Av A Finset
Til trøyst er en lovende tittel. I vaskeseddelen på baksiden heter det at medisinen ikke har et godt nok språk for de følelsene og erfaringene som folk får ved psykiske sykdommer og plager, men at litteraturen kan være en stor og sjenerøs kilde til slik innsikt og forståelse. Forfatteren, litteraturprofessor Jan Inge Sørbø, gir en rekke eksempler på forfattere som har skrevet om psykiske kriser av ulik type, ofte med utgangspunkt i deres egne opplevelser.
Det er åpenbart riktig at medisinens tredjepersonsspråk er annerledes enn en beskrivelse av en personlig opplevelse skrevet i førsteperson. I kapitlet om Beate Grimsruds roman En dåre fri blir journalspråket kontrastert mot romanfigurens, Elis, egen opplevelse: «Pas har klart hallusinatoriske opplevelser. Pas er motorisk urolig under samtalen … .» Og så kontrasten, Elis egen stemme: «Jeg vil hjem. Jeg vil ut. Jeg vil ut av Erik … Jeg vil hjem til Eli, som bestemmer.» Noen og hver av oss kan kjenne oss igjen i at pasientens perspektiv lett blir borte i journalspråkets kjølige prosa. Det å møte pasientens egen stemme kan derfor være nyttig og verdifullt.
Undertittelen er «Å gje språk til psykiske kriser». Det finnes studier som ved hjelp av bildedannende teknikker viser at det å sette navn på følelser kan være assosiert med redusert aktivering i sentre i hjernen som er selve motoren i de negative følelsene, og med økt aktivering i frontale strukturer som fremmer emosjonell regulering. Det å sette ord på sin angst eller fortvilelse kan altså være et gode i seg selv, det kan være til trøst.
I kapitlet Angstens ansikt er det flere eksempler på hvordan lyrikeren og barnebokforfatteren Oskar Stein Bjørlykke har satt ord på angsten, ord som er sterkt personlige, enkle og nakne, som i diktet Pusten og angsten: «Det vanskelege livet pustar. Døden gjer det/ikkje. Ein gong du stod der og heiv så rart / etter pusten, forstod eg med eitt kva du var / redd for.» Dette og andre eksempler er klokt kommentert av Sørbø.
Andre ganger blir det mer en populærfaglig drøfting av tekstene og forfatterne enn et nært møte med ordene som uttrykk for personlige kriser.
For en leser som er interessert i litteratur, er dette en meget leseverdig gjennomgang av hvordan en rekke forfattere har behandlet temaer knyttet til psykiske kriser og lidelser. Men noen ganger kunne jeg ønsket litt mer søkelys på selve tekstene, på ordene som potensielt er til trøst, og kanskje litt mindre på den litteraturhistoriske konteksten.
