PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Q-metodologi ble utviklet for å utforske menneskelig subjektivitet. Metoden forener elementer fra kvalitativ og kvantitativ forskning, og bygger bru mellom forskning og praksis. Allikevel har den historisk sett fått lite anerkjennelse i psykologien.

Q-metodologi ble først introdusert i fagtidsskriftet Nature i 1935 (Stephenson, 1935). Det var den britiske forskningsassistenten til Charles Spearman, William Stephenson, som ønsket å utvikle en systematisk metode for å studere subjektivitet. Han var utdannet både som fysiker (PhD i 1926 fra University of Durham) og psykolog (PhD i 1929 fra University of London). Historisk har mange forgreninger av metoden blitt foreslått og anvendt i psykologien. Jeg argumenterer i denne artikkelen for at Q-metodologi slik den opprinnelig ble introdusert, fortsatt har stor fagpsykologisk relevans, selv om den i dag ikke er veldig utbredt i psykologisk forskning og praksis. En av flere grunner til at metoden ikke har blitt anvendt i særlig stor grad, kan være at den bygger bru mellom kvantitative og kvalitative tilnærminger – og dermed kan fremstå som provoserende for forskere innenfor begge tradisjoner.

Det kan allikevel fremstå som et paradoks at metoden har fått så liten utbredelse blant psykologer, ettersom Stephenson selv hadde bakgrunn i faget og jobbet tett med svært anerkjente psykometrikere. I tillegg var altså hans intensjon å la mennesker få uttrykke sine subjektive syn, opplevelser, meninger og følelser – som er, og burde være, viktige temaer innenfor psykologisk forskning og praksis. Det finnes flere fagbøker om Q-metodologi (Brown, 1980; Mc- Keown & Thomas, 1988; Stephenson, 1953; Thorsen & Allgood, 2010), blant annet en helt ny introduksjonsbok skrevet av to britiske psykologer og forskere (Watts & Stenner, 2012), men her ønsker jeg å gi et kort overblikk over hva metoden er og hvordan den kan anvendes.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Forfatteren er professor i psykiatri ved University of Colorado. Han har tatt utgangspunkt i forelesninger for medisinstudenter og leger i spesialisering i psykiatri i denne pedagogiske og illustrative boken om psykologiske forsvarsmekanismer.

Det var Sigmund Freuds (1856 – 1939) datter Anna Freud (1895 – 1982) som først og best beskrev hvordan egoet bruker forskjellige forsvarsmekanismer som respons på stress – for å unngå angst.

Denne boken bygger først og fremst på psykiateren George Vaillants (f. 1934) inndeling av forsvarsmekanismene i følgende fire domener: primitive, umodne, nevrotiske og modne. Boken er en påminnelse om at også amerikanske psykiatere i sin forståelse og behandling ofte bruker psykodynamisk tenkning.

Et ganske interessant forord gir noe av bakgrunnen, både teoretisk og praktisk. Deretter kommer et kapittel om menneskets tilpasning, fulgt av to viktige kapitler kalt The Clinical Model og The Clinical Method. I det første presenterer forfatteren Vaillants forsvarsmekanismer og en illustrasjon av hvordan stress påvirker egoet, og hvordan dette kan føre til angst. I det andre beskriver forfatteren en trinnvis algoritme i form av et enkelt flytdiagram som viser veien til aktuelle domener av forsvarsmekanismer. Kapittel 4 til 21 omhandler de enkelte forsvarsmekanismene under hvert domene, fra primitive til modne. Boken avsluttes med et kapittel om praktisk og klinisk bruk av denne kunnskapen, f.eks. ved psykiatrisk diagnostikk. Kapitlene som omhandler de enkelte forsvarsmekanismene, er pedagogisk og konsistent oppbygd. Det er eksempler fra klassisk og kjent litteratur (Homer, Shakespeare, Dickens, Dostojevskij etc.), men også eksempler fra dagligliv/familieliv, psykiatriske vignetter og også i hvert kapittel hvordan en «intern» eller turnuslege reagerer med forskjellige forsvarsmekanismer på arbeidsstress. Gjennomgående brukes flytdiagrammet for å «diagnostisere» hvilken type forsvar personene bruker i de enkelte eksemplene.

Boken har også et utviklingspsykologisk perspektiv. Beresford gir eksempler fra barndom og ungdom som viser at flere av de mer primitive og umodne forsvarsmekanismene i tidlige år, er ganske så normale, f.eks. toåringen som nekter for å ha gjort i bleien. Medisinstudenter får nok altfor lite undervisning i normal psykologi, til forskjell fra f.eks. normal anatomi og fysiologi. Hvordan skal man vite hva som er sykelig, hvis man ikke vet hva som er normalt? Denne boken er et bidrag i så måte.

Les hele anmeldelsen her