utfordring for fagfeltet å få mer kunnskap på dette området.

For klinikere, både innenfor allmennpraksis, idrettsmedisin, somatisk og psykiatrisk spesialisthelsetjeneste, er det viktig å være oppmerksom på at spiseforstyrrelser forekommer også hos gutter og menn. Det kan være en enda større terskel for menn enn for kvinner å erkjenne og søke hjelp for problemer knyttet til kroppsbilde og spising. Det vil være til god hjelp for dem som sliter med dette, å møte helsepersonell og andre støttepersoner for eksempel innen skole, fritidsaktiviteter, arbeidsplass eller brukerorganisasjoner, som har eller skaffer seg kunnskap på området.

Jeg kan anbefale boken spesielt for fagpersoner innen psykisk helsevern, men også for andre som liker å lese forskningslitteratur, og som ønsker mer kunnskap om menn og spiseforstyrrelser.

Les hele anmeldelsen her

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑