Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
måned

juni 2013

Demensutredning ved hjelp av MMSE-NR, klokketesten og pårørendeskalaer (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: deanm1974, iStockphoto
Demenssykdommer utvikler seg ofte langsomt og med gradvis forverring over tid. Ill.foto: deanm1974, iStockphoto

Antall personer med demens i Norge øker, og det er av betydning at symptomer på demens oppdages tidlig. Denne artikkelen presenterer noen utredningsverktøy som kan være nyttige hjelpemidler for å fange opp symptomer på demens.

Det blir stadig flere eldre i samfunnet. Siden økende alder er en sentral risikofaktor for demens (Engedal & Haugen, 2009), vil antallet personer med demens øke betydelig i de neste tyve årene (Hjort & Waaler,2010). Som en følge av denne «eldrebølgen» vil psykologer innenfor voksenfeltet (både ved døgnenheter, voksenpsykiatriske poliklinikker og i kommunehelsetjenesten) stadig oftere møte pasienter med potensielle symptomer på demens. Bruk av kognitive screeningtester er et enkelt og nyttig grep ved mistanke om demens (Skjerve,2008). Kunnskap om enkle, relevante kognitive screeningsverktøy ved mistanke om demens bør derfor ikke kun være forbeholdt nevro- eller gerontopsykologer.

Det er flere grunner til at det er viktig å fange opp symptomer på demens. Å kartlegge mulig demens kan ha stor betydning for den diagnostiske vurderingen og derved for den type behandling som pasienten får (medikamentelt, psykososialt, miljøtilrettelegging, støtte og psykoedukasjon til pårørende, osv.) (Brean, 2011). Det er også viktig å oppdage demens med hensyn til førerkortvurderinger (Helsedirektoratet, 2011). Det er antatt at om lag halvparten av alle demenstilfeller forblir udiagnostiserte, og at omtrent halvparten av alle personer med demens er hjemmeboende (Lystrup,Lillesveen, Nygaard og Engedal, 2006).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Foreldreveiledning fremmer barns og foreldres psykiske helse (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ill.foto: Renphoto, iStockphoto
STØTTE: Forskning viser at en ikke-disiplinerende og positiv foreldrestil preget av entusiastisk lek der foreldre følger barnets interesse, gir barnet den beste utviklingsstøtte. Ill.foto: Renphoto, iStockphoto

En kortversjon av De Utrolige Årenes foreldreprogram, spesielt rettet mot alminnelige barn, er et effektivt virkemiddel for å endre foreldres oppdragelsespraksis til en mer positiv foreldrestil og for å styrke deres opplevde kompetanse i foreldrerollen.

«De Utrolige Årene» (DU Å) er en veldokumentert behandlingsmetode for barn diagnostisert med atferdsvansker i alderen 3–8 år. Behandlingsmetoden har vist seg å føre til store reduksjoner i utagerende atferd hos barn, samt økning i barnas sosiale kompetanse (se f,eks. Fossum, Handegård, Martinussen & Mørch, 2008; Webster- Stratton & Hammond, 1997; Webster- Stratton, Reid & Hammond, 2004). Denne artikkelen er en norsk oppsummering av funn publisert i artikler i internasjonale tidsskrifter (Reedtz, Handegård & Mørch, 2011; Reedtz, Martinussen, Jørgensen, Handegård & Mørch, 2011). Artikkelen belyser om en kortversjon av DU Ås foreldreprogram («Basic») rettet mot alminnelige barn uten atferdsvansker endrer foreldres oppdragelsespraksis på en måte som reduserer risikoen for utvikling av atferdsvansker i en normalpopulasjon.

Det er godt dokumentert i forskning at inadekvat barneoppdragelse karakterisert av røffe oppdragelsesmetoder og inkonsekvent disiplinering predikerer utviklingen av sosioemosjonelle vansker og atferdsproblemer både i barndommen og ungdomstiden (Bauer & Webster-Stratton, 2006; Biglan, 1995; Foster, Prinz, Sanders & Shapiro, 2008; Hoeve m.fl., 2009; Granic & Patterson, 2006). Kvaliteten på den oppdragelse barn får, er den mest potente risikofaktor for utvikling av atferdsvansker og sosioemosjonelle vansker hos barn, samtidig som det er den lettest modifiserbare risikofaktoren (Morawska, Winter & Sanders, 2009). I en rekke empiriske artikler publisert det siste tiåret understrekes det at foreldretreningsprogrammer er de mest virksomme og kostnadseffektive tiltak for å behandle og forebygge utvikling av omsorgssvikt, sosioemosjonelle vansker og atferdsproblemer (Foster, Prinz, Sanders & Shapiro, 2008; Lundahl, Nimer & Parsons, 2006; Sanders, Calam, Durand, Liversidge & Carmont, 2008).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

 

0

Bokanmeldelse: Vurdering av selvmordsrisiko (Suicidologi)

suicid
Bo Runeson, Ellinor Salander Renberg, Åsa Westrin & Margda Wærn:
Den suicidnära patienten –Värdering och hantering av suicidrisk

Av A Thorvik

Å møte en person som overveier å ta sitt liv og å gjøre en suicidrisikobedømning er krevende, og muligheten til å forutsi suicid er begrenset. Dette skriver den svenske psykiatriprofessoren Bo Runeson i innledningen til Den suicidnära patienten – Värdering och hantering av suicidrisk. Ambisjonen er nettopp å lette dette arbeidet.

Sentrale fagfolk innen svensk suicidologi har bidratt til boken, som er delt inn i fire hoveddeler:

Del 1 omhandler tilstander som generelt gir øket suicidrisiko, det være seg tidligere suicidforsøk, psykoser, depresjon, rusbruk, ADHD og somatisk lidelse. Og i kapittelet om personlighet og personlighetsforstyrrelser gir psykologen Ellinor Salander Renberg en kortfattet presentasjon av psykoterapeutiske behandlingsmetoder, som mentaliseringsbasert og dialektisk atferdsterapi. Foruten en generell presentasjon av diagnosegrupper inneholder denne delen også detaljinformasjon som har klinisk relevans, så som at det er vanskelig å oppdage depresjon hos mennesker med psykiske lidelser i autismespekteret.

Del 2 tar så for seg psykososiale og biologiske faktorer som har betydning for suicid. Det gis omtale av unge voksne, alder, kjønn og arvelighet. I kapittelet om nevrobiologiske faktorer presenterer dosent Åsa Westrin en oversikt over dagens kunnskap om nevrotransmitteres betydning. Det er verd å merke seg at svenske forskere allerede for tretti år siden kunne vise lave nivåer av serotoninmetabolitten 5-HIAA hos enkelte pasienter som hadde gjort voldsomme suicidforsøk. Likevel er det ifølge Westrin vanskelig å peke på spesifikke biologiske markører, og det finnes per i dag ikke noen slike som kan anvendes i klinisk praksis. Men forfatteren uttrykker håp til fremtidens forskning, og at man en dag vil kunne identifisere ulike undergrupper ved hjelp av biomarkører.

I del 3 gjennomgås vurdering og håndtering av suicidrisiko. Dette gjøres med grundighet, men like fullt med ydmykhet. Motsatt hva den svenske Socialstyrelsen synes å mene, er forfatterne av den oppfatning at det neppe er evidens for at strukturerte intervjuer øker presisjonen i bedømningen.

Les hele anmeldelsen her

0

Bokanmeldelse: Og du drikker vel ikke? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

alkohol
Sven Wåhlin:
Alkohol – en fråga för oss i vården

Av A Johannesen

Alkoholkonsumet er økende i både Norge og Sverige. Landenes restriktive alkoholpolitikk er under press. Tilgjengeligheten til alkohol er blitt lettere, og prisene er relativt sett lavere. Velstandsøkningen bidrar også til endrede alkoholvaner.

Når de regulatoriske tiltakene blir mindre politisk salgbare, flyttes ansvaret for å holde seg innenfor forsvarlige forbruksgrenser over på konsumenten. Og helsetjenesten får et ansvar for å gi befolkningen kunnskap om risiko og hjelp til risikanter.

Forfatteren, en allmennlege med mer enn gjennomsnittlig interesse for alkoholspørsmål, henvender seg til kolleger i praksis. Andelen av befolkningen som er risikobrukere av alkohol, er høy. Tidlig identifisering og enkel intervensjon har vist seg å kunne redusere forbruket. Samtidig vet vi at det kan være vanskelig å få til den gode samtalen om livsvaner det ikke er umiddelbar interesse for å endre.

Foruten en kort innføring i alkoholens historie har boken et oppdatert kapittel om alkoholpolitikk og alkoholvaner i et globalt perspektiv. Ansvaret for å redusere risiko forbundet til alkohol legges i første rekke på politikere, men helsetjenesten har også en rolle med å identifisere og intervenere. Bokens pasientsentrerte innretning gir klinikeren en god innføring i motiverende samtaleteknikk og understreker betydningen av en ikke-moraliserende og empatisk tilnærming. Forfatteren gir en rekke gode råd om praktisk håndtering av risikoforbruk, der pasienten selv må medvirke til endrede vaner. I de siste kapitlene tar han for seg alkoholens farmakologi og innvirkning på ulike sykdomstilstander.

Boken er lettlest, og hvert kapittel har en referanseliste med tips til videre lesing. Den kan være nyttig, både som kunnskapskilde og inspirasjon i kollegagrupper i videre- og etterutdanningen.

Les hele anmeldelsen her

0

Her finner du pasientbrosjyrer om barn og psykisk helse

Bilde av et barn og en ung mann som leser.
Brosjyrer om barn og psykisk helse finner du gjennom Helsebiblioteket. Ill.foto: mammamaart, iStockphoto

Helsebiblioteket har oversatt og tilpasset pasientbrosjyrer fra oppslagsverket BMJ Best Practice om barns psykiske helse.

Anbefalinger og innhold i det britiske oppslagsverket BMJ Best Practice bygger på systematisk innhentet kunnskap fra forskning. Oppslagsverket inneholder også brosjyrer til pasienter, og Helsebiblioteketet har oversatt disse til norsk og også gjort enkle tilpasninger. Alle oversettelsene ble kvalitetssjekket av fagspesialister.

Hos Helsebiblioteket finner du blant annet brosjyrer om:

Ofte vil det være behov for brosjyrer om en sykdom på andre språk enn norsk. En god kilde for dette kan være amerikanske MedlinePlus som utgis av National Library of Medicine. Nettstedet Mighealth.net har en oversikt over oversatt pasientinformasjon om en rekke forskjellige lidelser. De har også generelle brosjyrer om hvordan det er å ha barn i Norge. Foreldre vil finne informasjon om psykisk helsehjelp for barn og unge.

Barneombudet har en spørsmål- og svartjeneste som heter Klar melding. Barn og ungdom under 18 år kan sende inn hva de har på hjertet og få svar fra fagfolk. Det finnes også en samleside for nødtelefoner for barn og ungdom.

Aktuelle lenker:

Pasientinformasjon for barn og unges psykiske helse hos Helsebiblioteket

Helsebibliotekets generelle sider for pasientinformasjon

Helsebibliotekets side for ressurser på nett

Brosjyrer om barn hos Mighealthnet

Barneombudets Klar melding-tjeneste

Nødtelefoner for barn og ungdom

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Her finner du rapporter om eldre og psykisk helse

Demens og depresjon forekommer ofte samtidig. Ill.foto: tbradford, iStockphoto
Demens og depresjon forekommer ofte samtidig. Ill.foto: tbradford, iStockphoto

Helsebiblioteket har samlet norske rapporter som er relevante i arbeid med eldre og psykisk helse. Du finner lenker til rapportene nedenfor.

Det kan ofte være vanskelig å finne alle offentlige rapporter som er relevante for et fagområde. Emnebibliotek psykisk helse har derfor samlet rapportene for hvert felt.

Rapportene er hentet fra offisielle statlige nettsteder som Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Kunnskapssenteret, og også fra organisasjoner som FAFO og Legeforeningen.

Fagområdene i rapportene kan være svært forskjellige, og de spenner fra de rent faglige til velferdsteknologi. Et tema som har vært mye diskutert det siste året, er bruk av GPS og andre tekniske hjelpemidler for å gi demente større bevegelsesfrihet og sikkerhet.

Innenfor feltet alderspsykiatri finner du for eksempel rapporter som:

Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse er organisert som et samarbeid mellom OUS og Sykehuset i Vestfold. De har et omfattende nettsted (aldringoghelse.no) for eldres psykiske problemer. Kompetansesenteret har en utstrakt kursvirksomhet, og de har utgitt mange nyttige publikasjoner for deg som arbeider med gamle mennesker. Ikke minst har de lagt ut en rekke tester og utredningsverktøy.

Dersom du vet om en rapport vi ikke har fått med oss, setter vi pris på om du kontakter nettredaktøren.

Aktuelle lenker:

Rapporter om alderspsykiatri hos Helsebiblioteket

Aldring og helse

Dette er en oppdatert utgave av en artikkel som stod i PsykNytt 29. august 2011.

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Ny form for kognitiv terapi lovende for Parkinson-rammede (Utvalgt forskning)

Ill.foto: dundanim, iStockphoto
Parkinsons sykdom kan ikke helbredes, men mye kan likevel gjøres. Ill.foto: dundanim, iStockphoto

En ny type kognitiv atferdsterapi skal være den første i sitt slag til å ha positiv effekt hos personer med Parkinson, ifølge en ny studie.

Symptomene på Parkinsons sykdom kan komme snikende og det kan ta tid å få stilt riktig diagnose. Parkinson kan være en betydelig belastning for de som er rammet og for deres pårørende.

I en ny studie sammenlignet forskerne effekten av en tilnærming basert på kognitiv atferdsterapi med ordinær medisinsk behandling. Primære utfallsmål var alvorlighetsgraden av symptomer og nevropsykiatriske forstyrrelser hos pasienten, og graden av byrde hos pårørende ved seks måneders oppfølging. Sekundære utfallsmål inkluderte depresjon og angst, tilfredshet i ekteskapet, og arbeid og sosialt liv hos pasienten, samt psykisk helse og tilfredshet i ekteskapet til de pårørende.

27 deltakere fikk tolv terapitimer med den nye tilnærmingen, mens 17 deltakere stod på venteliste og fikk standard medisinsk behandling. Studien var liten og var i praksis en pilotstudie.

Forfatterne fant at:

  • Tiltaksgruppen opplevde betydelig bedring i symptomer på Parkinsons sykdom, sammenlignet med kontrollgruppen
  • Nevropsykiatriske forstyrrelser, angst og depresjon ble signifikant redusert hos tiltaksgruppen, sammenlignet med kontrollgruppen
  • Pårørende i tiltaksgruppen opplevde endringer i ønsket retning når det gjaldt pleiebyrde og frustrasjon, men endringene var ikke signifikante
  • Pårørende i tiltaksgruppen opplevde signifikant bedring i psykisk helse

– Tiltaket har positiv effekt hos personer som er rammet av Parkinson, som det første i sitt slag. Dessverre førte ikke tiltaket til at pårørende opplevde at byrden som pleiegivende ble redusert, slik vi hadde håpet på. Studien viser at dette psykososiale tiltaket har potensiale for Parkinson-rammede, i det minste på kort sikt. Resultatene våre oppmuntrer til videre og mer omfattende forskning omkring emnet, konkluderer forskerne.

Studien er plukket ut av McMaster-universitetet i Canada som en særlig relevant og pålitelig forskningsartikkel innen psykisk helse-feltet.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Modell for å håndtere kriser og sucidalitet for pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Suicidologi)

Ill.foto: o_sa, iStockphoto
Personlighetsforstyrrelser kommer ofte til uttrykk allerede i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder. Ill.foto: o_sa, iStockphoto

Vi beskriver implementering av en trappetrinnsmodell i krisehåndtering for pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (EUPF) ved Psykiatrisk avdeling, Sykehuset Namsos, hvor hovedmålet er å understøtte den langsiktige psykoterapeutiske behandling.

Vi beskriver forskjellige faser av modellen sammen med de utfordringer man har hatt knyttet til gjennomføringen av disse, relatert til sengpostnivå, klinikknivå, sykehusnivå og i førstelinjetjenesten.

Våre hovedfunn er at fra 2007–2011 har det vært en nedgang i antall (re)innleggelser. Gjennomsnittlig innleggelsestid er blitt redusert. Bruk av tvangstiltak under innleggelse er synkende. Drøfting av resultatene og prosessen med å innføre trappetrinnsmodellen og de erfaringer man har sett på som betydningsfulle er gjort til slutt.

Forekomsten av personlighetsforstyrrelse varierer innenfor normalbefolkningen mellom 10 % til 14,8 %, med en median på 13,5 %. Innenfor populasjon av psykiatriske pasienter, varierer forekomsten mellom 45,2 % til 80,0 % med en median
på 60,4 %. Gjennomsnittlig antall personlighetsforstyrrelser per individ, er 2,3. Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse
er den hyppigst diagnostiserte personlighetsforstyrrelsen med en median på 35,7 %. Schizoid PF er den PF som har lavest prevalens med en median på 4,0 % (Verheul, R., & van Den Brink, W.(1999). Pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har vansker med å nyttiggjøre seg av et behandlingsopplegg som ikke er klart definert og har tydelig forutsigbarhet. Forskning viser at behandling uten definerte rammer og varighet resulterer i at 67 % av pasientene med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse falt ut av behandlingen kort tid etter oppstart. Stort fokus på struktur og klare rammebetingelser er således viktige forutsetninger for å arbeide med denne pasientgruppen (Derksen, Benders & Roverts 1998, Weinberg, Ronningstam, Goldblatt, Schechter, Maltsberger, 2011).

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑