Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

10. februar 2014

Bokanmeldelse: – Au! De voksne slår! (Tidsskrift for Den norske legeforening)

T-13-1129-01-Anm
Anne Vibeke Fleischer & Rikke Mølbak:
Au! De voksne slår!
En ørefik på vei

Av Jannike Engelstad Snoek

Familievold har lenge vært et skambelagt ikke-tema, men blir nå trukket mer og mer frem i offentligheten som både et personlig og samfunnsmessig problem. Disse to heftene gir veiledning om hvordan man kan snakke med barn om et tema som barnet av lojalitet prøver å holde skjult.

Dette krever en grunnleggende relasjon, og heftene retter seg derfor i hovedsak mot voksne som barnet kjenner over tid, som førskolelærere, lærere, besteforeldre eller bestevenners foreldre. Forfatterne presiserer at hensikten med heftene er å hjelpe barn til å forstå at det er lov å snakke om vanskelige følelser og at det er mulig å få hjelp. Det siste er ikke minst viktig, for volden opphører ikke av seg selv bare ved at barnet snakker om den. Heftene har derfor også henvisninger til relevante nettsteder der den voksne kan få hjelp til å følge opp det barnet har fortalt.

Heftene er bygd opp over samme lest, men tilpasset ulike aldersgrupper, 4 – 8 år (Au! De voksne slår!) og 9 – 13 år (En ørefik på vei). I et kort forord presenteres de to barna vi møter i de respektive heftenes fortellinger, deretter følger hoveddelen som består av små, enkeltstående fortellinger om ett av barna med beskrivelser av en hverdagssituasjon der barnet blir utsatt for vold, og til slutt et etterord beregnet på den voksne. Tanken er at den voksne skal lese en passende historie for eller sammen med barnet og invitere til en samtale om det leste, enten umiddelbart eller på et senere tidspunkt.

Det anbefales at den voksne leser etterordet først og at man har lest hele heftet før man setter seg ned og leser det sammen med et barn. Det er nok en klok anbefaling fra forfatternes side: Er man for ivrig kan det fort virke mot sin hensikt – man skremmer barnet mer enn man hjelper det.

Den «voksne» teksten er enkel, lett forståelig og krever ingen spesiell forkunnskap. Her forklares hva familievold er og generelt om barns reaksjoner og atferd. Heftene kan brukes som tilleggsmateriale i grunnutdanningen av pedagoger, enten det er førskolelærere, lærere eller barnevernspedagoger, og de kan være nyttig lesing for alle som samarbeider med disse faggruppene til barns beste.

Les hele anmeldelsen her

Bokanmeldelse: Om problemene i psykiatrisk diagnostikk (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Joel Paris:
The intelligent clinician’s guide to the DSM-5

Av A Høye

Utgivelsen av den amerikanske diagnosemanualen DSM-V i mai i år har ført til mye diskusjon, ikke bare i psykiatriske fagmiljøer. I denne boken gir Joel Paris en god innføring i problemene knyttet til psykiatrisk diagnostikk generelt, og DSM-V spesielt.

Paris, professor i psykiatri i Montreal med mangeårig erfaring fra klinisk arbeid og forskning, er en nestor i faget. Han er også sjefredaktør for The Canadian Journal of Psychiatry.

I Europa brukes ICD-10, men selv om søkelyset er rettet mot DSM-V, er teksten i høyeste grad interessant også for europeiske lesere. Diagnosekategoriene kan ha noe ulik utforming, men argumentasjonen er relevant for begge systemene.

Boken er inndelt i tre hoveddeler. I den første delen tar forfatteren for seg historiske fakta rundt psykiatrisk diagnostikk og definisjon av sykdom, validitet, reliabilitet og klinisk nytte. Han gir interessante innblikk i prosessen rundt utvikling av DSM-V og understreker at DSM-V ikke representerer noen egentlig forskjell fra DSM-IV. Det er bare tatt noen skritt videre når det gjelder å gjøre avgrensningen mellom normalitet og sykdom enda mer utydelig. Dette er Paris’ viktigste poeng: Grensene utviskes, noe som fører til sykeliggjøring og overbehandling. Dette understrekes i den andre delen, der han beskriver diagnosegrupper nærmere. Den tredje og siste delen er en oppsummering.

Teksten fremstår som et velskrevet og velbegrunnet debattinnlegg. Forfatteren skriver underholdende og engasjert, selv om han gjentar hovedpoengene litt for ofte. Enkelte er sikkert uenige i argumentene når det gjelder for eksempel skepsis til tidlig diagnostikk av psykoser, inflasjon i bruk av diagnosen bipolar lidelse eller mangelfull og dårlig fundert avgrensning av depresjon, angst eller AD/HD, men argumentasjonen er overbevisende og basert på omfattende kunnskap fra ulike forskningsfelt. Forfatterens kritikk mot DSM-V (og ICD-10) er grunnleggende. På tross av dette mener han at en ufullstendig klassifisering er bedre enn ingenting. Hovedbudskapet er at både klinikere og forskere må vise stor grad av ydmykhet og pragmatisme når det gjelder diagnoser, stole på eget klinisk skjønn og være skeptiske til etablerte sannheter.

Boken er nok mest egnet for klinikere og forskere med over middels interesse for temaet, og mindre som håndbok for ferske klinikere. Likevel kan det være mye interessant og nyttig å hente, både i introduksjonskapitlet og i beskrivelsen av de ulike diagnosegruppene.

Les hele anmeldelsen her

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑