Legemiddelanmeldelse: Nalmefen (Selincro) – nytt prinsipp for å redusere bruk av alkohol
Hvordan virker nalmefen (Selincro)?
Nalmefen påvirker opioidreseptorer i hjernen (antagonist på μ- og δ-reseptorer og partiell agonist på κ-reseptor). Det er ikke fullstendig klarlagt hvordan dette gir redusert bruk av alkohol.
Hvordan skal nalmefen (Selincro) brukes?
1 tablett ved behov (før eller i forbindelse med alkoholinntak). Maksimum 1 tablett daglig.
Hvordan har nalmefen (Selincro) blitt studert?
To effektstudier har undersøkt om nalmefen kombinert med åtte samtaler førte til redusert bruk av alkohol sammenlignet med placebo og samtaler. Deltakerne (1322) hadde alkoholavhengighet (DSM-IV) og brukte > 40 g alkohol/dag (menn) eller > 20 g/dag (kvinner). En alkoholenhet er 13g. Endepunkt var reduksjon i mengde alkohol per dag etter 24 uker og reduksjon i antall «Heavy Drinking Days/HDD» (≥ 60 g/dag for menn eller ≥ 40 g/dag for kvinner).
I analysen som omfatter alle forsøkspersonene, var forskjellen i effekt mellom nalmefen og placebo liten og av usikker klinisk betydning. Tre forhold bidro til dette:
1) Hver fjerde deltaker sluttet nesten helt å drikke i løpet av de to ukene fra inklusjon til randomisering. 2) De som fikk placebo, halverte bruken av alkohol. 3) Mer enn 40 % av de som fikk nalmefen, gikk ut av studiene før tiden.
TO KULTURER: Norske helsearbeideres direkte måte å snakke om sykdom på, kan være uvant for samiske pasienter. Ill.foto: kupicoo, iStockphoto
Samers forståelse av helse og sykdom, samt måten de kommuniserer på, kan føre til samhandlingsproblemer mellom samiske pasienter og norsk helsevesen.
Denne artikkelen omhandler samers forståelse av helse og sykdom, og viser en del verdier og tradisjoner i samisk kultur. Jeg har spesielt fokus på hvordan kommunikasjon og kommunikasjonsmåter uttrykker forståelse og verdier som har med helse og sykdom å gjøre. Artikkelen viser en del resultater og funn fra doktorgradsarbeid fra 2012, og baserer seg på intervjuer av samer i Finnmark.
Min oppvekstbakgrunn fra Alta er flerkulturell med henholdsvis norsk, samisk og kvensk språk og kultur. Jeg lærte ikke samisk på skolen. Etter hvert snakket vi barn bare norsk sammen, slik at jeg ikke fikk videreutviklet mitt samiske språk. Under min sykepleierutdanning ble det undervist i moderne vestlig sykdomsoppfatning og kommunikasjonsteorier, og spesielt om viktigheten av åpen og direkte kommunikasjon. Selv om jeg stadig møtte samiske pasienter på sykehusene hvor jeg hadde praksis, var det ingen fokus på pasienter med noe annet språk enn det norske. Slik var det den gang over hele landet. Som sykepleier fikk jeg beskjed om å ikke snakke samisk med de samisktalende pasientene på avdelingen. Men ønsket om å arbeide blant samiske pasienter ble sterkere.
Jeg sa opp min stilling på sykehuset og fikk jobb i Guovdageainnu suohkan/Kautokeino kommune, der jeg arbeidet som sykepleier på mange felt. Jeg søkte en stilling ved Norges Samemisjons syke- og aldershjem i bygda, men organisasjonen prioriterte sykepleiere som bekjente seg som «personlige kristne», framfor søkere med samisk språk og kultur. Dette var en av mange situasjoner som førte til at til at det i 1980- årene ble opprettet foreninger for samiske sosialarbeidere, leger og sykepleiere. De bidro til at det ble satt fokus på samiske pasienters behov og rettigheter, blant annet gjennom offentlige planer og utredninger, og oppretting av Senter for samisk helseforskning.
– Religion kan virke som en beskyttelsesfaktor for selvmord både gjennom det den tilfører positivt og gjennom tabu mot selvmord og trussel om straff. Ill.foto: KateLeigh, iStockphoto
Jeg vil i det følgende argumentere for at man i vurdering av selvmordsrisiko tar for lite hensyn til religiøse og spirituelle faktorer. Artikkelen tar ikke mål av seg til å være en utfyllende fremstilling av feltet, men er mer et vitenskapelig begrunnet debattinnlegg for hvorfor man i større grad bør inkorporere religiøse og spirituelle faktorer i vurdering av selvmordsrisiko. Jeg vil i hovedsak omtale vestlige religioner.
Mennesket kan ikke leve uten mening (Frankl, 1959). Vi har et universelt behov for å gi mening og orden til universet og kreftene i kosmos, så vel som til dagligdagse hendelser (Berger, 1967; Berger & Kellner, 1982). Hvilken mening vi gir et
fenomen vil være helt avgjørende for hvordan vi opplever det. Det er derfor Nietszches observasjon om at den som har et hvorfor (”Warum”) kan tåle nesten ethvert hvordan (”Wie”) oppleves som så treffende. Denne funksjonen som ”meningsprodusent” i menneskelivet har i størstedelen av menneskets historie blitt ivaretatt av religionen (Berger, 1967; Geertz, 1966; Jarvis & Northcott, 1987; Pargament, 1992; Spilka et. al., 1985). I menneskehetens historie har også meningstilskrivelsen til universet og kosmos (”der oppe”) gått i ett med meningstilskrivelsen til samfunnet (”her nede”). Denne koblingen kan lett skape et totaliserende meningssystem som legitimerer forskjeller i et hierarkisk organisert samfunn med lav frihet, men med høy trygghet (Berger, 1967). Middelalderen er vel det klareste eksempelet på dette.
I renessansen slår menneskets religiøse verdensbilde sprekker og blir i økende grad utfordret av vitenskapelige forklaringsmodeller og meningssystemer. Dette skaper et samfunn med større frihet og pluralisme, men bringer også med seg utrygghet og angst (Berger, 1980; Berger et. al., 1974; May, 1950). Menneskets behov for mening og orden blir i økende grad overtatt av vitenskapelige eller pseudovitenskapelige meningssystemer. Ernest Becker har i sin prisvinnende bok The denial of death (1973) gitt en analyse av hvordan han tenker seg at menneskelige handlinger kan forklares som forsøk på å transcendere døden (leve videre gjennom sine barn, bli en ”god samfunnsborger” og oppfylle historisk tilfeldige sosiokulturelle krav, forsøke å bidra til kunsten eller vitenskapen, eller til og med gjennom ødeleggelser og herostratisk destruktivitet).
En kan godt si at Becker gjør det samme for døden som Freud gjorde for seksualiteten; Becker benytter døden som en underliggende kausalfaktor som kan forklare et bredt spekter av menneskelige handlinger. Mens seksualitet har utviklet seg fra å være et tabu på Freuds tid til å bli overeksponert i vår tid, kan det argumenteres for at det i dag er døden som utgjør det ultimate tabu. Som Philippe Ariès har vist i sin monumentale mentalitetshistoriske studie The hour of our death (1983), har døden ikke i noen historisk epoke blitt opplevet som så truende som nå, samtidig som den er fjernet fra dagliglivet og flyttet inn i medisinske og profesjonelle institusjoner, usynlig og medikalisert.
Selvskading trigges ofte av en opplevelse av intense negative følelser som personen ikke klarer å regulere på annen måte enn ved å skade seg selv. Ill.foto: shaunl, iStockphoto
Kan farmakologiske tiltak redusere selvskadende atferd hos personer med psykisk utviklingshemming? – Det vet vi for lite om, fastslår forskere i en ny, systematisk oversikt fra Cochrane-samarbeidet.
Personer med psykisk utviklingshemming selvskader relativt ofte. Atferden kan også være en utfordring for behandlere. Kunnskapen om selvskadende atferd hos denne delen av befolkningen, og om hvilke tiltak som kan hjelpe, er liten.
– Det er stort behov for mer kunnskap om bruk av medikamenter ved selvskading hos psykisk utviklingshemmede, særlig fordi de legemidlene som oftest tas i bruk, ikke er ment til bruk ved selvskading, skriver forfatterne av den nye Cochrane-oversikten fra april i år.
Forskerne søkte i en rekke databaser etter studier som sammenlignet antidepressiva, antipsykotika eller stemningsstabiliserende legemidler med placebo hos voksne med psykisk utviklingshemming. Fem studier ble inkludert i oversikten, hvorav fire undersøkte effekten av naltrexon, og én undersøkte effekten av klomipramin. Naltrexon er en opioid-antagonist som brukes ved alkoholavhengighet og opioidavhengighet. Klomipramin er et trisyklisk antidepressiva.
Studiene var små, med bare 50 deltakere i alt. Klomipramin-studien og tre av studiene som sammenlignet naltrexon med placebo, antydet at legemidlene ga klinisk bedring i selvskading. Den siste naltrexon-studien fant ingen signifikant forskjell mellom legemiddelet og placebo.
– Vi vet for lite til å kunne konkludere med sikkerhet om antidepressiva eller opioid-antagonister har effekt ved selvskading hos personer med psykisk utviklingshemming. Vi trenger flere og langt større undersøkelser for å kunne fastslå om farmakologiske tiltak er nyttige og trygge å ta i bruk hos denne befolkningsgruppen.
Studien er plukket ut av McMaster-universitetet i Canada som en særlig relevant og pålitelig forskningsartikkel innen psykisk helse-feltet.
Forfatteren er en erfaren forsker og kliniker, og læreboken er ment å gi en innføring i akutte situasjoner som kan oppstå ved psykisk lidelse. Målgruppen er først og fremst leger, psykologer og sykepleiere.
Layouten er nøktern, og innholdsfortegnelsen er oversiktlig. Det er ingen farger, og bare noe bruk av tabeller og oversikter. De kliniske eksemplene som er skilt ut med grå bakgrunn, gjør boken leservennlig. Historier fra virkeligheten gir en god klinisk forankring for den oppdaterte kunnskapen vi presenteres for.
Det er først en oversikt over undersøkelse og utredning, før en rekke sykdomskapitler avløser hverandre. Kapitlet om psykose er det mest omfattende. Det har sin bakgrunn både i pasientgrunnlaget for akuttposter og at det er et tema som trenger plass for å bli grundig belyst. For klinikere i en akuttpost vil kapitlene om rusmisbruk, graviditet og spesielle problemstillinger være nyttig. Både yngre pasienter, eldre pasienter, selvmord, selvskading og vold er eksempler på temaer som blir berørt på en klinikknær måte. Lovverket omtales kort i et eget kapittel.
Forfatteren bruker forskning, forståelsesmodeller og klinisk erfaring for å gi en oppdatert oversikt som kan være nyttig i hverdagen. Boken er kanskje aller mest nyttig for dem som ikke jobber med akuttpsykiatri til daglig, men som kan komme i situasjoner hvor kunnskap om dette er både viktig og nødvendig.
Linn-Heidi Lunde: Alder ingen hindring Vekst og utvikling hele livet
Av M Mellingsæter
Forfatteren skriver i forordet at hun har savnet en optimistisk bok om å bli eldre, og hun henvender seg både til dem som allerede er eldre, til oss mellom 40 og 60 og gjerne også til dem som arbeider med eller omgås eldre.
Hun ønsker også å bevisstgjøre leseren hvordan aldersstereotypier kan begrense livsutfoldelse og foreslår veier til bedre mestring.
Boken er lettlest, i alle fall når man har helsefaglig bakgrunn, men minner mye om en lærebok i form og oppbygging og vil derfor kunne komme til å nå færre enn intensjonen var. Oversiktlig inndelt i seks hovedkapitler der den favner bredt, men ikke særlig dypt om ulike biopsykososiale aspekter ved aldring, aldersstereotypier og oppfatninger, i tillegg til alderdommens utfordringer. Hun bruker kasuistikker for å illustrere poenger, men de er litt saktmodige og humørløse, og det er ikke alltid jeg er spent på hvordan det løser seg til slutt.
De tre første kapitlene danner et bakteppe for det jeg synes er det beste og viktigste, nemlig kapitlene om ulike mestringsmåter, og da spesielt om oppmerksomt nærvær («mindfulness»). Forfatteren formidler at ved å flytte oppmerksomhet fra «å gjøre» til «å være» kan man oppleve seg selv som del av en større helhet. På en fin måte presenterer hun hvordan dette gir mening også i lys av andre teorier om utvikling i alderdommen, som kontemplasjon og gerotranscendens, der det å fordype seg i seg selv og endre perspektiv i livet står sentralt. I denne delen er det absolutt mye optimisme og flere konkrete råd, som frister til utprøving både på egne og andres vegne.
Lunde skriver også interessant om alderisme – definert som endret oppfatning, følelse eller atferd overfor et individ pga. dets kronologiske alder. Hun viser hvordan integrerte, oftest negative og ubevisste holdninger til eldre og aldring (aldersstereotypier) lett kan bli selvoppfyllende profetier fordi vi tar dem med oss inn i egen alderdom. På denne måten er vi alle med på å svekke eldres innflytelse og legge hindre i veien for god kontakt på tvers av generasjoner.
Legemiddelanmeldelse: Nalmefen (Selincro) – nytt prinsipp for å redusere bruk av alkohol
